DNA og slektsgranskning

– Tenk om faren min døde før jeg rakk å treffe ham?

Et bilde i morens album - og en tilfeldig DNA-test - skulle endre Grys liv for all ettertid.

NY TID: Store deler av livet ante ikke Gry hvem faren hennes var. Et bilde i morens album - og en DNA-test, skulle forandre livet hennes. FOTO: Privat
NY TID: Store deler av livet ante ikke Gry hvem faren hennes var. Et bilde i morens album - og en DNA-test, skulle forandre livet hennes. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Gry var åtte år og sto med mammas fotoalbum i hendene. Skulle hun våge å kikke? Moren tok det aldri frem selv, for bildene var fra en annen tid. En forbudt tid, som hørte bare moren til. Tiden før henne.

Men nå åpnet Gry albumet og bladde så stille hun kunne. Hun så bilder fra fremmede land og havner, og en mønstringsseddel fra Hamburg til Lagos. Tenk, moren hennes, at hun hadde sett så mye av verden!

På et av bildene sto en høyreist, mørk mann lent mot en trestamme. Det var ikke noe navn under bildet, selv om det var god plass til å skriver. Hvem var mannen, og hvorfor han var i morens album?

Først nesten 40 år senere skulle Gry få svaret.

Utferdstrang

Grys mamma het Anne-Grethe og var fra en gård i Molde. Der andre ble ved sin lest, hadde Anne-Grethe utferdstrang og utdannet seg til telegrafist.

I 1967 mønstret hun på i Hamburg. Skipet M/S Høegh Alouette skulle til Lagos, og Anne-Grethe var en av få kvinner i en mannstung besetning. Samkvem mellom mannskapet var ikke lov, men likevel, kjærligheten går gjerne sine egne veier. Seiler sin egen sjø.

KJÆRLIGHETENS VEIER: På skipet M/S Høegh Alouette møtte Grys mor matrosen Emmanuel. Først da hun mønstret av oppdaget hun at hun var gravid. FOTO: Skjermdump Høegh/Sjøhistorie
KJÆRLIGHETENS VEIER: På skipet M/S Høegh Alouette møtte Grys mor matrosen Emmanuel. Først da hun mønstret av oppdaget hun at hun var gravid. FOTO: Skjermdump Høegh/Sjøhistorie Vis mer

Om bord møtte Anne-Grethe en mann fra Karibia. Han var matros. Det var ikke før hun mønstret av at Anne-Grethe oppdaget hun at hun var gravid.

Nå bar det hjem til Molde, til familiegården og alt hun hadde reist fra. Her ble barn utenfor ekteskap ikke sett på med blide øyne. Og kanskje spesielt et farget barn?

– Mamma måtte føde meg i dølgsmål, som det het, forteller Gry Kringstad Hjertø Mortensen på telefonen fra Haugesund.

Stemmen hennes er blid, og litt sår. Men også herdet.

– Mamma var veldig privat og ville ikke snakke om disse tingene. Men jeg vet at hun ikke fikk bo hjemme da hun ble med barn. Jeg ble født på sykehuset i Flekkefjord, og tanken var at jeg skulle adopteres bort. Men så ombestemte mamma seg.

EI RÒSA TULLE: Gry som nyfødt på sykehuset i Haugesund. Egentlig skulle hun adopteres bort etter fødselen, men ifølge Gry ombestemte moren seg. FOTO: Privat
EI RÒSA TULLE: Gry som nyfødt på sykehuset i Haugesund. Egentlig skulle hun adopteres bort etter fødselen, men ifølge Gry ombestemte moren seg. FOTO: Privat Vis mer

På barnehjem

Moren Anne-Grethe hadde arbeidsplassen sin til sjøs. Mens hun tjente til livets opphold og var på sjøen i tre måneder, satte hun Gry på Symra Barnehjem i Molde. Onkel og tante kom og hentet den lille jenta i helgene, og leverte henne tilbake på barnehjemmet når arbeidsuka begynte.

Men før Gry var ett år fikk moren jobb på land, og nå flyttet hun med Gry til familiegården på Kringstad, med to onkler, tante og mormor.

– Nå var mamma hjemme på gården – med et uekte barn, forteller Gry.

– Det var sårt for henne, og skammen hun bar med seg var stor. Hun stengte følelsene mye mer inne etter det. Hun var tilbakeholden, skamfull og forknytt. Men hun gikk med hevet hode. Hun ble aldri en grå mus, og hun ga skinn av å være en sterk kvinne.

Hun utdyper:

– På mange måter måtte mamma sette sine drømmer og ambisjoner til side, og gjøre det som var nødvendig for at vi skulle overleve. Jeg vet at hun prøvde å ta kontakt med rederiet da hun skjønte at hun var gravid, for å få tak i far. Men hun fant ham ikke igjen.

PÅ MORMORS ARM: – Dette er meg sammen med min aller kjæreste mormor, forteller Gry, som vokste opp på gård. FOTO: Privat
PÅ MORMORS ARM: – Dette er meg sammen med min aller kjæreste mormor, forteller Gry, som vokste opp på gård. FOTO: Privat Vis mer

Glad i stefar

Gry husker dagen stefaren kom inn i livet deres. Det var på morens 30-årsdag og Abbas «Waterloo» spilte på platespilleren i stua.

Sangen har alltid gjort Gry glad. Stefaren har vært Grys klippe i livet. Hennes far. Hun har nettopp tilbrakt helgen hos ham i Trøndelag når KK intervjuer henne. Hun er litt spent for intervjuet, sier hun. For det er noe med å rippe opp i det gamle. Sårene som man tror har grodd, men som fortsatt er der.

– Jeg var ikke så nysgjerrig på min biologiske far da jeg var liten. Vi snakket aldri om ham hjemme. En gang jeg spurte mamma, sa hun at hun ikke husket navnet hans, eller hvor han kom fra. Da jeg ble eldre ble mamma alltid stille eller skiftet samtaleemne om jeg spurte. Det var veldig vanskelig for henne.

BARNDOMMENS GRØNNE DAL: Den første tiden i Grys liv husker hun som sol, blå himmel og jordbær. Det var ikke før senere at problemene begynte å melde seg. FOTO: Privat
BARNDOMMENS GRØNNE DAL: Den første tiden i Grys liv husker hun som sol, blå himmel og jordbær. Det var ikke før senere at problemene begynte å melde seg. FOTO: Privat Vis mer

Hun utdyper:

– Da hun gikk inn i forholdet med pappa var en av forutsetningene at han aldri skulle stille spørsmål. Og han fikk ikke lov til å adoptere meg, for jeg var hennes ansvar, sa hun.

Eneste mørkhudede

Å være det eneste fargede barnet i byen hadde sin pris. Gry husker at hun slet med å passe inn, og senere år med mobbing.

– Det er vanskelig å si hva som var mest annerledes med meg, hudfargen eller at jeg var født utenfor ekteskap.

Men det var noe mer som murret. Noe som lå som en mollstemt during. Moren slet, ifølge Gry, og de to fikk etterhvert et distansert forhold, som forverret seg da hun kom i puberteten:

– Det var viktig for mamma å få seg utdannelse og gjøre noe annet enn å være på gården. Og så kom jeg og spente litt ben for det. Jeg opplevde at ingenting var bra nok med meg. Hun var tidvis ganske martyr. Hun hadde jo satt livet sitt på hold for meg. Men samtidig visste jeg at hun hadde slitt med angst og depresjon, i tillegg til diabetes.

Å kave i etterdønningene av en dårlig start ga Gry dype sår. Allerede i fjerdeklasse ville hun ikke leve mer. Siden la en voldtekt sten til byrden. Da Gry var 18–19 år våknet sinnet:

– Jeg tenkte: Dette skal ikke knuse meg og slå meg ned. Det har det heller ikke gjort, men det har vært to skritt frem og fire tilbake hele veien. Mitt liv har vært en dans på roser, med utrolig mange torner.

TUNGE ÅR: Gry husker ungdomsårene som en tung tid, der det var vanskelig å passe inn. FOTO: Privat
TUNGE ÅR: Gry husker ungdomsårene som en tung tid, der det var vanskelig å passe inn. FOTO: Privat Vis mer

Gaven etter morens død

Da Gry flyttet hjemmefra tok hun utdannelse som sosialarbeider. Datteren Aida ble født i 1992, og Gry giftet seg siden og flyttet til Danmark.

I 2015 døde Grys mor, 71 år gammel, og kanskje var det et hell i uhell at hun aldri rakk å oppleve at Gry gjennom skjebnens – og DNA-ets intrikate spiraler – skulle komme på sporet av sin biologiske far?

Eller visste Anne-Grethe at det til slutt måtte skje?

Etter morens død fikk Gry nemlig en gave. Hvert fall tror hun moren mente det som en gave.

Hun fant det blant morens ting da hun ryddet etter henne. I albumet som Gry hadde smugkikket i da hun var liten.

Gry var blitt 47 år. Nå bladde hun gjennom bildene og studerte dem med den voksnes øyne. Hun så moren som mønstret på i Hamburg. Var det lettelse i blikket hennes? Hun så mønstringsseddelen, som rommet billetten til friheten, men som skulle ta den fra henne på samme reis. Og nå, mens Gry satt og bladde, så hun noe nytt:

Der, under bildet av den flotte mannen ved treet, var det plutselig skrevet inn et navn som ikke hadde vært der før.

Gry kjente igjen morens håndskrift og nå gikk det opp for henne: Dette var morens forsøk på å reparere det hun ikke hadde evnet mens hun levde.

Gry så det for seg, hvordan moren før hun døde med skjelvende hånd hadde risset inn navnet som hun hadde brukt hele livet på å prøve å glemme:

Emmanuel Pioche.

KJÆRT MINNE: Bildet i morens album var lenge et mysterium. Mange år senere fikk Gry vite hvem mannen var, og hva han hadde betydd for moren. FOTO: Privat
KJÆRT MINNE: Bildet i morens album var lenge et mysterium. Mange år senere fikk Gry vite hvem mannen var, og hva han hadde betydd for moren. FOTO: Privat Vis mer

– Jeg fikk helt frysning på ryggen, forteller Gry og beskriver hvordan hun nå kastet seg over morens papirer:

– Blant tingene hennes fant jeg mannskapslisten fra Høegh Alouette, og der sto hele navnet hans. Emmanuel Pioche, og jeg skjønte at han måtte være faren min.

– Husker du hva du tenkte?

– Ja, hva jeg tenkte …

Gry trekker pusten.

– Det er så mange ting. Det går ikke på tanker, men på følelser. Jeg sa bare: «Oi» og fikk frysninger.

Datterens DNA-test

Slektsforskning til andre siden av jorden basert på et navn, det var uoverstigelig arbeid, selv for en som hadde mistet moren og kjente en gryende lengsel etter den andre forgreining i slektstreet.

Alt Gry visste var at faren het Emmanuel Pioche, og en gang hadde stått lent inntil et tre og smilt mot moren hennes.

Men så skjedde det noe. Helt uten forvarsel, slik det gjerne er med store hendelser. Gry forteller om familieselskapet hos stefaren påsken 2018, da de feiret hans 75-årsdag og hennes 50-årsdag. Nå var de sammen, Gry, halvsøsteren hennes med familie, datteren Aida og pappa. Ja, for stefaren hennes het bare pappa.

Kvinnene satt rundt kjøkkenbordet med et glass vin, slik de pleide ved sånne sammenkomster, mens mennene så på TV og tok seg en konjakk.

– Dattera mi sa litt nølende at hun hadde tatt en DNA-test. Vi er jo brune, både Aida og jeg, og hun ønsket «å finne ut hvor mye neger jeg er», som hun sa.

Gry ler.

– Aida så på meg som om hun hadde gjort noe galt, men søstera mi og jeg ble i fyr og flamme, og fikk lyst å ta testen, vi også.

LANGE RØTTER: Gry skulle få seg mange overraskelser etter at datteren tok en DNA—test. FOTO: Privat
LANGE RØTTER: Gry skulle få seg mange overraskelser etter at datteren tok en DNA—test. FOTO: Privat Vis mer

Ventetiden

Svaret var foreløpig ikke kommet. To dager senere kjørte Gry hjem til Danmark, og vel innenfor dørene så hun at hun hadde sju tapte anrop fra datteren.

– Sist noe sånt hendte var da mamma døde, så jeg var rimelig shaky da jeg ringte henne opp, forteller Gry.

«Mamma, husker du DNA-testen?», spurte Aida. Naturligvis husket Gry den. Hva hadde skjedd? Var det kommet svar?

Etter en pause sa datteren: «Mamma, jeg tror jeg har funnet familie fra faren din sin side».

– Det var som at alle hårene på kroppen reiste seg, og jeg braste inn på soverommet til mannen min og ropte: «Aida har funnet familie!».

Etterlyste faren på Facebook

Navnet fra morens album. Kunne det virkelig være samme mann som nå tronet høyt på Aidas slektstre? Gry la ut en famlende melding på en gruppe på Facebook. Var det muligens noen som kjente Emmanuel Pioche?

Etter dager i spenning fikk hun melding fra en Francoise i London. Jo, moren hennes hadde vært gift med en Pioche fra Guadaloupe, og de kjente noen som fortsatt bodde på Guadeloupe og ville spørre litt rundt.

Gry kjente pulsen stige, og både hun og Aida begynte å skrive med Francoise. Men foreløpig sa Gry ikke noe om hvorfor hun var interessert. For Emmanuel, dersom han levde, var en gammel mann på nærmere 80 år, som ikke ante noe om at han hadde en datter på andre siden av jorden.

– Jeg ville forsikre meg om at det ikke var noen tvil, før de gikk til en gammel mann med et sånt budskap, forteller Gry.

Snart fikk hun mye opplysninger som gjorde henne sikker. Gry sendte over mannskapslister fra Høegh Alouette til Francoise, som faktisk var hennes tremenning, sammen med bilder av moren og henne selv som baby.

To uker gikk. Så ringte Francoise, i en fellessamtale med Gry og Aida. Ordene hennes skal Gry aldri glemme:

– Hun sa: «Vi har funnet faren din». Jeg tror jeg besvimte litt. Det var helt enormt og følelsene eksploderte inni meg. Så la hun til: «Og jeg har et telefonnummer».

Sjokket

Gry gikk rundt seg selv. Penn og papir? Hvordan finne noe så hverdagslig, nå som hele livet hennes foldet seg ut, i blanke dønninger ned til en øy i Karibia? Til en strand der en gammel mann satt og nettopp hadde fått beskjed om at han hadde en datter på andre siden av jorden. Et barn han hadde fått med Anne-Grethe fra Molde. Hun som mønstret på så glad i Hamburg, og som hadde tårer i øynene da de sa farvel.

– Jeg var helt tom og måtte få Aida til å fortelle Frankie at jeg lette etter penn og papir, for engelsk var med ett blitt helt gresk for meg. Etter å ha lagt på med Frankie, ropte jeg bare inn i røret til Aida «Aaaaaaaaaa». Det var det jeg hadde behov for. Et kjempebrøl, etterfulgt av «Herregud, hva gjør vi nå?».

Slo nummeret til faren

Ja, hva gjør du når faren du trodde du ikke hadde, plutselig viser seg å finnes? Og at han gjerne vil høre fra deg? Gry gjorde det eneste hun mener en person med ADHD greier i en sånn situasjon, nemlig å kaste seg ut i det:

– Jeg hadde så mye følelser, og å skulle planlegge hadde ikke gått. Jeg satt i sofaen med ti kongeørner i magen og tastet inn nummeret til faren min. Og så svarte han.

«Allo». Røret gikk av med en gang, som om Emmanuel hadde ventet ved telefonen. Gry hørte den dype røsten, over verdenshavene som skilte dem. Og hennes egen stemme, nå bar den under stjerner og planeter som alltid hadde vært der, men som i dette øyeblikk ikke ante at noe fantastisk var i ferd med å skje.

– Jeg var helt skjelven, og sa: «Hei, jeg heter Gry, og jeg er dattera til Anne-Grethe. Jeg tror du er min far». Så hørte jeg ham svare: «Ja».

Emmanuel Pioche, mannen fra albumet. Han fantes og levde, og han var faren hennes. Emmanuel sa han veldig gjerne ville treffe Gry. Frem til da, kunne han muligens få se flere bilder?

Samtalen var kort. Kanskje må det bli sånn, når et 50 år gammelt barn for første gang snakker med sin snart 80 år gammel pappa?

«I will call you later», var det siste Emmanuel sa før de la på.

Fikk fem søsken

Et par dager etter telefonsamtalen fikk Gry et nytt svar på Facebookinnlegget, fra en kvinne ved navn Shirley. Hun skrev at Emmanuel Pioche var hennes far. Da Gry senere fortalte Shirley om grunnen til at hun søkte Emmanuel, at han også var faren hennes, fikk hun vite at Emmanuel hadde fått sju barn med en kvinne i Ghana. To av barna var døde, men fire bodde fortsatt Ghana, og selv bodde Shirley i Italia.

Gry hadde med ett fått fem søsken.

– Shirley var den første i min nye familie som jeg traff, forteller Gry.

– Min daværende mann og jeg kastet oss i bilen og kjørte til Italia. Aida kom ned med fly fra Norge. Det var veldig overveldende. Shirley var en stille og privat person, og frem til nå hadde hun båret ansvaret med å være det eldste barnet, men nå kunne hun legge av seg byrden, siden jeg var eldst.

– Kunne du se at dere var søsken?

– Å herregud, ja! utbryter Gry.

– Det var som å se seg selv i speilet, men bare på en dag der en føler seg litt off.

SØSTER: Gry sammen med søsteren Shirley (t.h.). Til sammen fikk Gry fem nye søsken da hun etter 50 år fant den biologiske faren sin. FOTO: Privat.
SØSTER: Gry sammen med søsteren Shirley (t.h.). Til sammen fikk Gry fem nye søsken da hun etter 50 år fant den biologiske faren sin. FOTO: Privat. Vis mer

Hun utdyper:

– Men underveis i prosessen ble jeg konfrontert med min egen skandinaviske rasisme. Min karibiske far var vestlig oppdratt og hadde bodd i New York i mange år. Da jeg plutselig fikk afrikanske søsken ble det veldig annerledes. Jeg kjente på kulturelle fordommer. Ventet de at jeg skulle sende dem penger. Ordne opp i livet deres? Ville de komme hit? Jeg måtte ta en runddans med meg selv. Rasisme handler vel ikke bare om farge, men mer om kultur, og selv som brun, så kommer fordommene frem.

Fikk panikk

Etter samtalen med søsteren i Italia ble Gry grepet av en panisk følelse.

– Faren min var jo 78 år. Tenk om han døde før jeg rakk å treffe ham? Jeg tenkte: Jeg skal ikke miste det her nå. Ikke under noen omstendigheter! Så jeg tok en sjefsavgjørelse og ringte til ham på Guadeloupe: «Nå kommer jeg og vil møte deg».

I slutten av september 2018 reiste Gry alene til Guadeloupe. Hun tok fly fra København til Paris, og buss til innenriksflyplassen Orly, der flyet til Guadeloupe viste seg å være kansellert. Da noen få plasser på et annet fly ble loddet ut, ropte Gry høyt i skranken at det MÅTTE bli henne!

– Jeg tror alle på flyplassen visste at jeg skulle møte min nye far for første gang, for å si det sånn. Ha ha. Jeg tror nesten folk hadde byttet med meg frivillig, for å få meg av gårde.

Møtet med faren

Da Gry endelig gikk ut av flyet i hovedstaden Pointe-à-Pitre følte hun seg følelsesmessig smadret. Varmen slo mot henne som en vegg. Hva ventet henne? Hvem var han? Ville hun kjenne ham igjen fra bildet? Gry skygget for solen. Og snart så hun ham, sittende på en benk rett ved utgangen for ankomster.

Han var fortsatt rank, mannen på nesten to meter som en gang hadde stått lent mot et tre og smilt til Anne-Grethe fra Molde.

Anne-Grethe var borte nå. Død for over tre år siden. Men datteren hennes, hun kom gående nå. Kanskje syntes han at hun lignet litt på telegrafisten fra Høegh Alouette? Ja, kanskje var det som om tiden stanset et lite øyeblikk for Emmanuel?

– Jeg kjente ham igjen med en gang. Det var ikke noen tvil, minnes Gry.

– Jeg gikk bort til ham, bikket på hodet og spurte «Emmanuel?». Han svarte «Ja», og jeg hilste på ham på fransk maner, med et kyss på hvert kinn.

Gry forteller at hun ikke minnes de første ordene de sa til hverandre. Det som har brent seg fast er den umiddelbare kjærligheten:

– Det var en helt egen streng der. En tilhørighet som kom av seg selv. En total aksept av at dette er en sannhet som et uendelig: Han er faren min, og det kan ikke rokkes ved.

FAR OG DATTER: Gry i armkroken til faren Emmanuel, første gang hun var på Guadeloupe. Gry kaller det er paradigmeskifte å ha funnet den biologiske faren sin. og nå skjønner hun også mer av morens historie: – Jeg vet at det var en grad av forelskelse der, det har faren min fortalt. Mamma gråt da hun mønstret av, forteller Gry. FOTO: Privat
FAR OG DATTER: Gry i armkroken til faren Emmanuel, første gang hun var på Guadeloupe. Gry kaller det er paradigmeskifte å ha funnet den biologiske faren sin. og nå skjønner hun også mer av morens historie: – Jeg vet at det var en grad av forelskelse der, det har faren min fortalt. Mamma gråt da hun mønstret av, forteller Gry. FOTO: Privat Vis mer

Gry minnes uken på Guadeloupe, der hun og faren bodde i en Airbnb-leilighet hun hadde leid, slik at de kunne bli kjent. Etter å ha følt seg utenfor og fremmed deler av livet, gikk Gry nå sammen med sin biologiske far gjennom gatene i Pointe-à-Pitre.

– Uansett hvor vi kom gikk faren min med hevet bryst og skjøv meg foran seg. Han viste meg frem til alle vi møtte og sa: Ma fille. Ma fille. Datteren min.

Slave

Gry forteller om den skjellsettende utflukten til øya La Desirade. Mens hun og faren vandret rundt i sporene av en mørk fortid, med slavehandel, menneskemarkeder og lenker, fortalte faren om deres forfader Gambeau Pioche. Gambeau var kommet som slave til La Desirade på 1700-tallet. Han var født i Afrika et sted i 1767, og døde på La Desirade i 1850. Da hadde han vært en fri mann i to år.

Det skjedde noe med Gry i det øyeblikket. Det å sette føttene på den samme jorden som hennes egne hadde gjort mange generasjoner før. De også i sjelelig opprør, med avrevne røtter som blafret i de varme vindkastene.

– Jeg tror aldri i mitt liv jeg har følt så mye ro som i det øyeblikket jeg satte mine føtter på La Desirade. Det bare sank inn i meg, som et digert utpust av tilhørighet, sier Gry.

VANSKELIG HISTORIE: Utflukten til slaveøye La Desirade gjorde sterkt inntrykk på Gry, spesielt da faren fortalte at familien er etterkommere etter en slave, som kom hit til øya fra Afrika på 1700-tallet. FOTO: Privat
VANSKELIG HISTORIE: Utflukten til slaveøye La Desirade gjorde sterkt inntrykk på Gry, spesielt da faren fortalte at familien er etterkommere etter en slave, som kom hit til øya fra Afrika på 1700-tallet. FOTO: Privat Vis mer

Enorm slekt

Gry forteller om den store slekta som plutselig materialiserte seg. Oldefaren hennes hadde fått 13 barn med tre forskjellige kvinner, og nå dro Gry og faren for å hilse på etterkommerne.

Etterpå badet hun og faren i havet. Faren litt ustø til beins i dønningene. Gry smiler over minnet:

– Da han satte seg i vannkanten kom han seg ikke opp igjen. Vi hadde mye moro med det, og mens han holdt i tauet og jeg forsøkte å dytte ham opp, duppet mine nyinnkjøpte skechers forbi og jeg måtte løpe av gårde for at skoene ikke skulle forsvinne til havs.

Gry rister på hodet:

– Å finne faren min var et paradigmeskifte. Hele livshistorien min ble snudd opp ned. Plutselig har jeg et helt et annet bilde av hva livet er og skal bli. Mine ambisjoner og prioriteringer er blitt helt annerledes.

FORFEDRENES STRENDER: Hit, til øya La Desirade, kom Grys forfader som slave fra Afrika på 1700-tallet. I dag er Gry en av mange etterkommere etter ham. FOTO: Privat
FORFEDRENES STRENDER: Hit, til øya La Desirade, kom Grys forfader som slave fra Afrika på 1700-tallet. I dag er Gry en av mange etterkommere etter ham. FOTO: Privat Vis mer

Faren våket over henne

I 2019 reiste Gry tilbake til Guadeloupe. Hennes eget ekteskap var gått i stykker, og hun ble værende i nesten sju måneder. Nå skjedde det noe, som knyttet et enda sterkere bånd mellom far og datter. Gry fikk et alvorlig migreneanfall. Snart lå hun på bakken og ristet, før ambulanse kjørte henne til sykehuset.

– Det ble gitt beskjed til faren min, og han kom og var på sykehuset med meg hele tiden, forteller Gry, rørt.

– Jeg skalv og kastet opp, men faren min satt ved siden av meg hele tiden og holdt meg i hånden og sa: «Your father loves you. Your father loves you».

Stolt far

Emmanuel var så stolt over Gry at han knapt kunne vente med å anerkjenne farskapet. Først prøvde far og datter å få stemplet pairene gjennom myndighetene på Guadeloupe, men fikk beskjed om at norske myndigheter var riktig instans. Nærmeste konsulat er på Martinique, en annen fransk øy i regionen, men konsulen viste seg å være bortreist. Alternativet var å få papirene stemplet i Norge, men det ville krevd at Emmanuel møtte opp på Nav.

– Far er jo gammel og det er ikke bare å reise, så fortsatt har vi ikke fått farskapspapirene i orden, forteller Gry.

PÅ SLEKTENS STIER: – Den gamle mannen og friheten, sier Gry om bildet hun tok av faren utenfor slavemuseet Memorial Acte på Guadaloupe. FOTO: Privat
PÅ SLEKTENS STIER: – Den gamle mannen og friheten, sier Gry om bildet hun tok av faren utenfor slavemuseet Memorial Acte på Guadaloupe. FOTO: Privat Vis mer

Korona har siden stukket ytterligere kjepper i hjulene for å få anerkjent farskapet, men også for å besøke faren. Gry har satt inn penger på kontantkortet hans jevnlig, slik at de kan ringe hverandre:

– Siden samfunnet stengte ned har jeg vært litt desperat over hvor lite kontakt vi har hatt, forteller Gry.

Slektstreff

Hun har en drøm om å en dag kunne arrangere et slektstreff i Norge eller kanskje i Ghana, med far fra Guadeloupe, og de fem søsknene fra Ghana og Italia, og deres til sammen 14 barn.

– Det hadde vært helt fantastisk. Og jeg har også lyst til at vi alle kan reise til Guadeloupe og se hvor deler av våre røtter er fra. Det er så utrolig mange ting jeg har lyst til å gjøre!

Hjemme i Trøndelag sitter mannen som hele livet hennes har vært Grys pappa. Gry forteller at han er glad på hennes vegne. Selv er hun forsiktig med å snakke om faren sin rundt stefaren.

– Jeg vil ikke såre ham for jeg er veldig glad i ham, og det er viktig for meg å ta vare på ham. Etter at mamma gikk bort hadde vi satt i gang en adopsjonsprosess, og var begynt å fylle ut papirer. Men så kunne vi jo ikke det, for jeg har jo en far.

Tilbake til faren

Gry mener en DNA-test kan være porten til noe nytt, men den kan også bety smerte. For man vet aldri hva man finner.

– Man skal være veldig klar over hvilke konsekvenser en DNA-test kan ha, og man bør ha tenkt seg godt om. Om det er noen usikkerheter rundt familien, kan det få store konsekvenser.

Selv er hun datteren evig takknemlig for at hun tok testen. Så fort reglene åpner for det, reiser Gry tilbake til far på Guadeloupe. Til solnedganger i havet, og til røtter som borer seg gjennom tid og rom. Gjennom slavelenker og verdenshav. Gjennom smult farvann i Hamburg og opprørt hav i Lagos.

– Uansett hva mitt og fars forhold utvikler seg til, har jeg fått masse kjærlighet, sier Gry.

– Først fra mamma og stefaren min, og nå fra min biologiske far. Han er min far, og vi kommer til å ha et forhold resten av livet. Hvordan det blir, vet vi ikke, men det kommer alltid til å være der.

TAKK: Gry er datteren evig takknemlig for at hun tok DNA-testen. – Aida er det mennesket på jorden som har gitt meg mest i livet, bare i kraft av å være. Og så har hun gitt meg dette i tillegg! Her speider mor og datter over til øye La Desirad, der deres forfader kom fra Afrika som slave på 1700-tallet, og hvor han siden døde, som en fri mann. FOTO: Privat
TAKK: Gry er datteren evig takknemlig for at hun tok DNA-testen. – Aida er det mennesket på jorden som har gitt meg mest i livet, bare i kraft av å være. Og så har hun gitt meg dette i tillegg! Her speider mor og datter over til øye La Desirad, der deres forfader kom fra Afrika som slave på 1700-tallet, og hvor han siden døde, som en fri mann. FOTO: Privat Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer