Bertine Zetlitz: My Italian Greyhound
Karakter: kkkkkk
Don Johnson. Philip Michael Thomas. Blazere med oppbrettede ermer. Neonsokker og crazy robotdansing. Dette er bare noen av assosiasjonene som dukker opp når man hører på My Italian Greyhound, den noe pussig døpte nye platen til Bertine Zetlitz. Tenk skyhøy åttitallsfaktor, med kjølig synth og skarpe maskintrommer, så vet du sånn cirka hvor i landskapet vi befinner oss.
Men heldigvis er det ikke kun resirkulering som bedrives på hundeplaten. Samarbeidet med Fred Ball er åpenbart fruktbart, og Bertine har en helt distinkt sound, båret mye på hennes kjølige, sofistikerte stil og vilje til lydlek. Imidlertid blir hennes særpreg også det som holder henne noe tilbake - vi blir ikke overrasket av et eneste av de 10 sporene. Kanskje har Bertine blitt for mye Bertine?
Singelen 500 sto for meg som et noe odd valg da jeg først hørte den. Anonym og lite original var førsteinntrykket. Når man får den som en del av en større platehelhet står den imidlertid sterkere, og den tar seg absolutt opp etter noen gjennomhøringer.
Imidlertid er det sporet som følger etter 500 som virkelig løfter My Italian Greyhound og alene redder den fra en lunken treer: Åttitallskonfekten Obsession, som i mine ører er Bertines beste låt noensinne, er aldeles besnærende i sin sukkersøte dansbarhet.
You're the only one I've ever made a home for in my heart/I just adore you, synger Zetlitz i en nydelig kjærlighetserklæring, en kjærlighetserklæring man kan svevedanse til, det blir knapt bedre enn det.
Et par av platens roligste spor er litt for gjennomsnittlige til at de fester grepet, og det virker tidvis som om Bertine lener seg litt på rutinen og lager sanger hun har laget før. Det er synd, for hadde skruen vært strammet et hakk til, kunne My Italian Greyhound fått mye lenger levetid enn det den ser ut til å få nå. Obsession kommer vi dog til å spille til naboene blir sprø.
MER OM MUSIKK:
