Badly Drawn Boy er britiske Damon Goughs enmannsprosjekt. Badly Drawn Boy har skranglet avgårde i mange år allerede, og fått altfor lite oppmerksomhet her hjemme i konkurranse med andre singer/songwritere. Slackerpop, kan man kanskje kalle det han serverer.

Platen Born in the UK hadde en trang fødsel - i månedsvis strevde Damon med låtene sine, pusset og pusset og de ble aldri til gull. Først da han forkastet alt låtmateriale og gikk tilbake til start etter en lang pause, ble det sving på sakene.

Det vil si, sving på sakene er kanskje å overdrive. Born in the UK er en melankolsk affære, med tekster som kretser rundt forvirring og identitetstrøbbel. Det er ikke bare egen forvirring Damon synger om, men om et England i fri flyt, et land som ikke helt vet hva det vil være. Og ja, det handler litt om kjærlighet også.

I don't think I know who I am any more, synger Damon i åpningssporet og setter med det stemningen på plata. Denne identitetsforvirringen preger Badly Drawn Boy i den forstand at han prøver ut en rekke ulike musikalske retninger, ikke alle med like stort hell. Lydbildet er mer sammensatt og komplekst, mer orkestrert enn tidligere kassegitarutgivelser fra Damon, men 70-tallspianoet han leker seg med her, er absolutt ingen dårlig idé.

Det som definitivt er en dårlig idé, er låta Welcome to the Overground, som høres ut som avslutningsnummeret på en pompøs musikal. Nei, takk - mindre masete kor, mer Badly Drawn Boy. Heldigvis hører dette feilskjæret til sjeldenhetene, for det aller meste er det finfint musikalsk selskap i Badly Drawn Boy.

Tidvis minner Damon om oppløste Ben Folds Five eller deres gudfar, Elton John anno 70-tallet en gang. Spesielt gjelder dette nydelige Nothing's Gonna Change Your Mind, som er grandios pop på sitt ypperste. Her høres et lite ekko av Oasis' Champagne Supernova, både tekstlig og når det gjelder melodien. Finest låter det i The Time of Times, hvor tempoet dras opp litt og noen fine strykere ligger diskret og kledelig i bakgrunnen.

Det er en litt for sprikende plate til at vi lar oss rive fullstendig med. Men bevares, Born in the UK har en rekke gode øyeblikk, Damon Gough er en utmerket låtsnekker. Så lenge han styrer unna musikaltaktene i neste runde skal nok dette gå helt fint.