Hvordan leve videre når det verste har skjedd? 14 år gamle Tanja Setsaas fikk ikke bli med den natten foreldrene dro på sykehuset for å identifisere Wanja. Hun fikk se henne på bårehuset om morgenen. Da hadde noen stelt henne, og Wanja så veldig fin ut. Hun hadde bare et lite blåmerke over venstre øye, og det så ut som om hun sov fredelig.

Tanja og Wanja hadde stått til konfirmasjon sammen måneden før. Da fikk de blant annet hvert sitt vakre gullhjerte. Wanjas hjerte var nå festet rundt halsen hennes. Helt fra hun var liten, drasset Wanja på bamsen Kåre. Han lå nå godt i armkroken hennes.

Tina trodde hun var tungt deprimert: – En lettelse å få riktig diagnose

– Det var fint å se Wanja, men jeg forsto ikke hvordan og hvem som hadde sørget for at hun lå der, sier Tanja.

Ble skjermet, men fikk ingen svar

– Jeg var glad jeg fikk se Wanja etter at hun var død. Fire ungdommer ble drept i den tragiske bilulykken i Askim fredag 11. juni 1993, sier Tanja.

– Ryktene begynte fort å svirre om at ungdommene hadde mistet både armer og bein, nå visste jeg at det ikke var sant. Men jeg hadde tusen spørsmål om hva som hadde skjedd med Wanja fra hun satt i baksetet på ulykkesbilen til jeg så henne på bårehuset.

Tanja forstår at spørsmålene forble ubesvarte, fordi familien ønsket å skåne henne fra detaljene. Hun fikk kun vite at søsterens bakhode ble knust i ulykken, slik at Wanja døde momentant. De tusen andre spørsmålene fikk hun ikke ordentlige svar på. Hun ble skjermet for alt som har med dødsulykken å gjøre. Tanja vet det var godt ment fra familiens side, og den gangen fantes det heller ikke kriseteam eller andre tiltak som ble koplet inn.

Da Kristin (56) fikk kreft, ville datteren være donor. Så kom sjokket

Tanja ville gjerne se ulykkesstedet, men fikk ikke lov. Hun ville vite hva som har skjedd med Wanja, som glad og fornøyd hadde dratt på badetur sammen med venner tidligere på dagen.

Hvordan så ulykkesstedet ut? Hva skjedde der? Hvordan fikk de henne ut av bilen? Hvem stelte henne? Tok på henne gullhjertet? La bamsen i armkroken hennes? Hva er en obduksjon?

Tanja ble gående alene med alle spørsmålene, og klarte ikke å slå seg til ro. Hun prøvde gang på gang å spørre, men fikk unnvikende svar. Det var som om hun helst ikke skulle snakke om tvillingsøsteren.

Men det var og er umulig. Med Wanjas død ble en del av Tanjas liv borte. Den 14 år gamle jenta kjente på den ensomme sorgen som en klump i magen.

- Jeg kom inn på badet, og så Sander ligge på gulvet

Da Marthe Lene skulle gifte seg, måtte hun snakke med stefaren først

Et helt spesielt bånd

Tanja forteller om en oppvekst i Askim, med mamma, pappa, storesøster og tvillingsøster. Det var mange som ikke trodde at Tanja og Wanja var tvillinger, fordi de var to-eggede og ulike både av utseende og sinn. Wanja var lyshåret, utadvendt og kjente alle, Tanja er mørkhåret og mer stille og forsiktig. Jentene hadde både felles venner og venner hver for seg. Wanja var aktiv i fotballmiljøet, mens Tanja likte speideren.

Tvillingene gikk alltid i samme klasse og deltok på aktiviteter både sammen og hver for seg.

De trengte ikke ord for å forklare det, hvis en av dem hadde det vondt. Det kjente den andre inni seg. Tanja og Wanja snakket litt om dette, men ingen av dem syntes det er rart, det hadde jo vært slik hele livet. Som søsken flest kunne de være uenige og krangle innimellom, men forsvarte hverandre alltid når det virkelig gjaldt.

– Vi var begge familiekjære, og det kjentes ekstra trygt og godt med det nære tvillingsøsterbåndet. Vi savnet hverandre fort hvis den ene var borte, forklarer Tanja.

Den skjebnesvangre fredagskvelden gikk hun ned til veien ved Askims kjente bærpresseri for å møte tvillingsøsteren. Klokken 22:50 stoppet hun brått, og ble stående helt stille noen minutter. Det kjentes ut som om hun fikk en kniv i hjertet, og Tanja visste med en gang hva som hadde skjedd. Hun snudde og gikk sakte hjem.

– I kveld kommer ikke Wanja hjem, sa Tanja til moren, som ikke skjønte hva datteren snakket om.

Klokken 03:00 samme natt, kom den presten som hadde konfirmert Tanja og Wanja en måned før, på døren. Tanja hørte bare morens hjerteskjærende skrik, og skjønte at budskapet hadde nådd dem. Livet ble aldri det samme for noen av dem etter dette.

Og sommeren sto for døren.

– Vi reiste alltid til familien på Sørlandet i sommerferien, og det var sårt å reise uten Wanja, sier Tanja, som opplevde mye støtte blant sommervennene og deres familier, som blant annet tok henne med til Sommarland i Bø.

– Da det ble høst og skolen begynte igjen, var det ingen som snakket om ulykken lenger. Men tankene mine fortsatte å kverne, familien vår tålte ikke påkjenningen ved tapet av Wanja.

Tanja flyttet inn hos en venninne og hennes familie, og bodde der til hun fikk kjæreste og flyttet sammen med ham som 19-åring. På videregående fikk Tanja for første gang tilbud om en form for terapi. Det skjedde etter at hun valgte å skrive om Wanjas dødsdag, da klassen fikk i oppgave å skrive om en dag i livet de aldri kunne glemme. Etter å ha lest den sterke historien, anbefalte læreren psykolog.

– Det ga imidlertid ingen mening å forklare alt som har skjedd til en vilt fremmed dame uten kjennskap til miljøet i Askim, og jeg gikk bare én gang til psykologen, sier Tanja.

– Jeg utdannet meg til omsorgsarbeider, men visste jeg måtte få svar på spørsmålene om Wanja, før jeg kunne klare å lande på hva jeg ville bruke utdannelsen til.

«Ikke kræsj, da» sa Christina til ektemannen før han skulle hoppe i fallskjerm

Uventet hjelp

Tanja fant ut hvilken gravferdskonsulent som hadde hatt ansvaret for Wanjas begravelse, og oppsøkte ham. Der ble hun tatt imot med åpne armer, et hav av tålmodighet og ærlige svar på alle spørsmålene hun hadde båret på de siste åtte årene. Først da løsnet klumpen i magen, og uroen forsvant.

Tanja forteller at gravferdkonsulenten oppfordret henne til å søke samme jobb som han hadde, han mente hun hadde de indre verdiene som skulle til. Og Tanja fikk jobb i et begravelsesbyrå i Oslo.

– Jeg har trivdes fra første stund, og føler jeg har litt ekstra å gi de pårørende, nettopp fordi jeg mistet tvillingsøsteren min, og har erfart hvilke spørsmål pårørende kan sitte igjen med, sier Tanja.

– Jeg er opptatt av å trygge de etterlatte på at ingen sorg er feil, og at alle må få sørge på sin egen måte. Pårørende kan ha ulike ønsker om hva som skal gjøres med den avdøde, det finnes ingen fasit. Selv om jeg nå har levd lenger uten enn med Wanja, vil sorgen alltid være en del av meg. Men jeg dyrker den ikke. Heldigvis har jeg mange gode minner fra de 14 årene vi fikk sammen.

Slik var Marthes liv som samboeren til Julio Kopseng

Giftet seg på dødsdagen

Tanja fikk to døtre, som fikk vite om tante Wanja på Askim kirkegård så fort de var gamle nok til å forstå det. De snakker om Wanja på en helt naturlig måte i familien. Tanja kan føle behov for å betro seg til Wanja, men når hun sitter ved gravsteinen, er det akkurat som om Wanja vet hva hun skal fortelle. Det spesielle båndet mellom søstrene er ikke revet over, selv om den ene er død.

Da samboerforholdet tok slutt, bodde Tanja alene med døtrene. Hun fortsatte i samme jobb, og der er hun fremdeles.

Etter en stund traff hun en ny mann, og for sju år siden valgte de å gifte seg på Wanjas dødsdag. Noen synes det var rart, mens de fleste mente det var en fin gest.

Slik har Tanja klart å snu det vonde til glede. 11. juni vil alltid være en merkedag, og Tanja er sikker på at tvillingsøsteren ville satt pris på valget av bryllupsdag. Ektemannen er kollega i begravelsesbyrået, de bor og jobber i Oslo. Og i tillegg til sine egne døtre, har Tanja også fått tre bonusbarn og to bonusbarnebarn.

– Hadde jeg ikke fått de svarene jeg fikk som 22-åring, vet jeg ikke hvordan jeg ville hatt det, sier Tanja ærlig.

– Da jeg fikk vite alle detaljer, kunne jeg begynne å bearbeide alle de vonde følelsene på en helt annen måte. Og takket være den kloke gravferdskonsulenten, fikk jeg også en meningsfull jobb som gir meg mye.

Tanja forteller at en god del venner forsvant i den vanskelige tiden, men at hun også fikk se hvem som er ekte venner. Hun er glad for at det nå finnes tilbud til etterlatte, uansett alder. Ofte kan følelsene bli enklere å bære når man har noen å dele dem med. Hun bebreider ingen, verken for ulykken eller for håndteringen av følelsene etterpå, men tror at mye kunne vært annerledes hvis familien hadde fått hjelp til å sortere tanker og følelser rett etter dødsfallet.

– Jeg har et trygt og godt liv nå, og vil alltid ha Wanja med meg. Men jeg trenger ikke å dra på kirkegården for å få kontakt med henne. Følelsene sitter i hjertet, sier Tanja.