Cathrine dukket opp da Torben Dyhr-Nielsen gikk på videregående. Han prøvde å stenge henne inne og holdt henne skjult i mange år. Det foregikk hele tiden en indre kamp, som var både vond og vanskelig.
– Jeg ble tidlig fascinert at det feminine, likte jenteklær, sminke og sånt. Jeg er født i 1971. På den tiden var det liten åpenhet, og på 80-tallet var homo et skjellsord, sier Torben.
– Jeg skammet meg over følelsene mine og ville bare være en vanlig gutt. Først da jeg begynte å studere teologi på Menighetsfakultet i Oslo, skjønte jeg at det var flere som meg.
Det var en aviskrok på fakultetet, og helt tilfeldig kom jeg over en artikkel om transpersoner.
Da forsto jeg at det bor både en kvinne og en mann i meg.
Nina mistet yngstesønnen i selvmord. Bare 14 år gammel
Paraplybegrepet transpersoner
KKs journalist er litt spent på om det er Cathrine eller Torben som tar telefonen når hun ringer til Sandnes. De to har like stemmer, men ulike personligheter. Det er Torben som svarer og samtalen glir lett. Torben er opptatt av åpenhet og opplever at det fremdeles trengs mer kunnskap om transpersoner i samfunnet. Han forklarer at det finnes mange varianter under begrepet transpersoner, og at han selv bare tilhører én av dem. Han er opptatt av at identitet ikke må forveksles med seksuelle behov.
– Jeg trenger verken hormonbehandling eller operasjoner for å være Cathrine, hun er en del av meg, det har ikke noe med seksualitet å gjøre, forklarer Torben.
– Det finnes ulike behov når det kommer til seksualitet og kjønnsidentitet. Ofte vet ikke folk utenfor miljøet forskjell, og det er ikke det minste rart. Det å få bidra med mer opplysning, er en av grunnen til at jeg ønsker å være en stemme for transpersoner.
Levde et dobbeltliv
Torben har dansk far og bodde på Jylland til han var 11 år. Han har en yngre søster og gode minner fra barndommen, blant annet med sommerhus ved stranden. Familien flyttet til Norge, og Torben har bodd flere steder. Nå stortrives han i Sandnes, der han jobber hos Nav, og har stor nytte av sin livserfaring på godt og vondt.
– Da jeg giftet meg, fortalte jeg ikke kona mi at jeg også er kvinne før noen måneder inn i ekteskapet. Jeg var redd for å miste henne, innrømmer Torben.
– At vi ble skilt i 2016, hadde ikke noe med min kjønnsidentitet å gjøre.
Prestejobben førte familien først til Hardanger, senere til Stavangerområdet. Hardanger er et lite sted, og Torben opplevde at de som var prest og lege hadde høy status. På den tiden nektet Cathrine å lukkes inne, hun ville ut.
Med en sykepleierfrue på seinvakt og sovende unger, ble gardinene trukket for i presteboligen. Kun da fikk Cathrine slippe ut. Hun er litt stillere enn Torben, og trenger naturlig nok mye lenger tid på badet.
– Jeg sørget for at alle spor etter Cathrine ble fjernet før kona kom hjem. Da var jeg alltid mann igjen, forteller Torben.
– Det var slitsomt å leve sånn, Cathrine ville så gjerne være mye mer ute.
Det var mange forventninger til presten, og det var ikke alltid like lett å passe inn i konservative, kristne miljøer i bibelbeltet. Som prest opplevde Torben forventning om at han skulle være tilgjengelig døgnet rundt, til slutt møtte han veggen og ble sykmeldt trekvart år. Dette var i 2005. Han kom aldri tilbake i prestegjerningen igjen.
Etter skilsmissen klarte ikke Marna å være i ro. Så dro hun hjem til moren og prøvde noe helt nytt
Eksponeringsterapi på egenhånd
Nyttårsaften 2019/2020 bestemte Cathrine seg for noe hun aldri hadde gjort før. Vanligvis tok hun bilen og gjemte seg mest mulig bort, nå bestemte hun seg for å ta bussen. Hun skulle på fest med andre transvenner, og ville også drikke boblevann.
Cathrine pyntet seg med parykk, sminke, kjole og høye hæler. Hun var dritnervøs. Naboene visste ikke om henne, tenk om hun traff noen.
De høye hælene klapret så høyt at Cathrine var sikker på at de kunne høres helt til månen, da hun spaserte til bussholdeplassen. Heldigvis var det ingen der. Så kom en gjeng ungdommer som tydeligvis hadde vært på vorspiel. Cathrine stålsatte seg for det hun trodde ville komme. Men ingenting skjedde. Ungdommene var opptatt med sitt, og ingen tok notis av Cathrine.
– Det var nesten litt kjedelig, og i hvert fall helt uventet, sier Torben og ler.
– På nattbussen hjem var det heller ingen som reagerte.
Utpå vårparten i 2020 bestemte Cathrine seg for å ta helgehandelen selv. Hun kjørte til det største kjøpesenteret, Kvadrat, parkerte bilen og ble sittende en halv time og grue seg. Det var lørdag ettermiddag. Til slutt tvang hun seg ut mens adrenalinet bruste. Hun plukket med seg varene, og valgte håndscanner fremfor kasse, men det var uansett ingen som la merke til hva Cathrine gjorde. Hun var ganske stolt av seg selv da hun satte seg inn i bilen igjen.
– Cathrine fortsatte med det hun kalte eksponeringsterapi, både med tog, buss og fly, uten en eneste kommentar. Det å overskride denne terskelen, gjorde Cathrine tryggere og til slutt turte hun også å kjøpe klær selv, sier Torben.
– Hun fikk god hjelp av de ansatte. Det var ikke vanskelig å skjønne at Cathrine var trans, men hun ble behandlet som en hvilken som helst annen kunde. Dette ble en helt annen, og langt mer positiv opplevelse enn tidligere, da jeg som mann bare løp inn og kjøpte noe jeg trodde ville passe.
Kirsti hadde akkurat blitt tenåring den vinteren alt gikk galt
Kom ut av skapet på ordentlig
Torben forteller at han ikke bestemmer seg for å være mann eller kvinne, det kommer av seg selv. Torben er kjapp om morgenen, en dusj, rent undertøy og en brødblings i hånda holder for ham.
Cathrine derimot, trenger tid til å fikse både hår og sminke. Hun er også nøye med klærne, vil at fargene skal matche og trenger god tid før hun er klar for dagen. Cathrine er hjemmekjær, liker viser og den type musikk, gjerne med kvinnelige artister. Torben har et mer rocka uttrykk, han liker moderne jazz og Sting er en av favorittene.
Beslutningen om å komme helt ut, var i ferd med å modnes hos Cathrine. 31. mars er den internasjonale transsynlighetsdagen, og nettopp 31. mars 2022, tok Cathrine det store skrittet.
Hun valgte LinkedIn-kontoen som arena, da hun ville at alle skulle få vite om henne.
Cathrine skrev:
– Hjemme hos meg er skap til klær. Ikke til mennesker. Derfor er det på tide at jeg kommer meg ut herfra.
Hun hadde jobbet med innlegget i ukevis, det måtte være på maks 3000 tegn. Cathrine ventet lenge før hun trykket publiser, hun var engstelig for hva folk ville si. Da innlegget var publisert, begynte reaksjonene å komme, udelt positive. Innlegget hadde over 139 000 visninger på under ett år, og Cathrine er svært velkommen i Torbens liv.
– Jeg føler en helt annen ro nå, når jeg kan være Cathrine med like stor selvfølge som jeg er Torben. Det tok sin tid, var ofte svært tøft. Men jeg er sikker på at Cathrine kan gjøre en forskjell, ikke bare for meg, men for andre i transmiljøet, sier Torben.
Skarpe Marianne var leder i skolen. Så fikk hun høre at hun ikke fungerte på jobb lenger
Foredrag og videre utvikling
Torben forteller at det har skjedd mye det siste året. Arbeidsgiveren i Nav er inkluderende og forståelsesfull, og det spiller ingen rolle om det er Cathrine eller Torben som kommer på jobb.
Cathrine har allerede holdt flere foredrag, og bedrifter fortsetter å kontakte henne, så her er det mye på gang.
– Jeg forventer selvfølgelig ikke at alle skal like transpersoner, men med mer kunnskap, kan vi diskutere det må et saklig nivå, sier Torben, som er overrasket over den positive mottakelsen Cathrine har fått. Heller ikke ungdommene i familien synes dette er noen big deal.
– De eneste som har vært litt negative, er godt voksne menn, sier Torben og ler.
Han forstår at de er vokst opp i en helt annen tid, der trans ikke var et tema i det hele tatt.
Torben håper å utvikle foredrags- og opplysningsvirksomheten til å bli en jobb. Det er godt å kunne være seg selv, uansett hvilken situasjon han er i.
51 åringen håper foredraget vil etterspørres flere steder, planlegger flere podcaster, og er åpen for det samfunnet vil ha.
Bare tittelen på foredraget er nok til å pirre nysgjerrigheten hos mange:
– Endelig Cathrine. Hvorfor tok det 50 år?
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Legene sa de kunne love meg at det ikke var ALS
