Kjersti Kvam:

Teori og praksis

En ting er å bestemme seg for noe, en annen er panikken som tar deg når du skjønner at du faktisk skal gjennomføre det.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

I det klare høstlyset, oktober 2019, bestemte jeg meg for at 2020 skulle være et år i mønsterbrytingens tegn. Jeg som alltid hadde lengtet etter å treffe en god kjæreste, på min kanskje litt for krevende, nære måte, skulle vende ryggen til tanken om et forhold og heller omfavne flørt og flyktige affærer. Ja, for selv om jeg skulle jobbe mot mine naturlige instinkter (for å si det mildt), var en del av avtalen jeg hadde laget med venninnene mine og meg selv, at jeg ikke skulle leve i sølibat. På denne tiden visste jeg jo ingenting om hvordan koronaviruset skulle utfordre både sjekking og sølibat, men mer om det neste gang.

Den vanligvis så grå november viste seg fra en lysere side. En gira lettelse hadde inntatt kroppen min, og gjorde at jeg hadde en sjelden selvtillit. Jeg kunne nesten ikke vente til 1. januar, da jeg endelig skulle sette i gang med ikke å få meg kjæreste.

Desember, derimot, opptrådte mer nevrotisk. Vi snakker panikkartet uro og unormal sterk lengsel etter en mann. Ingen bestemt, bare en dragning mot de fleste tobeinte med penis. Det førte til flere personlig grenseoverskridende hendelser, for eksempel klining med mye yngre kompis ute på byen, og lett-på-tråden-sms til mann jeg så vidt kjente, for å nevne noe.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer