Ånden fra trekkspilloraklet Astor Piazzolla er tydelig til stede på albumet, enda mer enn på debuten. Piazzolla regnes som tangoens fremste fanebærer på 1900-tallet, og er kjent for å ha vitalisert tangoen med å innføre elementer fra jazz og klassisk inn i det som ble kalt nuevo tango. På Lunático har Gotan Project tatt to skritt tilbake fra debuten, og har nå gitt elektronikaen bakseteplass mens den klassiske tangoen tar føringen. Dette er et vellykket grep, og vil nok bidra til at platen har lenger varighet enn førstemann.
Lunático har mer dominant vokal enn La Revancha del Tango. Katalanske Cristina Vilallonga gir med sin forførende, luftputemyke stemme platen et ekko av fortidens tangomagi, og gjør den til en på positivt vis mer konvensjonell tangoplate. Den mer organiske lyden kler platen godt, og bidrar til at Gotan Project antakelig vil klare å riste av seg døgnfluestempelet man kunne fristes til å gi dem etter forrige utgivelse.
Platens åpning byr også på en overraskende gjesteopptreden av texmex/americana-bandet Calexico, som for øvrig spilte på Rockefeller 1. mai. Amore Porteno åpner ballet, og er en seig sak, dystrere enn vi er vant til fra Gotan Project, og det er åpenbart at samarbeidet med Calexico er fruktbart. Platen som helthet forener fransk eleganse og argentisk temperament, og avsluttes med en vakker, slepende versjon av Ry Cooders Paris, Texas.
Lunático funker fint som bakgrunnsmusikk på late vårdager, men det er bakgrunnsmusikk med særpreg, i motsetning til mye annet i chill-sjangeren. Ved første lytt virker den litt for glatt, men tar seg definitivt opp etter noen runder i spilleren. Kanskje er det på tide å lære seg å danse tango?
