Filmbransjen har gitt oss føling i fjæra. Depeche Mode serverer føling helt ut i tæra. Spektrum er ikke akkurat et spesielt gåsehudfremkallende konsertlokale i utgangspunktet, men det klarer den ravnsvarte britiske trioen å få oss til å glemme selv i et fullstendig nedsnødd Oslo. For Depeche har garantert flere ord for smerte enn eskimoene har for snø. Så hva er vel mer naturlig enn å starte med A Pain That I'm Used To, fra den helstøpte sisteskiva Playing The Angel?
Bandet må likevel fire låter ut i gullrekka før Oslo-publikumet virkelig tiner, men den nydelige nykommeren Precious smyger seg til gjengjeld inn under huden som om den var verdens første antrirynkekrem som faktisk virker. Fra da av går det bare oppover. Og innover. Det når så dypt så dypt, for all smerte du noensinne måtte ha følt har låtskriver Martin Gore følt tusen ganger sterkere.
Dave Gahans kraftfulle stemme river i og kjæler med nervetrådene etter tur. Vokalisten som bokstavelig talt sto opp fra de døde på midten av 90-tallet har en energi og utstråling som får selv Duracell-kaninen til å framstå som et traust symbol på slow living i forhold.
Dave flørter skamløst med publikum. Hans glinsende bare overkropp er like forførende fullkommen som låtene han framfører på den for anledningen sterkt Star Wars-inspirerte scenen. Andrew Fletcher og backingmusikerne skjuler seg bak sølvskimrende UFO-former og en høythengende planet som smeller fram budskap om smerte, sex, kjærlighet og anger. Seks gigantskjermer utfyller lydbildet perfekt med blodrøde ikoner kryssklippet med publikumsbilder og til å dåne for-hoftevrikk fra frontfiguren.
Depeche har tatt et par dristige valg i sammensetningen av låtrekkefølgen. Akkurat da det spruter som verst, dempes det hele ned. Martin Gore - for anledningen iført svarte englevinger og ditto øyensminke, toppet av en hanekamlue som understreker hans nerdedivalook til fulle - beviser at han kan mer enn å skrive låter like perfekte som et tungekyss på første date. Han briljerer på vokal i balladene Home og I Want It All.
Foran scenekanten glinser det i tårekanalene. Bare et band med baller har mot til et slikt temposkifte rett før klimaks. Men derfra går det strake veien til "lift the roof"-stemning med The Sinner In Me. Også den fra Playing The Angel, i likhet med cirka halvparten av best of-perlene i den to timer lange stjerneparaden av en konsert fra døgnfluene som ikke ville dø.
PS! Fikk du ikke med deg Spektrum-konserten? Depeche spiller også på Quart-festivalen i Kristiansand torsdag 6. juli.
LES MER:
