When A Stranger Calls, premiere 7. april
Regi: Simon West
Hovedroller: Camilla Belle som Jill Johnson og Tommy Flanagan som den fremmede
Aldersgrense: 15 år
He's calling from inside the house! Du skal ikke se bort fra at dette var et skummelt scenario i 1979, da den originale When A Stranger Calls kom ut. I 2006, derimot, har vi for det første hørt replikken tusen ganger før - og for det andre: det skulle da virkelig bare mangle i vår mobiltelefoniske tidsalder at enhver bestialsk morder med skremmefetisj tar med seg lommedyret og gjemmer seg i et skap for å ringe litt.
Omtrent her ligger det største av den uendelige mengden problemer som When A Stranger Calls sliter med: det er ikke skummelt. Unikt for skrekkfilmsjangeren er det at vi som elsker disse filmene, er villig til å godta åpenbare logikkbrister, halvdårlig skuespill og syltynne historier, bare resultatet ender opp med å skremme oss. Det gjør det ikke i When A Stanger Calls.
Jill Johnson (Camilla Belle) er en erketypisk liksom-livstrøtt tenåringsjente med kjæreste- og venninneproblemer som settes til å være barnevakt i stedet for å feste med vennene sine fordi hun har brukt flere ringeminutter på mobilen enn mamma og pappa Johnson hadde tillatt. Dermed har vi en pen pike i et vakker villa lagt ute i gokk, som straks hun har blitt alene i huset med de sovende barna får en rekke pust-og-pes-telefonoppringinger. Også er det bare å la seg skremme ... eller ikke.
Skrekkfilm-sjangeren ville vært reddet fra mange mageplask dersom Hollywood kunne holdt seg til følgende regler:
When A Stanger Calls bryter alle de ovennevnte reglene og flere til, og så mye mer er det egentlig ikke å si. Med mindre du synes det er greit å betale 80-90 kinokroner for å se på lekre hus eller er så lettskremt (og så lysten på å bli skremt) at du får hjertestans hver gang musikken blir litt intens og noe ramler ned eller en katt mjauer, kan du like godt be en venn si bø til deg. Det er omtrent like skummelt, og mye billigere.
Les mer filmstoff her.
