Thomas Dybdahl: Science
Karakter: kkkkkk
Jeg har alltid hatt et intenst forhold til Thomas Dybdahl. Musikalsk altså. Jeg har spilt ihjel debuten hans, og fortsatt er jeg ute av stand til å forlate et rom dersom hans A Love Story spilles på anlegget, uansett hvor mye noe annet måtte haste.
Nå har Dybdahl fullført oktobertrilogien, og slipper albumet Science. I helt feil måned, vi skriver tross alt fortsatt september. Og det er ikke bare utgivelsesmåneden som er annerledes, også lydbildet er noe endret, selv om vi fortsatt hører svært godt hvem vi har med å gjøre.
På mange måter høres Science ut som Thomas Dybdahl ofte gjør live: mer jazza, mer leken, mer laidback. Åpningssporet Something Real setter tonen, med ekko av Dybdahls sideprosjekt National Bank - luftig jazz, og en fantastisk Per Zanussi på ståbass som styrer showet.
Forskjell er det også når det gjelder Dybdahls vokal - nå mumlesnakkesynger han mer enn han har gjort tidligere, og det funker avogtil dødsbra, andre ganger mindre bra. Enkelte hevder at Dybdahl ulte for mye tidligere, og kanskje ulte han litt, men jeg likte det. Uling kan funke det, og jeg ønsker meg et lite ul her og der, heller enn mumling.
Det er tydelig at Thomas med Science har ønsket å gå mer i retning popsoul, jazz og softrock, og han lykkes langt på vei med det. Vi tas med inn i en liten, intim jazzklubb og får en dose pedalsteelcountry på kjøpet. Melodimessig er Dybdahl mer avansert og mindre umiddelbar og allsangvennlig enn tidligere, noe som gir grunn til å håpe at vi neste gang vi ser ham live slipper unna de altfor mange jentene som synger med av full hals, med lukkede øyne og tårevåte kinn.
Høydepunktene er nevnte Something Real, soulflørten U - her snakker vi «baby making music» til tusen, og vakre B A Part. Dybdahl er i denne omgang litt mindre publikumsvennlig, uten at det betyr at ikke publikum skal kjenne sin besøkelsestid.
Science er full av hjerte og sjel, og som skapt for innekvelder når verden er litt for slem og vinden litt for kald rundt hushjørnene.
MER OM MUSIKK:
