BIPOLAR LIDELSE: - Det jeg har erfart de siste årene, er at det er viktig å ikke sykeliggjøre oss som ikke passer inn i A4-systemet, forteller Olaug (61).  Foto: Ida H. Bergersen
BIPOLAR LIDELSE: - Det jeg har erfart de siste årene, er at det er viktig å ikke sykeliggjøre oss som ikke passer inn i A4-systemet, forteller Olaug (61). Foto: Ida H. Bergersen Vis mer

Bipolar Lidelse

– Sykeliggjøring og tvangsmedisinering er farlig – det er direkte overgrep

Olaug (61) har hatt bipolardiagnosen i 40 år. I senere tid har hun lært seg å akseptere sykdommen og se på det som en ressurs, i stedet for å la den trykke henne ned.

– Det å ha en psykisk lidelse fører med seg mye vondt, fordi man som pasient sykeliggjøres. Systemet vi har i dag sitter fast i fortiden; helsevesenet må møte pasienten på en mer menneskelig og likeverdig måte – det er behov for en oppgradering av kunnskapen om bevisstheten vår, sier Olaug Heldig Sævareid (61).

Olaug fikk sin første maniske episode da hun var 22 år gammel, og ble senere diagnostisert med bipolar lidelse. Hun hadde vokst opp i et kristent samfunn på Vestlandet.

– Jeg sto midt oppi min første skilsmisse, og med min bakgrunn var en skilsmisse det samme som å si ja takk til helvete. 

Hun beskriver følelsen hun satt med som å holde en ball under vann: Da skilsmissen ble et faktum, var det som om ballen fikk slippe. Hun beskriver det som en naturlig LSD-rus.

– Jeg følte på ekstrem kjærlighet og glede, og var i ett med omgivelsene og andre mennesker. Jeg var en lykkelig del av en åndelig algoritme, hvor vi alle var puslespillbrikker. Det var en helt fantastisk opplevelse. 

LES OGSÅ: En sjelden sykdom førte til at Hege (20) måtte slutte med det som betydde alt for henne

– Medisinene førte til at jeg aldri var glad eller lei meg

Manien førte til Olaugs første (av omkring 30) innleggelser, og der ble hun værende i to måneder. Medisiner ville hun ikke ha, men det har det blitt mye av.

– Tvangsmedisineringen har vært grusom – det er direkte overgrep. Etter at jeg ble skrevet ut kom det en påfølgende depresjon som varte i ett år. Jeg fant ut at jeg måtte sette strek og flytte for å kunne starte på nytt. Man blir veldig usikker og utrygg på seg selv med et slikt sykdomsstempel. 

Noen venner av Olaug skulle flytte til Trondheim, og hun hang seg på. I løpet av de neste 10 årene fikk hun seg en ny mann – de mistet et barn, men fikk i ettertid to til. 

– Medikamentene bedøver følelsene og saboterer kontakten med det indre. Da barna mine vokste opp var jeg så tungt medisinert at jeg aldri var glad eller lei meg. Følelsesmessig var jeg helt flat, men de årlige maniene uteble ikke. 

LES OGSÅ: Robin fikk en isblokk i hodet, ble lam og mistet språket

– Jeg fikk forestillinger om at jeg var Jesu lillesøster

Under de maniske periodene beskrev eksen til Olaug henne som en harddisk som jobbet på spreng. Selv føler hun at det har vært som å leve med en konstant terrortrussel – frykten for galehuset.

– Jeg gikk på autopilot, som førte til at jeg kjøpte mye rart, endevendte huset og bare gjorde masse ubegripelige ting – jeg var naturlig ruset. Dialogen med andre ble trøblete, og det endte med innleggelse.

Helt vanlige ting fikk spesielle meninger og betydninger, og Olaug fikk blant annet forestilinger om at hun «ble» Jesu lillesøster som skulle forandre verden. 

– Jeg husker at jeg ble møtt av en psykiater som sa: «Du kan ikke komme hit og snakke om Gud, du har kommet på galehus nå». 

Olaug har brukt ekstremt mye tid på å tilegne seg kunnskap om sykdommen sin. Hun mener at mye handler om oppvåkning og å oppnå kontakt med vår åndelige bevissthet, noe som ikke blir forstått av mennesker som lever med skylapper og defineringsmakt.

– Noen av oss kan se inn i en annen virkelighet, og det blir sykeliggjort, i stedet for å se på det som  frihet og glede. Det kan beskrives som en evolusjon, og en slags oppgradering fra sort/hvitt-mennesker til farge-mennesker. Det beriker livet og gjør det mer spennende. 

Olaug forklarer at man ikke er redd noe – hun finner en slags indre fred. Når det føles for godt til å være sant, får man høre at det er nettopp det.

Blir du tvangsmedisinert bidrar det til at du trykker deg selv ned og fortrenger det som bor inni deg – det er som en gjærdeig som ligger der og ulmer.

MØTT MED FORSTÅELSE: I mange år følte Olaug at hun var den eneste i verden med slike tanker, følelser og opplevelser. Helt til hun møtte Eva Ramm (91), psykologspesialist og forfatter.  Foto: Ida H. Bergersen
MØTT MED FORSTÅELSE: I mange år følte Olaug at hun var den eneste i verden med slike tanker, følelser og opplevelser. Helt til hun møtte Eva Ramm (91), psykologspesialist og forfatter. Foto: Ida H. Bergersen Vis mer

LES OGSÅ: Karina (39) knuste underkroppen i fallskjermulykke: - I stedet for å fokusere på smerten, tvang jeg meg til å tenke positivt

Ble endelig møtt med forståelse

I mange år følte Olaug at hun var den eneste i verden med slike tanker, følelser og opplevelser. Det har vært en vond og vanskelig kamp, som hun har vært alene om. Helt til hun møtte Eva Ramm (91), psykologspesialist og forfatter. 

– Første gangen vi møttes, for lenge siden, satt vi og snakket i fire timer. Det var som å komme i himmelen – hun hadde bred erfaring og en forståelse jeg aldri har blitt møtt med før. Plutselig følte jeg meg ikke alene i verden, forklarer Olaug.

– Hadde jeg ikke vært psykolog selv, ville jeg nok ha blitt sendt på galehus for lenge siden. Jeg har blitt ignorert for mine meninger og mitt syn på psykiatrien. Jeg vet hvor vanskelig det er å bli hørt. Men jeg tror og håper at vi kan få en annen trend i psykiatrien – jeg var nok forut for min tid, sier Eva. 

Olaug mener at det er viktig å se på psykiske lidelser med et åpent sinn, som en ressurs, i stedet for å være dømmende og nedlatende.

– Mange psykiatriske pasienter er «kunnskapsbomber». I stedet for å dyrke disse egenskapene, blir mange medisinert «i hjel», de blir ikke sett og ivaretatt. Det er sløsing med menneskelige ressurser, sier Olaug, og Eva nikker samtykkende.

– Tenk på all den kreativiteten mange av pasientene sitter inne med, og så blir det lagt frem som galskap. Det jeg lærte av mitt indre, har hjulpet både i mitt personlige liv, og i min praksis som psykolog. 

Eva hadde en periode hvor hun tegnet på ren automatikk. Hun tegnet med tusj direkte på store ark, uten hjelpemidler, og uten å ane hva det skulle bli. Det viste seg til å bli tegninger en kunstner kunne ha stått bak.

– Det er oppsiktsvekkende både som mentalt og medisinsk fenomen. På grunn av den innsikten jeg fikk, har jeg hjulpet mange til å løse psykiatriske problemstillinger, og finne frem til ukjente rikdommer i den menneskelige hjerne.

LES OGSÅ: Charlotte har nesten halvert vekten sin siden 2012

Krevende å bli stemplet som psykiatrisk pasient

Ifølge Olaug fører sykeliggjøringen til at mange blir misforstått, og dermed blir overlatt til seg selv. Hun mener at man som psykiatrisk pasient møter et hjelpeapparat som egentlig ikke har tilegnet seg nok kunnskap; dermed blir man nødt til å finne ut av ting på egenhånd. 

– Du kommer inn i et system hvor du blir opplært til å ikke godta den du er. Det er krevende å bli stemplet som psykiatrisk pasient; du mister troverdighet, og er nødt til å leve med den stigmatiseringen og nedlatenheten som florerer. Men man lærer av det óg. 

Flere ganger under maniske perioder har Olaug gjort ting det kan være trøblete å forholde seg til i etterkant, som å besøke naboer midt på natta, ringe folk i tide og utide, i tillegg til å være en utfordrende mor å ha.

– Av og til mister man bakkekontakten og havner inn i et univers med en helt annen virkelighet. Etter hvert lærer du å løfte hodet og ikke bry deg om hva andre måtte tenke og synes om deg. Man skal kunne leve med seg selv – det er viktig å ikke grave seg ned på grunn av slike hendelser.

Olaug synes det er viktig at fagfolk og befolkningen generelt har større forståelse for psykiske lidelser, og det som følger med.

– Det jeg har erfart de siste årene, er at det er viktig å ikke sykeliggjøre oss som ikke passer inn i A4-systemet. Jeg har møtt mange folk som blir tvangsmedisinert fra ung, og havnet på gata. 

I stedet for å se på sykdommen som en svakhet, fokuserer Olaug på de positive sidene. Mye handler om å akseptere den man er. Selv føler hun ikke lenger at hun har en sykdom.

– Kunsten er å bekjempe frykten, tillate seg selv å være den man er, tilgi både seg selv og andre, og være så gal som man tør, ler hun.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: