Hun høres yngre ut, kvinnen i andre enden. Hun har en nesten barnlig og ganske smittende latter. Og til tross for det hun skal snakke om, er det som om hun har et smil innebygget i toneleiet i stemmen sin.
- Hvilke tanker gjør du deg før slike intervjuer?
For det er ikke første gangen Elise Landa (43) blir intervjuet om barndomsvenninnen. Første gangen var for over 20 år siden. Da drapet på Tina Jørgensen fortsatt var det man kaller en nyhet, og håpet om å finne ut hvem som gjorde det, levde i beste velgående.
- De første gangene var det uvant. Men jo mer man snakker om det, jo mer en slags rutine blir det, forteller hun. Uten å mene at noe som omhandler saken er noe man blir vant med - bare at over to tiår er gått.
Elise Landa har i flere sammenhenger de siste årene fortalt om sitt vennskap med Tina, og hvordan hun opplevde å miste henne. Blant annet i den nye podkasten «Hva skjedde med Tina,» som kan høres på Spotify eller Podplay. I Svarttrost-dokumentaren, som er i seks deler, går de i Tinas fotspor og tar for seg hvilke personer politiet så nærmere på, samt intervjuer med Tinas venninner og de som etterforsket saken.
Men likevel kan Elise fortsatt bli satt ut når det dukker opp artikler om drapet uventet i media. Ikke så rart. Ikke rart i det hele tatt.
Da Viktoria (48) kom ut fra legen, var hun sikker på at hun skulle dø snart
To gode venner
Vi skal noen år tilbake, til midten av 90-tallet. Før mobiltelefoner var allemannseie. Før røykeloven. Før Tina Jørgensen var et navn alle i Norge kjente.
Etter noen år i Larvik, flytter Elise med familien tilbake til fødebyen Stavanger. Det er like før hun skal begynne på ungdomsskolen, en tid hvor det kanskje er ekstra viktig å ha gode venner.
Heldigvis trenger hun ikke bekymre seg. For i klassen hun begynner i, går en sped, lyshåret jente med et stort hjerte. Under de lyse krøllene skjuler det seg et nysgjerrig sinn som har lyst til så mye. Og det er dette de har til felles: Undringen over alt rundt dem. De to blir fort venninner og det følger en herlig ungdomstid.
- Vi hang i veldig forskjellige miljøer: Ten sing-koret i kirka og på fotballbanen. Så var vi litt hippier i klesstilen en stund og det var så mye som vi syntes var spennende, og det var nok derfor vi passet så godt sammen, forteller hun.
Tina var dessuten svært fordomsfri og de to jentene likte å sitte på busstasjonen, hvor de spanderte kaffe og røyk på byens løse fugler og pratet med dem om livet. Samtidig hadde de også det til felles at de begge hadde det strengere enn mange av de andre på deres alder.
- Det at vi hadde ganske strenge innetider å forholde oss til, gjorde jo at ingen av oss følte oss alene i det. Samtidig tror jeg det gjorde oss enda mer nysgjerrig på livet, uten at de ble opprørske av det.
- Jeg husker veldig godt at vi kunne finne på helt tullete ting, som da vi gikk hjem fra skolen langs riksveien og det så ut som vi skulle på «bad taste party». Tina i platåsko, oransje bukser og en kort blomstrete topp. Den store skrekken var at noen i familien skulle kjøre forbi og se oss, ler hun.
Bare 12 år gammel hadde Tina mistet sin ni år eldre søster. Dette fikk Elise vite om litt ut i vennskapet deres, men venninnen hadde vanskelig for å sette ord på sorgen sin. Likevel kan Elise huske at hun var med Tina og et familiemedlem og besøkte storesøsterens grav ved Hinna kirke. Lite visste de den gang at bare om noen få år skulle Tina hvile sammen med henne der.
Sommeren 2000:
Mens Britney Spears rullet over hitlistene med låta «Lucky» og A1 kopierte A-has «Take on me,» hadde Elise flyttet tilbake igjen til Larvik. Hun studerte design i Tønsberg, mens Tina var igjen i Stavanger der hun hadde gått helsefag og jobbet på et aldershjem. Det at de hadde valgt forskjellige yrkesretninger, mener Elise speiler vennskapet deres godt:
- Hun var så åpen, omsorgsfull og raus, så det er ikke rart at hun ville jobbe i et omsorgsyrke. Jeg valgte den kreative retningen. Men i begge yrkene må man ha en nysgjerrighet, og det var det vi hadde.
Jentene har rukket å bli 19, snart 20 år og har hyppig kontakt over telefon. Denne sommeren skal også Tina komme på besøk til Larvik. De gledet seg stort til å dra ut og danse sammen, noe som var en av hennes store lidenskaper.
- Tina elsket å danse og hun hadde alltid på seg platåsko, sikkert fordi hun var så lav, humrer Elise og fortsetter:
- Vi skulle på den største nattklubben, som het Losen, i Stavern. Først lagde vi middag sammen hjemme hos meg sammen med en tredje venninne. Men jeg husker at jeg var i ganske dårlig form, så de andre trodde at jeg var sur. Det vi ikke visste da, var jo at det var en naturlig grunn til det - jeg var gravid uten å vite det enda.
Samtidig befinner vi oss i mobiltelefonens spede begynnelse. Tina er forelsket og bruker mye tid på å snakke i telefonen. De fleste venninner kan sikkert kjenne seg igjen i irritasjonen over at den ene er litt slapp og den andre bruker for mye tid på telefonen. Men de får likevel en veldig fin helg sammen. De får dessuten danset fra seg.
Når det kommer til den forelskede Tina, beskriver Elise forholdet mellom Tina og kjæresten som temperamentsfull, i den grad at de var oppslukt av hverandre. De var som erteris og Tina kunne klatre på han i det ene øyeblikket og omfavne han i det andre.
- Vi var jo egentlig en del av en «sossegjeng», mens denne karen hadde langt hår og skinnjakke. Tina var veldig forelsket i han og han var veldig snill. Snillheten var noe de hadde til felles og hun var så trygg på det at alle hadde noe helt unikt ved seg.
«Ikke kræsj, da» sa Christina til ektemannen før han skulle hoppe i fallskjerm
Den siste samtalen
Elise forteller at alle som traff Tina, elsket henne, men at det også gikk andre veien. For Tina hadde en stor omsorg for både pasienter, de hun traff på bussterminalen, vennene og ikke minst familien. Hun elsket å være tante og hun snakket om tantebarna på en måte som virket uvanlig for en så ung person.
Etter langhelgen i Larvik lever Tina sitt liv i Stavanger og Elise sitt i Larvik, med jevnlige oppdateringer over telefon.
Så har de det som skulle bli den siste telefonsamtalen. Fra gangen hjemme hos Elise lyder ringingen i fasttelefonen:
- Jeg hadde jo tenkt å ringe henne og fortelle at jeg var gravid, men så kom hun meg i forkjøpet.
- Hvordan reagerte hun på nyheten?
- Hun ble helt i ekstase. Hun ble så glad. Hun begynte å planlegge at hun skulle komme ned på besøk etter fødselen og snakket om alt hun skulle kjøpe til babyen. Hun snakket masse om at hvis det ble en jente, hvordan hun skulle pynte henne da. Så det var nok ekstra gøy å tenke på dette med jenter og kjoler.
Begge jentene så for seg at de hadde et langt liv foran seg med alt det innebar av oppturer og nedturer. Tina snakket ofte om å kjøpe hus med kjæresten, og Elise så fram til å bli mamma for første gang.
Men for en av dem skulle alt snart ta slutt, på verst tenkelig måte.
Tina blir borte
Søndag 24. september ringer igjen telefonen hjemme hos Elise. Det er Kristine. De to og Tina hadde alltid vært et trekløver og nære venninner. Men hun ringte ikke for en hyggeprat.
«Tina er borte. Er hun hos deg i Larvik?»
- Jeg ble veldig bekymret med en gang. Fordi det var ingen andre hun kunne reist til. Hun var heller ikke den som bare forsvant fordi hun var sur eller ville finne på noe tull. Så jeg ble med en gang ganske sikker på at det ikke var noen naturlig grunn til at hun var borte, forteller Elise.
Kvelden før hadde Tina rettet ut de blonde krøllene sine sammen med en venninne, pyntet seg i skjørt, lang skinnfrakk og høyhælte sko. Så dro hun og kjæresten på en innflytningsfest og deretter ut på byen i Stavanger sentrum.
I avhør til politiet og i podkasten får vi beskrevet at Tina og kjæresten på dette utestedet har en krangel som følge av sjalusi. Noe som ender med at kjæresten og Tina kommer bort fra hverandre utenfor utestedet.
Leiligheten som Tina bodde i, lå på Grasholmen, omtrent 30 minutters gange fra sentrum. For å komme dit må man gå Stavanger bybru og derfra er det en bratt og mørk bakke ned til der Tina bodde. Men hun rakk aldri hjem.
Med skoene i hendene
Først jobber politiet ut ifra hypotesen om at hun kan ha tatt sitt eget liv. Men Elise forteller at verken hun, familien eller noen av vennene trodde var tilfelle. Selv om det ble lagt vekt på at det var blitt funnet noen mørke tekster hjemme hos henne.
Men hun grublet på noe, og det er Elise ganske sikker på at er dette med søsteren, som hun nesten aldri snakket om. Hun bar på det tunge og triste alene.
Politiet får inn mange tips fra mennesker som mener de kan ha sett Tina den natten hun forsvant. Tipsene er hentet og gjengitt fra podkasten «Hva skjedde med Tina».
01.30: Noen mener å ha sett henne snakke med en ung mann med halvlangt hår og brun skinnjakke utenfor Burger King i sentrum.
Cirka 02.00: Noen ser en lyshåret jente som springer over bybroa i retning Grasholmen med sko i hånda.
Cirka 02.08: En passasjer betaler for en taxi til Grasholmen. Det er muligens Tina som går ned den mørke bakken til Grasholmen. Hun gir tegn til sjåføren og har et par sko i hånden. Han bestemmer seg for å plukke henne opp på tilbakeveien. Men når han kommer tilbake er hun vekk.
Ca 02.15: Noen beboere forteller senere at de hørte et hjerteskjærende skrik på Grasholmen.
Håpet og finne noe, men samtidig ikke
Noen dager etter at Tina ikke kom hjem igjen, på privat initiativ, settes det i gang en leteaksjon i området rundt der hun bodde. Både venner og familie, men også Røde Kors og fremmede deltar i letingen.
Elise vil også gjøre en innsats og vender snuten vestover. Men dagen hun skal reise, blir hun sittende værfast på Torp flyplass utenfor Sandefjord. Der får hun god tid til å tenke på hvor i all verden bestevenninnen kunne befinne seg.
- Jeg ble jo sittende og tenke sånn: «Hvor er du, hvorfor kan du ikke bare ringe?» Og da vi omsider landet i Stavanger var alt bare grått og trist og fælt.
Hun husker fortsatt at de startet letingen ved en badeplass. Det var så mange mennesker der, alle i røde, gule og grønne allværsjakker som sto i kontrast til det grå været. Det var en surrealistisk opplevelse å gå manngard fra badeplassen og gjennom terrenget og kikke ned i bakken. Håpet og finne noe, men samtidig ikke.
Så kommer det en melding om at det er blitt funnet noe svart i vannet. De holder alle pusten mens de venter på å få vite hva som blir fisket opp. Alle vet de jo at Tina hadde på seg en lang, sort frakk den kvelden hun ble borte.
Men det viser seg å være en søppelsekk.
De neste fem ukene reiser Elise en gang til mellom Larvik og Stavanger. Hun kjenner på de tunge følelsene og hvor fort sliten hun blir ettersom hun er med barn.
- Det var en merkelig tid. Man levde som i limbo og jeg glemte nesten at jeg var gravid og at hun var borte. Jeg måtte bare prøve å fokusere på skolen samtidig som at, selv om at jeg visste at det ikke var sant, prøvde å leve i håpet om at hun bare hadde funnet på noe tull. At hun plutselig ville dukke opp igjen, som om ingenting hadde skjedd.
Brent fast i minnet
26. oktober: Fem uker etter at hun ble sett i live siste gang, blir hun funnet. Som ved en tilfeldighet.
Etter et ran tenker noen kloke hoder seg frem til at ransvåpenet mulig kan ligge i et område flere mil utenfor Stavanger, der de vet at det til tider oppholder seg prostituerte og kriminelle.
Det var den tidligere politimannen, Hans Frode Frette, som hadde ledet søket etter ransvåpenet hele dagen ved Bore kirke, en halvtimes kjøring utenfor Stavanger.
Idet de skulle pakke ned for dagen, la han merke til at noen hadde fjernet mosen rundt kumlokket der de sto. Da de sammenlignet med andre kumlokk i nærheten, var det tydelig at dette nylig var blitt leet på.
Han var sikker på at det var der nede våpenet lå gjemt. Det han derimot finner, har brent seg fast i minnet hans. I podkasten forteller han:
- Jeg får litt gåsehud nå. Det er et bilde som har brent seg fast i minne mitt som jeg aldri kommer til å glemme når jeg snakker om det. Vi var bombesikre på at det var Tina, for vi hadde gjort søk etter henne tidligere.
Presset ned i en dreneringskum på parkeringsplassen ved Bore kirke finner Hans Frode Frette og kollegene hans liket av et menneske. Bildene politiet tar der, er tatt rett ovenfra og er ikke så lette å tyde, men det er Tina som ligger der.
Hun ligger på ryggen med beina oppunder seg og armene langs kroppen, delvis dekket av slam og grus.
Men man kan se at hun har noen få klesplagg på seg. Sammen med henne ligger frakken hun hadde på seg, en strømpebukse, en truse og en sekk. Og to store steiner.
Politet er med en gang sikre på at det er snakk om et drap.
«Glad i deg Tina»
Elise er på skolen Tønsberg mens Tina blir funnet. Siden venninnen forsvant, har to bursdager kommet og gått. 10. oktober skulle Tina blitt 21 år og Elise fylte 21 år den 12. oktober.
- Vi hadde som regel en greie på bursdagene våre. Jeg husker fortsatt den siste feiringen vi hadde sammen. Det var da vi ble 18 år. Da leide vi et lokale på Hinna, en gammel barnehage hvor vi hadde massevis av gjester. Utover kvelden røret vi rundt i sandkassene og i lekestativene. Det var så gøy!
- Hvordan er det å tenke tilbake på slike minner i dag?
- De første årene lever man litt sånn at man nesten ikke husker noe. Jeg tror det er en slags forsvarsmekanisme.
- Så med tiden, når man begynner å prate om det blir det litt begge deler: Både vondt og fint. For det vil jo alltid være en sorg. Men nå kan jeg minnes de gode stundene og snakke om dem også. Vi får jo ikke Tina tilbake uansett.
Hun husker fortsatt begravelsen som en blytung dag. 3. november er det enda fire måneder til termin for Elise, men hun er allerede veldig stor. Dagen er sur og kald, og hun er kvalm og føler at hun ikke har noen klær som passer. Hun ender opp med å ta på seg en lang, svart, nuppete cardigan. Og når hun ankommer Hinna kirke, er både politi og presse til stede.
Kirken er smekk full, og blitsen brenner gjestene i ryggen mens presten leser opp minneordene på sløyfene. Når presten kommer til kransen i høstfarger fra Elise og venninnene, leser han opp: «Glad i deg, Tina». Stemningen er tung når tonene fra Tinas favorittsang, «My Heart Will Go On» fra Titanic, strømmer ut over kirkerommet.
Også bæres hun ut. Nå skal hun hvile sammen med storesøster. Som også gikk bort bare 20 år gammel.
Fortsatt et håp
Når noen går bort av naturlige, eller i det minste oppklarte årsaker, kan familie og venner starte å heles når begravelsen er over. Men det har ikke vært tilfelle her.
- Det var vel egentlig da det startet ordentlig. Hvor er gjerningspersonen? Hvem er det som har gjort det? Og hva har skjedd? spør Elise.
Politiet fortsatte sin etterforskning. Men i og med at Tina hadde ligget mange uker i vann, var det ingen biologiske spor å gå etter. I 2013 bestemmer politiet sin cold case-gruppe seg for å se på Tina-saken på nytt. Det er da de oppdager at viktig bevismateriale enten er kastet eller brent.
Men de finner andre ting av interesse, mannen som i podkasten blir omtalt som Karmøy-mannen, ble observert i Stavanger den natta Tina forsvant.
Gjennom årene har politiet mange alternative gjerningsmenn - det man kaller for moduskandidater. Blant disse er mannen som i dag er dømt for drapet på Birgitte Tengs, men som har anket dommen.
Mannen er Johny Vassbakk, men også Karmøy-mannen.
Elise forteller at etter som årene har gått, er den grusomme saken blitt noe som glemmes litt i hverdagen. Men hver gang det med jevne mellomrom kommer en ny sak i media, ripper det opp i gamle sår.
- Samtidig er det en følelse av håp om at vi en gang skal få svar. Men likevel også noe sinne og oppgitthet over hva som er kastet av bevismateriale. Det var vanvittig unødvendig, og man kjenner på en oppgitthet over at politiet har driti seg ut på så mye. Jeg har ofte spurt meg selv: Er vi gode nok i slike saker?
Hvem var egentlig Birgitte Tengs?
Bekymret for døtrene
Jenta som kom til verden mars 2001, får aldri virkelig kjenne sin filletante Tina. Hun fikk aldri besøk av henne og ble dullet med og pyntet med kjoler slik som det ble planlagt. Men mamma Elise har passet på. Vært bekymret. For hun har på nært hold sett hva som kan skje med unge kvinner bare fordi de er kvinner.
- Jeg passer alltid på å sjekke på snapkartet etter hun har vært ute på noe. Hun har alltid latt meg få lov til det, uten at det er noen form for overvåkning.
- Jeg har gjentatt for henne at hvis det skjer noe, så må hun ikke nøle med å ringe hjem eller noen hun kjenner. At de alltid skal være to og aldri gå alene.
Samtidig syns hun det er fryktelig at man fortsatt skal behøve å si slike ting til unge jenter. Hvorfor skal de måtte føle seg utrygge, passe på å se seg over skulderen, ha nok strøm på telefonen og ikke ha for korte skjørt?
Nei, det noen valgte å utsette Tina for, helt mot hennes vilje, har gjort Elise opptatt av å kjempe mot vold mot kvinner. Med nå også en åtte måneder gammel datter som skal vokse opp og bli en trygg kvinne, er det ekstra viktig for Elise at vi setter ned foten og begynner å prioritere at gjerningsmenn blir tatt og godt nok straffet.
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
Savnet etter en bestevenn: Slik knytter du tettere bånd
- Jeg trodde at de to små barna mine ville ha det bedre uten meg
