Idet den velkjente Supermann-musikken strømmet ut i kinosalen i første minutt av Superman Returns plasserte jeg nostalgibrillene solid på nesetippen. Da de pompøse strykerne dro i gang kjenningsmelodien fra originalfilmen, ble jeg 12 år gammel, trygt plassert i kjellerstuen hos mormor, med Christopher Reeves som den kappekledde helt.

Nå er avdøde Reeves erstattet av den (inntil nå) ukjente, unge kjekkasen Brandon Routh, som gjør en helt grei figur i rollen som verdens redningsmann. Han har det helt riktige utseendet: latterlig kjekk på konvensjonelt vis, høye kinnbein, tillitvekkende blikk og et ansikt som får det meste utstråler en naiv optimisme. Dårelokken er selvfølgelig på plass.

Idet filmen starter er Supermann akkurat vendt tilbake etter en deprimerende fem år lang reise til hjemplaneten Krypton. Hans utkårede, den Pulitzer-belønnede journalisten Lois Lane, har kommet over ham og har etablert seg med mann og barn. Verden trenger ikke Supermann, mener Lois. Selvfølgelig skal det vise seg at hun tar feil.

Den onde superskurken Lex Luthor er nemlig også tilbake, her spilt av vår favoritt Kevin Spacey, som har latt seg inspirere av Shakespeares drama i arbeidet med rollefiguren. Luthor har en skummel plan på gang, og følgene vil bli fatale for millarder av mennesker. Intet mindre. Kan han stoppes? Kan verden reddes?

Vel, uten å avsløre alt - Supermann har ikke fått navnet sitt for ingenting. Og filmen er perfekt timet dagens globale kaos tatt i betraktning - hvem har vel ikke drømt om at en helt skal suse ned og rydde opp, bare fikse alt og sørge for at det går bra til slutt?

Supermann er en tvers igjennom god figur, en helt uten sidestykke i superheltuniverset. Han er sterkest, raskest og har den hardeste brystkassa. Sjarmerende nok har han også sitt keitete alter ego, Clark Kent, som kommer godt fram i Superman Returns. Her er Brandon Routh overbevisende som nerdete, klossete reporter - vi får mange muligheter til identifikasjon og sympati.

Superman Returns er et godhjertet eventyr om kampen mellom det gode og det onde. Tidvis føles Kristus-parallellene noe påtrengende, men det ser vi gjennom fingrene mer. Dette er en eventyrfilm av godt gammelt merke, med spesialeffekter som ofte tar pusten fra deg. Supermanns hjem i Antarktis, et ruvende isrike i hvitt og sølv, er et fantastisk syn og første besøk her er et av flere imponerende øyeblikk.

Skuespillerne gjør gode prestasjoner i karakterer som på mange vis er eventyrsjablonger. Slik skal det også være, når nostalgifaktoren er så høy som her. Det er nok ikke til å komme unna at filmen nok flyter en del på nettopp dette, den hviler seg litt på oss som umiddelbart blir 12 år når vi ser den innledende rulleteksten.

For gamle Supermann-fans er Superman Returns et velkomment gjensyn, mens nykommerne får en finfin første smak av Supermanns vidunderlige verden. Så får det heller være at det er fullstendig usannsynlig at ingen ville gjenkjent Supermann i sivil bare fordi han setter på seg et par briller. Når jeg tenker meg om så er det også et par andre ting som heller ikke er fullstendig realistisk...