- Helt siden vi ble sammen har vi hatt en tanke om et slags «eventyr-år» i Nord-Norge. Så vi ga oss selv et skikkelig spark bak da vi solgte leiligheten før vi dro, og satte alle eiendelene våre på lager, forteller strikkedesigner Ida Wirak Trettevik til KK på telefon fra Engeløya i Nordland.

Fra kjøkkenvinduet ser hun over på den spektakulære Lofotveggen. Utsynet kunne antakelig ikke vært vakrere, og det var dette hun og ektemannen lengtet til da familien på fem pakket noen få eiendeler, solgte den litt for trange leiligheten på Rosenhoff i Oslo-sentrum og kjørte med et beskjedent flyttelass mot nord.

- Vi pakket noen kofferter med klær, og guttene tok med lego, sier Ida. Tre gutter som i skrivende stund er 8, 5 og 3 år skulle forlate bykjernen og møte naturen.

Hvor lenge de skulle bli hadde de ikke bestemt seg for, bare at de trengte å kjenne på "noe annet".

På Engeløya skulle familien teste ut livet uten naboer og lekekamerater i umiddelbar nærhet, uten trikk, t-bane og kafeer. I stedet skulle de få naturen tett på, med slående vakker utsikt, frisk luft og mindre stress. Ja, rett og slett mer tid.

- Vi hadde tenkt tanken en stund, og da jeg fikk bokkontrakt for å lage strikkebok, åpnet det seg noen muligheter, forteller Ida.

Lenge var strikkingen et sideprosjekt ved siden av jobben som sykepleier. Under navnet «Witre design» begynte Ida å legge ut ulike oppskrifter på witredesign.no og på Instagram. De enkle oppskriftene med en minimalistisk, skandinavisk stil vekket oppmerksomhet og entusiasme blant "de strikkende" der ute, og i disse dager kommer det bok, med både nye og kjente oppskrifter.

- Jeg begynte arbeidet med boka «En strikkers år» da det var vinter i Oslo. Så bestemte vi oss for å flytte, og bokprosjektet ble med nordover, forklarer Ida.

Tid til ettertanke

Derfor er boka en miks av det urbane og det naturskjønne. Fotograf Helena Krekling har tatt bilder av Ida og familien i byen og kommet på besøk på Engeløya for å fotografere der. By og land, alle årstidene, sammen med strikkeplagg som varmer og svaler. Ida forklarer at tittelen gjenspeiler både året hun selv har hatt, og at boka også fyller et helt år med håndarbeid, fra sesong til sesong. Et år Ida også har brukt på å tenke. Hvor vil de som familie bo? Hva skal til for å leve et godt liv?

- Vi kom hit på sommeren og ble helt slått i bakken av hvor vakkert det er her. Det grønne landskapet og de hvite strendene, ja det er finnes vel ikke noe lignende, sier Ida og forklarer at nærhet til naturen var en av de viktigste årsakene til at de valgte å dra .

- Hva tenkte familie og venner om at dere bestemte dere for å flytte?

- Det kom jo noen reaksjoner fordi det var såpass langt unna , men vi var tydelige på at vi ikke hadde bestemt oss for hvor lenge vi skulle bli.

Etter mye research og en del premisser for hva de ønsket seg, falt avgjørelsen på Engeløya og en grend med rundt fem hundre fastboende. Familien skulle bo på et lite småbruk som de fikk leie, med sauer på låven og full idyll. Lars, mannen til Ida kunne jobbe som sykepleier i Steigen og selv kunne Ida jobbe fulltid med bokprosjektet. Barna fikk plass i barnehage og på skole.

Drømte om småbruk

- Tanken var å øve oss et år, for så å kjøpe et småbruk et sted i Sørøst-Norge, forteller Ida.

- Vi gledet oss til å ha høner i hagen, plante egne grønnsaker, og kanskje jobbe litt mindre ettersom boutgiftene ville gå ned. At vi valgte å bo såpass landlig dette året, var også for å prøve ut livsstilen, forklarer Ida.

- Og hvordan gikk det?

- Vi følte vel at det funket hele sommeren og vinteren. Egentlig fram til det nærmet seg jul, sier Ida.

Mørketid og familie og venner langt unna var tidvis utfordrende.

- Like etter jul bestemte vi oss. Vi ville tilbake til byen. Vi slo tanken om småbruk i naturskjønne omgivelser fra oss, sier Ida.

- Vi fant ut at vi er mer urbane i vår livsførsel enn vi trodde. Her vi bor nå er det trivelige folk, men langt mellom husene og færre møtepunkt. Vi savner det å møte naboen i bakgården, at barna har lekekamerater tett på, forteller Ida.

- Vi endte med å kjøpe oss leilighet i samme bygård som vi forlot, bare litt høyere opp, sier Ida og ler.

Guttene på åtte, fem og tre år har trivdes i de naturskjønne omgivelsene, men har ifølge Ida også savnet flere lekekamerater i nærheten. Og èn ting til. Asfalt.

- Det er fordi de elsker å gå på rulleskøyter. Det skal de få gjøre igjen til sommeren, sier Ida.

Hun opplever også at det annerledes å bosette et sted man kanskje tidligere kun har vært på ferie, eller drømt å besøke.

- Det er noe med å sitte på verdens vakreste øy og tenkte at man burde gå i fjellet, men så har man en hverdag der det ikke alltid er muligheter til sånt, forklarer Ida.

Elise og Andreas flyttet fra byen for å drive gård

Verdifull erfaring

Ektefellen Lars har ifølge Ida fått dyrket friluftsinteressen til det fulle. En stund var hun litt engstelig for at han skulle bli så frelst på villmarkslivet at byen ikke ville være et alternativ.

- Heldigvis var Lars også positiv til å flytte tilbake til byen. Vi har landet på byliv til hverdags, og natur på fritiden, sier Ida.

Hva har hun lært av et slik «annerledes-år»?

- Jeg har lært at jeg har klart meg godt uten en rekke ting som jeg til vanlig omgir meg med. Og jeg har lært at det er lov til å ombestemme seg, sier Ida.

- Jeg tror vi trengte et slikt år. Vi etablerte oss tidlig som familie og dette året trengte vi for å lande veien videre. Nå skjønner jeg også at de tingene vi har ønsket oss, de er allerede tilgjengelig i Oslo, sammen med de tingene vi savner nå, sier Ida og forklarer:

- Det vi har savnet aller mest er å ha folk tett på. Det å være sosial, både voksne og barn, uten at det krever bilkjøring og planlegging. Plutselig var det ikke så viktig med det huset eller den hagen der vi bare var oss alene sammen. For oss er menneskene vi ønsker å dele hverdagen vår med det viktigste, og vi har funnet ut at Oslo kan dekke de ulike behovene vi har. Skog og hav er noen minutter unna om vi ønsker mer enn park og bakgård. Grønnsakene kan vi dyrke i parsellkassene i borettslaget, og guttene kan plante solsikker i blomsterbedet. Det gjelder bare å benytte seg av de mulighetene som er, sier Ida og legger til:

- Vi får klare oss uten høner. Eventuelt får vi søke om tillatelse i borettslaget, sier hun og ler.

- Tapet av familien var tungt

LES OGSÅ: Gründer Siri Brodersen tok med familien og flyttet tilbake til Lyngør