Året er 2015. Det er idylliske desember og lille julaften. Helene Warhol Gimnes (47), sammen med sin familie, er på vei til hytta i Oppdal for å feire jul. Etter en lang kjøretur og en hel masse juleforberedelser kjenner mamma Helene seg sliten. Julestria med forventninger, stress og en fullstappet kalender regnes som siste innspurt før julen ringes inn. Helene tenkte derfor ikke at det kunne skyldes noe annet.

Natt til julaften våkner Helene og kjenner at hun brygger på det hun tror er en forkjølelse. Hun tar smertestillende og legger seg igjen. Helene starter julemorgenen med å forsove seg til «Tre nøtter til Askepott». Barna Pia (13) og Pelle (11) må vekke henne. De hadde gledet seg til kvalitetstid med mamma, som i fjor måtte jobbe julaften, men alt Helene orker, er å sove.

Gry Hege måtte amputere hendene og føttene: – En periode var jeg sint for at jeg hadde overlevd

Hun sover helt frem til resten av familien står klare i finstasen til middagen alle har gledet seg til. Helene klarer heller ikke å sitte ordentlig ved middagsbordet, og blir nødt til å legge seg ned for å hvile. Hun husker knapt at de åpnet julegaver.

Julekvelden nærmer seg slutten og familien skal legge seg. Helene sover på rom med Pelle, og hoster uvanlig mye. Hun lister seg ut av rommet for hvert hosteanfall, for å ikke vekke sønnen. Etter hvert blir det vanskeligere å puste. Hun kler på seg og prøver desperat å finne ut hvor nærmeste legevakt ligger. Så vekker hun mannen sin Espen.

– Da vi kom oss til legevakten fikk vi beskjed om at vi måtte kjøre av gårde til Orkdal sykehus. Det ble en lang kjøretur på glatta midt på natten, og jeg hostet blod. Espen var nok veldig bekymret, forteller hun til KK.

På Orkdal sykehus tar det ikke lang tid før sykehuspersonellet skjønner at Helene sin tilstand er svært alvorlig. Hun blir derfor raskt fraktet med ambulanse til St. Olavs Hospital.

– Jeg var inne på tanken om at dette ikke ville gå bra. Jeg husker jeg sa til Espen at han måtte si til barna at jeg elsker dem.

På grunn av pustevansker ber Helene selv om å bli lagt i koma. Hun blir liggende i koma frem til andre nyttårsdag.

– Jeg husker mye av det som foregikk i hodet mitt de 10 dagene jeg lå koma. Det var mareritt. Drømmene handlet blant annet om transport, og at jeg aldri kom frem. Slitsomme transportetapper. De kunne også handle om barna mine, der jeg møtte en lege som skulle ta imot meg på et sykehus og spurte meg om jeg var suicidal. Da viste jeg frem bilder av barna, og prøvde febrilsk å overtale han om at jeg ikke var det. Siste del av marerittene var om bena mine, der jeg reiste fra sykehus til sykehus fordi jeg måtte ha nye ben.

Helene husker ingenting av det å våkne fra koma, men at barna kom på besøk og ble redde, har festet seg. Kroppen hennes var oppblåst, fullstappet av væske for å holde blodtrykket oppe, og fingre og ben var blitt mørkebrune. For Pia og Pelle ble det overveldende å se mamma slik. Begge gråt og ville ut av sykehusrommet.

– Jeg husker at jeg ble så glad for at de kom, men jeg så på dem begge at de synes det var ubehagelig.

Det viste seg at Helene hadde fått en alvorlig blodforgiftning, også kalt sepsis. Den ble ikke stoppet tidlig nok, og mye av vevet i kroppen hennes hadde dødd som følge av mangel på oksygen. Den mørkebrune huden på fingre og ben var nå blitt svart.

Noen dager senere ble Helene overført til Bærum sykehus, hvor hun fikk dialysebehandling.

– Etter dagene med dialyse skjønte jeg at bena måtte av. Mannen min ville ikke innse det. Han mente det måtte finnes en annen løsning. Jeg forklarte han at hvis bena ikke ble fjernet, kom jeg til å dø.

Det ble bestemt at Helene måtte amputere begge bena, og deler av fingrene. Hun gruet seg aller mest til å fortelle barna om dette.

– Vi var mange som hadde samlet oss for å gi barna denne informasjonen, og legen fortalte at bena til mamma var blitt så syke at de nå måtte fjernes. Pia lurte på om de nye bena ville bli «sånn halvveis» normale. Når det ble avklart, så var det liksom greit.

Staheten skulle redde henne

Etter amputasjonen i midten av februar, ble Helene overført til Aker sykehus der rehabilitering stod for tur. Der startet også prosessen med tilpasning av proteser. Helene måtte lære seg å gå på nytt - nå med proteser.

Allerede etter en uke kastet hun krykkene. Venstre hånd har også blitt trent opp. Hun forteller at hun selv ikke synes det var vanskelig, men at det iblant kunne være fysisk krevende. Likevel var det ikke et alternativ for Helene å bli sittende i rullestol.

– Etter bare noen uker hadde jeg lært meg å gå igjen. Kanskje har det noe med at jeg har danset ballett i mine yngre dager, at jeg hadde balansen som gjorde det litt lettere. Også er jeg jo veldig sta da. Mannen min sa at jeg endelig kunne bruke den forbanna staheten min til noe fornuftig, sier Helene.

Hun hadde jo dessuten fortalt barna at mamma skulle få nye ben, og bestemte seg tidlig for at hun skulle klare å gå igjen. Helene har troen på at hvis man bestemmer seg for noe, så klarer man det. Hun er ikke sikker på om hun hadde klart å få til alt hun har fått til i dag, om det ikke hadde vært for barna.

– Motivasjonen sitter jo der borte, sier Helene og peker bort på datteren Pia som sitter i sofaen. Sønnen Pelle er på fotballtrening.

Helene forteller at den største utfordringen for barna har vært at de opplevde det traumet at hun var så syk og holdt på å dø. Begge barna var engstelige for henne lenge etterpå. Målet er at de skal få leve mest mulig normalt, selv om de må hjelpe mamma litt ekstra noen ganger. Og det hender Pia må hjelpe lillebror Pelle med skjorteknappen.

Høye hæler og rosa proteser

Helene jobber ved psykiatrisk avdeling Vinderen. Med høyt tempo på jobb ved siden av å være tobarnsmor, går dagene i ett. Å bli stående for lenge kan for Helene bli spesielt smertefullt da hun lettere får gnagsår og trykkbelastning. Hun prøver å bli flinkere til å gi seg selv pauser, selv om den forbanna staheten hennes sier noe annet.

– Jeg skal liksom ikke være annerledes enn andre, og jeg er ikke en person som er glad i å bli tatt på med silkehansker. For meg er det viktig å fokusere på hva jeg får til, og ikke hva jeg ikke får til, sier Helene.

Før Helene mistet bena gikk hun stort sett i høye hæler hver dag. Hun beskriver seg selv som en kjoledame og elsket å svinse rundt i lekkert skotøy, fulgt av lyden av hæler som smalt i asfalten. Klikk klakk, klikk klakk. Hun er ærlig om at det å miste bena har gitt henne dårligere selvtillit, og legger ikke skjul på at hun er lei av å gå i lange bukser og joggesko.

Til Helene sin store glede, har hun også fått proteser for høye hæler, med fransk pedikyr. Hun forteller at de er litt stive å gå med, men verdt følelsen. De gjør at hun føler seg ekstra fin når hun går kledd i kjole eller skjørt. Til hverdags bruker hun de pene bena, som hun selv kaller protesene. Benprotesene ligner på slanke modellben, sånne som du ser på catwalken i Paris. De er pyntet med blodårer og føflekker, og har akkurat den samme gylne hudfargen som Helene.

– I de øyeblikkene der selvtilliten kanskje synker litt, lar du deg selv kjenne på disse følelsene?

– Ja, men bare i fem sekunder. Jeg får ofte bilder av barna i hodet, og da forsvinner de negative tankene. Men det er klart at jeg savner bena mine.

Selv om noen dager kan være vanskeligere enn andre, har Helene blitt tryggere på seg selv. Før var hun mer opptatt av å ha kjoler og skjørt som gikk over knærne, alt for å skjule protesene. Nå bryr hun seg ikke så mye lenger. Hun ler godt i det hun forteller om dagen hun var på Sandvika Storsenter med rosa proteser. Selvironi er blitt viktig for Helene når det snakkes om egne mangler. Hun tror at det har gjort det litt lettere for alle rundt henne også.

Julaften 2015 ble livet brått snudd på hodet for Helene, men både hun og familien har lagt denne tiden bak seg. Livet har gått videre. Selv om det blir et par ben rundt sengen, går livet sin gang og Helene står på «egne» ben. Enten de er rosa eller hudfarget med høye hæler.

– Takknemligheten for å ha livet i behold er større enn savnet av bena mine.