HJEMMEKONTOR: Da Mari Grydeland gikk fra kontorjobb til hjemmekontor tenkte hun at «nå skal det bli orden i sysakene og hjemmelaget middag fra bunnen av!» Det ble ikke helt sånn, men hun føler at hun strekker LITT bedre til. FOTO: Astrid Waller
HJEMMEKONTOR: Da Mari Grydeland gikk fra kontorjobb til hjemmekontor tenkte hun at «nå skal det bli orden i sysakene og hjemmelaget middag fra bunnen av!» Det ble ikke helt sånn, men hun føler at hun strekker LITT bedre til. FOTO: Astrid Waller
Barn og karriere:

- To karrierer og tre barn, det går faktisk ikke opp

Mari Grydeland fikk tre barn på rappen og jobb som redaktør. Til slutt sa kroppen fra om at hun måtte velge.

Egentlig hadde hun ikke lyst på barn. Hun hadde en jobb hun elsket, riktignok som regel i form av kortere eller lengre engasjement i NRK og diverse aviser, hun hadde venner og leilighet i byen og tilgang på konserter og uteliv om kveldene. Hvorfor skulle hun ønske seg noe annet?

Sånn kunne livet ha fortsatt for Mari Grydeland (42), om det ikke var for magesmertene som sendte henne til lege og diagnosen PCOS – cyster i eggstokkene. Hun var 29 år, ektemannen fem år yngre, og de hadde aldri tatt praten om barn før de innså at det kanskje ikke var noen mulighet.

Først i det Maris fruktbarhet ikke lenger ble tatt som en selvfølge, meldte spørsmålet seg: Ønsket de å sitte alene som pensjonister, bare fordi de ville tilbringe trettiårene på konsert?

Fire år etter hadde de tre barn. Fjorten år etter har Mari skrevet boka «Vi kan godt få barn» sammen med forfatterkollega Jan Zahl, der rollefiguren Erle sliter med de samme tankene Mari satt med i slutten av tjueårene.

Så hva ville Mari (28) ha sagt til Mari (42) om hun så hvordan livet hennes ble?

- Yes, bitch! Utbryter Mari (42) uten å tenke seg om.

LES OGSÅ: - Vi er blitt kalt søte, små jenter av menn i bransjen

Jo, livet hadde faktisk endret seg

For livet ble akkurat slik hun hadde drømt om – til slutt. Hun måtte bare innom noen omveier først.

- Jeg hadde jo mest lyst til å skrive, men jeg var så opptatt av å etablere meg som journalist at jeg den gang ikke kunne ha gjort det som jeg gjør nå. Alt til sin tid.

Tilværelsen som trebarnsmor med hjemmekontor i en delt villa på Nordstrand og oppdrag som bokanmelder og portrettør ved siden av egne bokprosjekter; nærmere drømmen kunne hun egentlig ikke ha kommet. Men la oss først snakke om livets omveier.

For først kom barn nummer én. Det var overraskende stas, men fortsatt sto tanken om «barn ingen hindring» fram som et sterkt ideal. For Mari og mannen Geir skulle ikke bli sånne som endret livet bare fordi de fikk barn. De skulle fortsatt være de samme, hun skulle raskt tilbake på jobb, de takket begge ja til fest, de kunne jo bare ta ungen med seg?

- Vi ble begge invitert i bursdag på et utested, og ingen av oss hadde lyst til å bli hjemme. I stedet var vi sånne urbane foreldre som troppet opp med Bugaboo-vogn med sovende baby. Og det gikk fint, husker hun.

- Folk var ikke overvettes interessert i ungen, de kastet vel knapt et blikk ned i vognen. Men på et tidspunkt begynner folk å bli brisne, lydnivået blir høyere. Og da går det opp for meg: Hva er det vi gjør? Hva er det vi prøver å innbille oss? Livet HAR forandret seg idet vi fikk barn, og det er faktisk helt greit!

Klassisk tilfelle av FOMO, fear of missing out, kaller hun det i dag. Episoden var en av en rekke opplevelser av at hun ikke lenger var det eneste sentrum i sitt eget liv. Allerede på fødestua skifter fokus fra å dreie seg om den gravide, til at alles øyne er rettet mot babyen fra det øyeblikket den forløses. Det er noe sunt ved det, mener Mari.

Likevel fortsatte hun i samme tralten etter at hun innså at livet faktisk forandrer seg idet man får barn: Mer jobb, flere barn. Etter hvert Drømmejobben med Drømmekollegene, begge deler med stor D: Hun var sjefredaktør i magasinet Stella. For en magasinnerd som henne var det som å komme til himmelen.

Det tredje skiftet

Så hun jobbet på, sjonglerte jobb med ansvar for en hel redaksjon, barnehagebarn og senere skolebarn, deres fritidsinteresser, foreldremøter, ja du vet. Hun oppdaget at den daglige driften av en stor familie er mye jobb, bare det å sette tre barn i gang med frokost om morgenen eller med lekser etter skolen, få i dem middag før trening og korps og gud veit hva. Ja, og så fulltids arbeidsdag mellom der, og hvem av dem skulle i friluftsbursdag i morgen?

- Det går ikke opp. To karrierer og tre barn, det går faktisk ikke opp. Jeg har tenkt mye på hvordan andre får det til. Jeg har en mann som har hatt lang permisjon og skynder seg hjem fra jobb, jeg hadde fleksitid og likevel gikk det ikke opp, konstaterer Mari i dag.

- Tirsdag er blitt en sånn dag vi bare ler av. Da skal alle tre barna på hver sin fritidsaktivitet tre ulike steder til samme tid. Og selv om vi prøver å samarbeide med naboer og lære eldstemann å ta bussen sjøl, så må det organiseres. Vi burde kanskje kutte ned på aktiviteter, men barn må læres å svømme, vennene spiller fotball …

Dobbeltstress, kaller hun det. Det tredje skiftet, kaller forskere det – ansvaret for å organisere familielivet. Du har dagens førsteskift på jobb, andreskift hjemme om ettermiddagen, og tredjeskift som foregår i hodet på den som tenker på logistikken i det hele – ikke helt sjeldent familiens kvinne.

Kroppen kjente det før hun innså det selv: Det siste halvåret som sjefredaktør fikk hun et utslett som ikke ga seg. Redaksjonens skjønnhetsjournalist lette etter svar på sjefens vegne i krukker og tuber, men ingenting hjalp.

– Stressutløst psoriasis, sa legen.

- Det finnes ikke den krem som kan kurere stress, konstaterer Mari tørt.

- Jeg husker følelsen av å stå foran speilet og lure på hva slags ansiktsmaske som kunne fikse posene under øynene, og i neste øyeblikk tenke at «søvn. Det er bare søvn jeg trenger».

Men fortsatt jobbet hun på, hang i stroppen, man gjør da det i verdens mest likestilte land. Dessuten fins det nok av eksempler på kvinner som fikser både toppjobb og familieliv, så hvorfor skal ikke du også klare det?

LES OGSÅ: Marie jobbet så hardt at hun mistet taleevnen

GIKK IKKE OPP: - To karrierer og tre barn, det går faktisk ikke opp. Jeg har tenkt mye på hvordan andre får det til. Jeg har en mann som har hatt lang permisjon og skynder seg hjem fra jobb, jeg hadde fleksitid og likevel gikk det ikke opp,FOTO: Astrid Waller
GIKK IKKE OPP: - To karrierer og tre barn, det går faktisk ikke opp. Jeg har tenkt mye på hvordan andre får det til. Jeg har en mann som har hatt lang permisjon og skynder seg hjem fra jobb, jeg hadde fleksitid og likevel gikk det ikke opp,FOTO: Astrid Waller Vis mer

- I beste fall likestilling light

To uavhengige forskningsrapporter fra Karolinska Institutet i Stockholm konkluderer med at kvinner som har barn mens de opprettholder studier eller karriere, er betydelig mer slitne enn kvinner uten barn. Jo flere barn vi har, jo slitnere og oftere syke er vi. Vi er første generasjon foreldre som kan benytte oss av full barnehagedekning, flere kvinner enn menn fullfører høyere utdanning, og vi har store ambisjoner.

Likevel er det sånn at selv om nesten like mange norske kvinner som menn jobber, arbeider bare 60 prosent av yrkesaktive kvinner heltid.

I den grad vi oppnår lederstillinger, er det oftere på mellomledernivå. Vi tjener egne penger, men menn tjener mer. Mennene våre gjør mer husarbeid enn sine fedre, men vi gjør fortsatt mer enn dem. Linn Stalsberg skrev for noen år siden boken «Er jeg fri nå?» der statistikken i avsnittet over er hentet fra. Hun argumenterer i boka for at det er en taper i samfunnets forventning om at vi skal jobbe mest mulig, nemlig barna og familien.

- I teorien skal vi klare dette, vi har så å si full barnehagedekning og arbeidsplassene er innstilt på at både kvinner og menn skal ta sin del av foreldrepermisjon. Resultatet er at det blir innmari vanskelig å si at man ikke får det til, for tilsynelatende gjør jo alle andre det, sier Stalsberg.

Stalsberg tror at de som er tretti i dag har enda vanskeligere for å vike fra normen enn da hun fikk barn for første gang for snart femten år siden.

- Da jeg fikk barn, var det ikke full barnehagedekning, nå er det enormt store forventninger til oss alle, det er blitt enda vanskeligere å be om hjelp, enda vanskeligere å tenke alternativer. Yrkeslivet er mer preget av midlertidighet og usikkerhet, noe som gjør det vanskelig å si fra.

Vårt ideal om likestilling er ikke nødvendigvis det samme som vår daglige erfaring, mener Stalsberg. De siste fem årene har hun snakket varmt for innføring av seks timers arbeidsdag og de siste årene har både politikere og fagbevegelse meldt seg på. For Stalsberg handler det om å skape et samfunn der det er mulig å jobbe fulltid OG være en omsorgsperson.

Hun mener det ikke er opp til hver enkelt familie å løse dette, det er et samfunnsspørsmål: Det holder ikke med full barnehagedekning om arbeidsdagen er så lang at man ikke rekker å levere og hente i barnehagen.

- I beste fall har vi i dag en likestilling light, med et arbeidsliv som er lagt opp som om vi alle har en husmor hjemme, mener hun.

- Vi må snakke om de små, private tingene som vi ikke vanligvis snakker om. Har du arvet litt penger og kan kjøpe deg hjelp? Har du au pair? Vaskehjelp? Besteforeldre som stiller opp i hverdagen? Det er privilegier man skal være klar over før man sier at «alle andre» også kan ta en toppjobb. Frankrike har flere kvinnelige toppledere enn oss, men de har kanskje både vaskehjelp og nanny og går sikkert ikke på barnas sommeravslutning.

LES OGSÅ: Flyttet til hjembygda for å starte bedrift

- Jeg er bare så utrolig glad for at jeg har en jobb som kan løses på frilansbasis. Jeg er veldig klar over at det ikke alle er like heldig stilt. FOTO: Astrid Waller
- Jeg er bare så utrolig glad for at jeg har en jobb som kan løses på frilansbasis. Jeg er veldig klar over at det ikke alle er like heldig stilt. FOTO: Astrid Waller Vis mer

- Mer sur enn blid

Maris erkjennelse av at det ikke lenger gikk rundt kom i form av en oppsigelse. Hun svarte telefonen på høstferie, hun husker at hun sto i Aurland og tok inn utsikten, da en av hennes ansatte ville varsle at hun kom til å levere oppsigelse. Fordi hun ønsket frihet til andre prosjekter.

Mari sto måpende tilbake. For kunne man bare slutte i jobben, sånn uten videre? Ikke tenke fremover, oppover? I årevis hadde hun sittet i medarbeidersamtaler der sjefer spurte om femårsplan og veien videre, aldri hadde det vært åpnet for at hun kanskje ønsket å gå et steg til siden eller – gud forby – nedover i organisasjonen. Ikke et ord om at man faktisk kan velge annerledes i en periode. Jobbe mindre mens barna er små og familielivet på det travleste, for eksempel.

I boka beskriver Mari hvordan romanfiguren Erle sitter på jobb og lengter etter barnet sitt. Hun angrer på at hun hadde det så travelt med å jobbe etter fødselen, brystene lekker morsmelk gjennom skjorta så snart noen nevner ordet datter, og en dag hun skynder seg hjem bare for å oppdage at far og barn er ute og triller reagerer hun med desperasjon.

- Det interessante med å skrive sammen med en mannlig forfatter er at du får det mannlige perspektivet i skriveprosessen. Jan skjønte ikke hva jeg mente da jeg beskrev det fysiske savnet en mor kan kjenner etter ungen sin, men jeg tror alle mødre vil kjenne seg igjen, mener hun.

- Det er rart å gå fra å ikke ville ha barn til å plutselig ha tre og oppdage at du faktisk vil være sammen med dem. Det var nok litt førtiårskrise over det for min del; jeg var halvveis i livet, hadde fått tre barn som jeg digget, men følte at jeg aldri så. Jeg hadde det veldig gøy på jobb, men jeg sleit meg helt ut. I ettertid har jeg innsett at jeg var mer sur enn blid både på jobb og hjemme på slutten. Jeg strakk aldri til begge steder. Og dette tror jeg er noe alle føler på

Trappet ned forbruket

I bilen på vei hjem fra campingferie den høsten formulerte sjefredaktør Mari Grydeland sin egen oppsigelse. Så fort kan det altså skje. Hun kjente hvor sliten hun var. Hun hadde innsett at det ikke finnes noen løsning der du får alt.

Valget om å si opp en fast jobb med gode betingelser var ikke noe hun tok lett på. Hun visste hva hun valgte bort: Trygg inntekt, det sosiale jobblivet med gode kolleger, pensjonspoeng, forsikring. I tillegg var hennes jobb en sånn som nesten alle drømmer om når de velger hennes yrkesvei. Hun var forberedt på å måtte forsvare valget overfor bransjekolleger, naboer og bekjente. Bedriften sendte ut pressemelding, men det ble overraskende få reaksjoner.

- Det er rart med det, men det viser seg altså at folk flest har mer enn nok med sine egne liv. Ingen legger merke til om jeg sitter nysminket på trikken til jobb hver morgen, ingen vet hvor mye eller lite jeg jobber her fra hjemmekontoret. Og det er helt greit, konstaterer hun. Og legger til:

- Og her ligger det kanskje en lærdom for andre som vurderer å velge annerledes: Vi kan faktisk ta egne valg i egne liv uten hensyn til hva andre vil tenke og si.

Hun har ingen forklaring på hvorfor det oftest er kvinner som tar valget om å trappe ned når livet i familien blir for travelt. Vet bare at hun var så uendelig sliten sjøl, kanskje det også er tilfellet for andre kvinner?Kanskje vi har ramlet bakpå økonomisk og yrkesmessig allerede under graviditeten og permisjonen fordi partneren vår har fått et forsprang på lønn og stilling i denne perioden, og det virker fornuftig at den som tjener minst blir den som trapper ned jobb? Eller kanskje det rett og slett fortsatt er sånn at menn flest ikke har så lyst til å ta mer ansvar hjemme?

Mari hadde flere prosjekter som lå og ventet. I perioder jobber hun mindre enn før, i perioder med flere deadliner sitter hun til langt på natt. Hun tjener mye mindre enn hun gjorde i sjefsjobben, og betydelig mindre enn sin mann. Flaks for henne at denne nedtrappingen sammenfalt med en klimaangst som motiverte henne til å kutte forbruket.

- Jeg har selvsagt lyst på nye vinterstøvler jeg og, men det er ikke sikkert jeg har råd. Og det er helt greit, sier hun.

- Jeg er bare så utrolig glad for at jeg har en jobb som kan løses på frilansbasis. Jeg er veldig klar over at det ikke alle er like heldig stilt.

Så, hva fikk hun igjen for oppsigelsen? Ved siden av bedre hud, selvsagt – psoriasen forsvant med jobben.

- Jeg tar meg i å tenke at den beste tiden i livet er nå. Barna er store nok til å være selvstendige individer, men ikke så store at hormonene har tatt overhånd. Jeg kan som regel ta imot dem etter skolen og sette dem i gang med leksene før jeg fortsetter å jobbe en stund til, og ettermiddagsrushet med aktiviteter starter, beskriver hun.

- Bare det å kunne jobbe her som lyset strømmer inn vinduene! På kontoret hadde jeg utsikt rett inn i en mørk sjakt, jeg måtte sjekke Yr.no for å vite hvilket vær det var og kranglet meg til en dagslyslampe i redaksjonen.

- Hvordan tror du livet hadde vært om du hadde fortsatt i jobben?

- Jeg er redd jeg hadde sittet i kantinen og klaget over hvor travelt livet er, og fortsatt følt at jeg aldri strakk helt til mens linimentet for psoriasen dryppet ned på skuldrene mine.

LES OGSÅ: - Jeg hadde en hvilepuls på over hundre

Til forsiden