Livskrise

Syklet til Spania for å bearbeide midtlivskrisen

Da en «posttraumatisk midtlivskrise» rammet henne, dro Victoria på en fire måneder lang sykkeltur. Med seg på turen hadde hun hunden Prozac.

FULL OPPAKNING: Med seg på turen hadde Victoria alt hun trengte for at campingen skulle bli så bekvem som mulig, selv om det bidro til en oppakning på nesten femti kilo. FOTO: Privat
FULL OPPAKNING: Med seg på turen hadde Victoria alt hun trengte for at campingen skulle bli så bekvem som mulig, selv om det bidro til en oppakning på nesten femti kilo. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Livskriser kan komme i mange forskjellig former og treffe oss i ulike aldre. Noen ganger utløses de av hendelser i livet som vi ikke har mulighet til å kunne forutse.

For noen år siden besluttet svenske Victoria Gustafsson (47) at hun ville ta med seg sin lille hund Prozac og sykle fra Sverige til Spania. Victoria beskriver det hele som en «posttraumatisk midtlivskrise».

En karakteristikk som gir mening idet vi får høre årsaken til at hun følte behov for en sånn tur.

Hennes bror, Johan Gustafsson, ble nemlig i 2011, under en motorsykkelreise i Afrika, kidnappet av en terrorgruppe med bånd til al-Qaida.

I perioden Johan er kidnappet lever familien hans under et voldsomt press og Victoria fungerer som familiens kontaktperson i forhold til politiet, myndigheter og media. Hun legger ned mye tid og krefter i denne oppgaven og gir aldri opp håpet om at broren skal bli løslatt.

– Jeg forsøkte å leve livet som vanlig, men det var som å være i en slags tåke. Jeg var takknemlig for jobben min som sykepleier i hjemmesykepleien, slik at jeg klarte å glemme alt det fæle for en liten stund. Men det var tungt, forteller hun.

Følte behov for å bearbeide hendelsen

Etter fem og et halvt år i fangenskap blir Johan endelig løslatt, men tiden etter hjemkomsten blir ganske annerledes enn det Victoria hadde trodd på forhånd.

Familien har sett for seg at han vil trenge mye hjelp, men Johan vil klare seg selv og etter en kort stund er det nesten som om ingenting har hendt.

– Det høres dumt ut, men det kjentes som at jeg hadde fått sparken. Jeg følte også at jeg ikke fikk fortalt min side av historien, da broren min ikke var så sugen på å snakke om det som hadde hendt.

For Victoria blir perioden etter hjemkomsten som en oppvåkning, hvor hun plutselig oppdager at tiden har flydd fra henne. I starten av kidnappingen hadde hun et forhold til en mann hun trodde hun skulle gifte seg med, men forholdet tok slutt. 45 år gammel innser hun at det vil bli vanskelig å få den familien hun har drømt om.

FRIGITT: I 5,5 år var Johan Gustafsson (i midten) fanget av den ytterliggående islamistgruppen al-Qaida, i løpet av våren kommer boken han har skrevet om hendelsen. Her sammen med familien sin like etter at han ble løslatt. FOTO: Privat
FRIGITT: I 5,5 år var Johan Gustafsson (i midten) fanget av den ytterliggående islamistgruppen al-Qaida, i løpet av våren kommer boken han har skrevet om hendelsen. Her sammen med familien sin like etter at han ble løslatt. FOTO: Privat Vis mer

Enkelte å ta hunden med

Hun kjenner også at hun har behov for å bearbeide det som har hendt med broren. Mens den øvrige familien er overlykkelig over at han er tilbake, sliter hun med skyldfølelse fordi hun ikke føler seg glad og hun sørger det livet hun har mistet.

– Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn en gang i fremtiden, men plutselig var jeg i fremtiden og livet mitt så ikke ut som jeg hadde tenkt meg, sier hun.

– Hadde jeg hatt et veldig stort ønske om barn, hadde jeg nok ordnet det. Men uansett om du vil ha barn eller ikke, idet du kommer til punktet hvor du ikke lenger har et valg, oppstår det en slags krise. Det var mange vanskelige følelser, jeg var lei meg og ville bare reise fra alt.

– Jeg bestemte meg for å dra til utlandet, men ville ikke reise fra hunden min Prozac. Da kom jeg til å tenke på tanten min som 50 år gammel syklet fra Sverige til Spania. Om hun klarte det, skulle også jeg klare det. Sykling var dessuten billig og fordi hunden min har et pass som gjelder i hele Europa, var det lett å ta henne med.

Solgte eiendeler og leide ut leiligheten

De neste to årene gjør Victoria flere grep for å forberede seg til reisen. Hun sorterer ut eiendelene sine, kaster og selger det hun ikke bruker, og leier ut leiligheten sin på Airbnb. Hun gjør også research for å finne ut hva hun trenger av sykkel- og campingutstyr til reisen.

– Sykling er en stor del av livet mitt, da jeg sykler til og fra jobben hver dag. Men ellers er jeg hverken treningssyklist eller campingmenneske, så jeg brukte litt tid på å sjekke ut hva det var lurt å ha med seg, forteller hun.

Reiseruten blir bestemt ut ifra hvor hun har venner hun kan besøke underveis. Etter å ha jobbet flere år i utlandet, blant annet på et sykehus i Saudi-Arabia og for Leger uten grenser i Sudan, hadde hun mange bekjente hun gjerne ville benytte anledningen til å treffe igjen.

Sommeren 2019 begir hun seg ut på landeveien. Reisen går fra Sverige gjennom Tyskland, Nederland og Frankrike. Deretter tar hun ferge over Den engelske kanal til England og Irland, før hun reiser tilbake til Frankrike og til slutt Spania.

Ville vært ensom uten hunden

Hun sykler på EuroVelo, som er et nettverk av 17 langdistanse sykkelstier på kryss og tvers av Europa. Underveis overnatter hun på campingplasser som ligger langs sykkelstiene eller benytter seg av fellesskapet Warmshowers, som er syklistenes egen variant av couchsurfing. Det vil si at man kan bo gratis på sofaen eller i en ledig seng hos andre medlemmer av tjenesten.

– Det fine med Warmshowers er at du blir kjent med andre syklister som kan gi deg tips om bra sykkelveier og hjelpe til med å fikse sykkelen din. Av og til satte jeg opp teltet mitt i hagen hos noen av dem, men ellers unnlot jeg å fricampe siden jeg reiste alene. Jeg ser frem til at verden åpner seg igjen, slik at jeg kan ta imot syklister selv, sier hun.

Med seg på turen hadde hun alt som skulle til for at campingen skulle bli så bekvem som mulig, selv om det bidro til en oppakning på nesten femti kilo. Helt fremst på sykkelen, i en komfortabel sykkelkurv, satt lille Prozac.

– Hun bidro så mye. Hun var min lille alarm i teltet, fordi hun hadde full kontroll på alt som hendte utenfor. Hun var også varmedyne i soveposen og en viktig «icebreaker». Vi ble minst hundre ganger stoppet av folk som ville ta bilde av oss, da hun var så søt der fremme. I ettertid har jeg forstått hvor viktig det var at hun ble med, jeg ville nok ha følt meg veldig ensom uten henne.

VIKTIG STØTTE: Lille Prozac, som er en blanding av yorkshire terrier, puddel og papillon, bidro blant annet som teltalarm og kontaktskaper. FOTO: Privat
VIKTIG STØTTE: Lille Prozac, som er en blanding av yorkshire terrier, puddel og papillon, bidro blant annet som teltalarm og kontaktskaper. FOTO: Privat Vis mer

Møtte mange nye venner underveis

Victoria har utallige historier om alle menneskene hun møtte under den nesten fire måneder lange sykkelturen. Stikkordene som går igjen er hjelpsomhet, åpenhet og generøsitet. Ikke en gang havnet hun i en situasjon hvor hun følte seg ordentlig redd.

– Jeg kommer aldri til å glemme et fantastisk par jeg traff i Nederland da sykkelen min ble ødelagt. Jeg trengte hjelp og oppdaget at mange av butikkene var stengt på mandager om sommeren. Nedslått syklet jeg rundt og til slutt gikk jeg inn på et apotek, hvor jeg spurte om hun som jobbet i kassen kjente til et åpent verksted i nærheten.

– Da sa plutselig en eldre dame med rullator som stod bak meg, at jeg kunne få bli med henne hjem. Hun hadde en hel garasje med mekaniske saker og kunne hjelpe meg. Jeg ble veldig overrasket, men ble med henne og der fikk jeg treffe konen hennes. Det viste seg at de hadde møtt hverandre på sine eldre dager, etter lange ekteskap med menn. De hjalp meg med sykkelen og jeg ble hos dem hele ettermiddagen. Det var en helt fantastisk dag.

Fikk jobb i Spania

I oktober kommer Victoria frem til Spania hvor planen er at hun skal bo hos en spansk venninne i Fuengirola over vinteren, og så sykle hjem igjen til Sverige langs Middelhavet, inn i Italia og over Alpene.

Etter hvert får hun tilbud om å bo gratis i en leilighet mot å passe et par hunder. I tillegg får hun seg jobb, først på en bar og deretter på et svensk helsesenter. Men i likhet med alle andre måtte Victoria endre planene sine da koronaen kom til Europa og Spania gikk i lockdown.

– Før dette hadde jeg rukket å få meg et liv der nede. Jeg fikk det til å gå rundt økonomisk, slik at jeg ikke behøvde å ta av sparepengene mine, jeg studerte litt spansk og sang i kirkekoret. Men da det ble lockdown ble jeg sittende helt alene i leiligheten med hundene og kunne bare bevege meg utendørs et par ganger om dagen. Jeg hadde det bra, da solen skinte og jeg kunne sitte ute i en liten hage, men jeg kunne bare forsørge meg frem til juni. Jeg hadde også en jobb som ventet på meg i Sverige.

Etter flere flykanselleringer får Victoria kontakt med en ung svensk kvinne som vil ha noen å kjøre sammen med til Sverige.

– Vi tok med hunden min, sykkeloppakningen, samt hennes katt og eiendeler. Hele turen tok fire dager, så det ble en skikkelig roadtrip, forteller hun.

HUNDEPASSER: Før Spania gikk i lockdown jobbet Victoria både som hundepasser og på et helsesenter. Så snart Europa åpner opp igjen, reiser hun tilbake. FOTO: Privat
HUNDEPASSER: Før Spania gikk i lockdown jobbet Victoria både som hundepasser og på et helsesenter. Så snart Europa åpner opp igjen, reiser hun tilbake. FOTO: Privat Vis mer

Førte livet i en bedre retning

Resten av sykkelturen skal gjennomføres så snart Europa åpner opp igjen etter korona. Victoria har flere steder hun skal se og personer hun vil treffe.

Men hvordan gikk det egentlig med den psykiske helsen hennes? Klarte hun å bearbeide det traumatiske hun hadde opplevd i forbindelse med brorens kidnapping?

– Alt har havnet på en annen plass i meg, et sted hvor det er mer ro. Samtidig innser jeg at denne hendelsen kommer til å være med oss i hele vårt liv og at det kommer til å poppe opp med jevne mellomrom. Men jeg har det bra og det har Johan også, i høst ble han faktisk pappa, sier hun med et smil.

– Jeg innså også at noe av sorgen skyldtes at jeg aldri tidligere hadde hatt et så brennende mål som jeg hadde under kidnappingen. Målet om at Johan skulle komme hjem var så sterkt at jeg hadde ha gjort hva som helst. I ettertid slo det meg at jeg alltid hadde hatt denne kraften i meg og jeg tenkte på alt jeg kunne ha oppnådd. Jeg sørget nesten å ha et sånn glød, men så ble sykkelturen målet i stedet.

I dag har jeg ingen sorg over noe lenger. Selv om hans fangenskap var helt grusom, førte det livet mitt i en bedre retning og jeg fikk en mening med det hele.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer