Jeg tror det må ha vært en eller annen gang på tidlig 90-tall, vi stavret oss opp på et par ølkasser snudd opp ned for å få et glimt av dem der framme på scenen på samfunnshuset i hjembygda mi. CC Cowboys fortalte historier om Harry, om syndere i sommersol, om å være vill, vakker og våt. Vi sang med etter beste evne og lungekapasitet og tenkte at dette er norsk rock på sitt beste.

Nå er Grønneberg, Christensen, Vestaby og Sæther tilbake med plata Evig liv. Vi fikk en forsmak i sommer med singelen Kom igjen, som nesten litt uventet snek seg inn under huden, jeg tok meg i å skru opp radioen hver gang den kom på, og da sommeren tok slutt hadde jeg jammen begynt å like CC Cowboys igjen, sånn cirka 14 år siden siste runde.

CC Cowboys anno 2006 er nærmere pop og viserock enn reinspikka rock, og det kler dem godt. Jørn Christensen er fortsatt en av landets beste gitarister. På Spillemann får gutta et nydelig musikalsk besøk av Waterboys' Steve Wickham, som med virtuost fiolinspill utfyller våre hjemlige helter svært godt.

Magnus Grønneberg har en svært gjenkjennelig stemme full av sjel og ekko av levd liv og dyrkjøpte erfaringer. I tillegg har han en utmerket sans for de gode balladene, helt på grensa av det pompøse. Noen ganger tipper han over, men det kan vi stort sett se gjennom fingrene med. På Helt ok høres cowboyene litt ut som deLillos med countrysnert, både i tekst og tone. Countrysmak er det også på balladen Spar dine tårer (ikke bruk dem på meg). Gjerne mer pedal steel!

Et par svake spor serveres innimellom, men med den sterke førstesingelen og en rekke andre finfine låter er det all mulig grunn til å ønske CC Cowboys hjertelig velkommen tilbake. Jeg kommer neppe til å klatre opp på en vaklende ølkasse, men som den gamlingen jeg er, kan jeg garantere at det blir litt fotvipping.