Dette er ikke Sondre Lerche slik vi er vant til å høre ham. Rocken er foreløpig lagt på hylla til fordel for jazz med hint av 30- og 40-tallets silkemyke musikalske kjærlighetserklæringer, noe som kler både vokalist og bandet The Faces Down svært godt.
Sondre synger som alltid slentrende og tilbakelent – vokalmessig er Duper Sessions en naturlig videreføring av hans tidligere arbeider, og bandet er glimrende. Spesielt pianist Erik Halvorsen utmerker seg med perfekt timing. Det hele låter uanstrengt og lett.
Lerches låtskriving har alltid vært preget av jazzinspirasjon, med overraskende taktskifter og snurrige akkorder. At han nå gir seg i kast med slumrejazzens vidunderlige verden, er lite overraskende. Lerches egne låter passer utmerket sammen med utvalgte standardlåter fra storheter som Cole Porter, og man kan formelig se for seg bergensjazzisten vuggende i pen dress, knipsende med fingrene i en røykfylt jazzbule av det litt penere slaget.
For det lyder absolutt veldig pent og polert. Litt for pent tidvis. Jeg skulle ønske det knitret og knirket litt mer, at kantene var litt skarpere slik at man la bedre merke til de gode tekstene som er mer enn bare fluff og ukomplisert kjærlighet.
Selv har Sondre Lerche beskrevet Duper Sessions som «anti-rock». De som foretrekker den mer rufsete Lerche-utgaven må vente til høsten, da kommer rockealbumet.
Inntil videre slapper vi av med Duper Sessions, en plate skapt for svale dager, åpne vinduer og blå blikk.
