KJETIL ØSTLI: Mens kona er på festival leser Kjetil Østli om samværssabotasje: - Ikke se barna på en måned? Uroen prikker  Foto: Astrid Waller
KJETIL ØSTLI: Mens kona er på festival leser Kjetil Østli om samværssabotasje: - Ikke se barna på en måned? Uroen prikker Foto: Astrid WallerVis mer

Kjetil Østli

Til barnets beste?

Denne uken har Kjetil Østli lest om samværssabotasje.

Det er sent på kvelden midt i uka, kona er på litteraturfestival, og jeg begynner å bli redd. Tre av barna sover, den fjerde, og minste, ligger i sofaen ved siden av meg. Hun har vannkopper overalt på kroppen og hiver seg kløende rundt i halvsøvne. Jeg smører henne med hvitvask. Hun roer seg noe. Det gjør ikke jeg

Jeg leser en bok. En tynn sak om et ømt tema. Samværssabotasje – norske fedre deler sine historier, heter den, skrevet av Camilla Fossum Pettersen og støttet av Fritt ord. Boken viser en bit av Norge mange aner finnes, men som få orker å berøre: Likestilling for fedre. Seks historier som belyser samværssabotasje med ulike metoder og varierende konfliktnivå. Disse fedrene vil være med barna. Barna ser at kontakten med pappa forsvinner fordi mor saboterer.

Vannkopper er ikke alvorlig, men ettåringen har ikke spist og drukket på et snaut døgn. Jeg holder en hånd på magen hennes mens jeg leser tallene på bokens bakside: Cirka 80 prosent av barna som har bosted hos bare en forelder, bor hos mor. 29 prosent av alle samværsfedre ser barna kun i feriene. Det anslås at mellom 40 000 og 50 000 barn ikke ser sin far på en måned. Loven kan belønne foreldre som saboterer samvær. Barnebidraget står nemlig i forhold til samværets størrelse. 

Men, kan vi innvende, det finnes jo egoistiske fedre som er fornøyd med ordningen, som ikke ønsker mer tid med barna. Ok, men når ble disse et argument mot alle fedrene som ønsker mer tid med barna? 

Jeg må lese det en gang til. Se barna i feriene? Ikke se dem på en måned? Uroen prikker. Nei, tenker jeg, dette handler jo ikke om sånne som meg. For jeg leverer jo, jeg er jo her med barna nå, og kona er bra, alt er fint her, altså.

Ettåringen våkner igjen. Hun dusjes i kjølig vann, og får ny krem på seg. Hun sovner igjen, utslitt. Det prikkete hodet hennes hviler på en pute mot låret mitt.

LES OGSÅ: Kjetil Østli: "Ikke vent med å få barn. Det er dommen i det jeg fyller 41 og starter min fjerde pappaperm

Men hva om det var meg? Hva om jeg måtte be tynt om å få se barna snart? Som måtte vente til høstferien? Og fikk beskjed om at helgesamværet ble avlyst på grunn av «sykdom»? Nei, dette handler om de andre, tenker jeg. Men hvorfor beroliges av det? Av at det ikke er jeg som kjører Norge på langs for å gi bursdagsgave til barna? Som får uriktige voldsbeskyldninger mot meg og som taper flere år med barna? 

Leser videre: 20 000 barn opplevde i 2015 at foreldre skilles. Samme år har 270 000 barn foreldre som ikke bor sammen, og kun åtte prosent hadde i 2015 bosted hos far. Åtte prosent. Åtte?! Men jeg ville hvert fall fått delt bosted! De fleste skilte jeg kjenner har delt bosted. De fleste. Kjernen er kald: Disse barna taper sine fedre, disse fedrene taper sine barn, og systemet har latt det skje. Statsråd Solveig Horne har forsøkt å likestille fedrene noe, men det går sakte. 

Jeg har vært far i ti år. Jeg har ikke lært dem store ting. Barna har heller ikke arvet geniale talenter av meg. Men jeg har vært der og kokt den forbanna havregrøten og tatt den kampen om spilletid. Og det ansvaret, den mestringen og gleden vokser med mengden tid brukt på det. Jeg kan derfor ikke utstå tanken på at den skulle vært minimert til ferier. Men, innvender vi, det finnes jo kjipe menn. Ja, men det er en avsporing her. Vi snakker nemlig ikke om dem. Vi snakker om fedre med normale styrker og svakheter. 

Klokken har passert midnatt for lenge siden. Ungen har fått paracet. Jeg lager matpakker for å unngå kaos mellom 07 og 08 i morgen. Det føles nå som en gave å få gjøre dette arbeidet i natten – etter å ha lest et par av bokens fortellinger. 

Lovteksten om omsorgsansvar for barna er nøytral. Den sier at ved konflikt skal bare en av foreldrene få omsorgen. Det vanligste, uavhengig av hvorfor, er at mor får omsorgen i 82-90 prosent av tilfellene. (82 prosent i 2016, 90 prosent de siste ti årene.) Hver femte samværsfar ser ikke sine barn i løpet av en måned. 35 prosent av disse ser ikke barna fordi mor ikke vil, ifølge en SSB-rapport fra 2015. 8 prosent fordi far selv eller fars nye samboer ikke vil. 20 prosent hindres av lang reisevei. Resten av ulike grunner.

Mange av oss kjenner en slik far. Men vi kjenner ikke hele bildet, og det er ikke vår kamp! Tenker vi. Men det tror jeg det er. Det er alles kamp. Man kan argumentere rasjonelt og ut fra våre følelser som foreldre. Men det må være lov å argumentere også ut fra hun som ligger og sover i fanget mitt. Til barnets beste, som det heter.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: