HJERNEHINNEBETENNELSE: Fra å ha vært fullstendig lammet - med øyelokkene som eneste kommunikasjonsmiddel - er Rikke tilbake i nesten normalt liv etter å ha overlevd bakteriell meningitt. FOTO: Claus Boesen
HJERNEHINNEBETENNELSE: Fra å ha vært fullstendig lammet - med øyelokkene som eneste kommunikasjonsmiddel - er Rikke tilbake i nesten normalt liv etter å ha overlevd bakteriell meningitt. FOTO: Claus Boesen
Bakteriell meningitt

Trebarnsmor Rikke fikk hjernehinnebetennelse: - Barna mine måtte ta farvel uten å vite hvorfor

Rikke ble akutt syk en vinterdag. Det sto om minutter for å redde livet hennes.

- Se for deg at du våkner opp fra dyp koma. Jeg har alltid trodd at det ville være et sånt Hollywood-øyeblikk der du plutselig slår øynene opp og utbryter: «Hvor er jeg?» Slik var det slett ikke for meg. Jeg gled inn og ut av bevissthet, og det tok 14 dager før jeg var helt våken.

- Og da det begynte å gå opp for meg at jeg lå i en sykeseng, fullstendig ute av stand til å bevege meg, ble jeg redd. Men jeg kunne høre Peters stemme, og den gjorde meg rolig.

Rikke Schmidt Kjærgaard har en blid utstråling, og man fornemmer tydelig at hun har fått sitt voldsomme sykdomsforløp på såpass avstand at hun kan snakke avslappet om det. I 2013 var hun innlagt i fem lange måneder, og i den nye boken «Blink» forteller hun om sin standhaftige kamp tilbake til livet.

Boken kryper innunder huden, og når man har lagt den fra seg etter å ha fulgt med henne i hennes sykehusmareritt, ja, så virker det som litt av et mirakel at hun sitter her, lys levende og sprudlende.

– Det er et mirakel at jeg har overlevd, og det er jeg fullstendig klar over. Jeg nyter hver eneste dag, men jeg kjenner også tydelig at jeg ikke har samme energinivå som jeg hadde før jeg ble syk. Legen min har sagt at jeg nok aldri kommer dit igjen. Men det skal ikke han få bestemme, sier Rikke, og smiler.

LES OGSÅ: Ble gravid med spiral.

Ristet av kulde

For fem år siden var hun en 38 år gammel kvinne med full fart i livet. Bosatt i Randers i Danmark, lykkelig gift med Peter, mor til Johan på 18, Victoria på 14 og Daniel på 8. Og hun hadde en karriere som forsker ved Aarhus Universitet. Sykdommen kom ut av det blå på årets første dag i 2013.

– Det har tatt ganske lang tid for meg å få hukommelsen om de dagene tilbake. Men nå husker jeg tydelig dagen etter nyttårsaften. Vi gikk en rask tur langs fjorden, og plutselig begynte jeg bare å fryse. Jeg ristet av kulde, men det var en kald dag, så jeg tenkte ikke mer over det.

Senere på dagen begynte Rikkes alarmklokker å ringe.

– Etter å ha tatt et varmt bad fortsatte jeg å riste så mye at jeg ikke klarte å tørke meg. Det var litt skummelt, men det gikk ikke helt opp for meg at det var alvorlig, sier Rikke.

Hun registrerer nesten ikke at legen kommer, og er helt borte da det senere blir ringt etter ambulanse. Rikke er blitt rammet av bakteriell meningitt, en hjernehinnebetennelse, og livet hennes balanserer på en knivsegg. Legen forteller mannen hennes, Peter, at det ikke er sikkert at hun overlever.

LES OGSÅ: Fikk MS som 23-åring. - Jeg orket ingenting

KOLDBRANN: Når man ligger i koma, kan det gå koldbrann i fingrene, og dte var nettopp det som skjedde med Rikke. FOTO: CLAUS BOESEN
KOLDBRANN: Når man ligger i koma, kan det gå koldbrann i fingrene, og dte var nettopp det som skjedde med Rikke. FOTO: CLAUS BOESEN Vis mer

Var klinisk død i 40 sekunder

Det er spørsmål om minutter. Og i det øyeblikket hun blir båret inn i ambulansen, går hjertet hennes i stå.

– Jeg var borte i 40 sekunder. Da var jeg klinisk død, forteller hun. Men ambulansepersonalet klarer å gjenopplive henne. Og da Rikke kommer fram til sykehuset, er hun på vei inn i dyp koma.

– Jeg kan høre en stemme langt borte som sier: «Rikke, barna dine er her …» Men ellers er det bare noen svake glimt, forteller hun.

– Hvordan er det for deg å ha vært død?

– Det er både uhyggelig og ok på en gang. Det er uhyggelig når jeg tenker på hvordan det ville være for barna å miste moren sin. Men det er også ok, for det jeg opplevde, var at når man er død, så er det intet, du er bare vekk. Og så er det ikke så ille heller. Men bare fordi jeg har opplevd at det er ingenting, kan jeg ikke si at det er sånn det er å være død.

Det er svært sjelden at noen får en så voldsom bakteriell meningitt som det Rikke fikk. Sykdommen gikk inn og lagde hundrevis av blodpropper i kroppen hennes, og samtidig ble blodårene så porøse at blodet begynte å flyte mellom dem. Rikkes kropp er i kamp, hennes indre organer blir satt ut, og i tolv dager ligger hun i dyp koma.

Da hun langsomt begynner å komme til bevissthet, går det opp for henne at hun er sperret inne i sin egen kropp. Alle musklene er lammet. Det eneste hun klarer, er å blunke.

– Det var et klaustrofobisk mareritt, sukker hun.

Jeg lå der og prøvde febrilsk å kommunisere ved å blunke. På et tidspunkt var jeg simpelthen så tørst at jeg blunket og blunket til Peter, og jeg ble helt desperat. For jeg kunne jo ikke forklare ham at jeg var tørst. Musklene i ansiktet var også lammet, så jeg kunne ikke engang gjøre sånn, sier hun, og fukter leppene med tungen.

– Men det rare er at man til slutt begynner å tenke: Du kan jo ikke gjøre noe – så det er helt greit å bli desperat … Og du finner ut at neste gang du prøver å kommunisere med omverdenen, kan du fortsatt ikke det. Og så tenker du bare: «Ok, jeg kan bare ligge her og blunke. Hvor lenge skal det vare? Er det for alltid?»

LES OGSÅ: Dette bør du vite om hjernehinnebetennelse

To måneder mellom liv og død

Rikke gestikulerer mye mens hun snakker, og det er vanskelig ikke å kikke på hendene hennes. Mens hun lå i koma, gikk det koldbrann i fingrene hennes, og derfor måtte hun amputere det meste av alle fingrene, bortsett fra en.

– Av og til kan jeg bli skikkelig lei meg for at jeg har mistet fingrene. Det er som om jeg har mistet en del av min feminine side, og noen ganger kan jeg finne på å ta neglelakk på den ene neglen som er igjen, sier Rikke, og peker på tommelen sin.

– Jeg blir utmattet av å tenke på det. Og jeg kan fortsatt få klump i halsen, spesielt når jeg tenker på den evige kampen det var. Å skulle kjempe seg tilbake til den man en gang var, for så å innse at det ikke lar seg gjøre.

– Hva har det krevd av deg å komme dit du er i dag?

– Viljestyrke. Håp. Hadde jeg ikke hatt Peter, vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. De menneskene som er tettest på deg, betyr rett og slett alt.

Historien om Rikkes sykdomsforløp er også en spesiell kjærlighetshistorie. Fra det øyeblikket Rikke ble syk, satt ektemannen Peter ved sengekanten, og han vek ikke fra henne. Peter er forsker, akkurat som Rikke, og han brukte timene på sykehuset til å dykke ned i hver minste lille detalj om hennes sykdom. Flere ganger var det Peter som ga legene gode tips. Og i de ukene da Rikke gikk inn og ut av bevissthet, skrev han dagbok.

– Det gikk faktisk to måneder før legene med sikkerhet kunne si at jeg ville overleve. Og da jeg leste Peters dagbok – hans innerste tanker om at jeg kanskje skulle dø, og hvordan han og barna levde med det – traff det meg virkelig. For selv om jeg har vært redd selv, har jeg jo ikke kunnet sette det inn i en virkelighet. Men de har vært i den virkeligheten og opplevd den avmakten og uvissheten som man opplever som pårørende.

– Var du noensinne i tvil om du ville komme ut på den andre siden?

– Det er et godt spørsmål, og jeg vil så gjerne kunne si nei. Men for å være helt ærlig, var det i hvert fall en gang hvor jeg vær nær ved å miste håpet. Det var under opptreningen, så det var noe senere i forløpet. Da begynte jeg å tenke: Så trist dette er.

STØTTENDE: - Peter er eksepsjonell, sier Rikke om mannen sin, som satt ved sengen i ukevis og skrev dagbok mens hun lå i koma. FOTO: CLAUS BOESEN.
STØTTENDE: - Peter er eksepsjonell, sier Rikke om mannen sin, som satt ved sengen i ukevis og skrev dagbok mens hun lå i koma. FOTO: CLAUS BOESEN. Vis mer

– Hvordan fikk du energi til å kjempe videre?

– Det fikk jeg av mannen min. Peter bar håpet mitt da jeg selv var i ferd med å miste det. Han merket at jeg hadde kommet til et punkt der jeg hadde vanskelig for å kjempe mer.

Mens Rikke var inne til undersøkelse, listet Peter seg inn på sykehusrommet hennes.

– Peter hadde skrevet ut noen kjempestore bilder fra alle våre reiser og eventyr, og da jeg kom tilbake, var hele rommet dekket med bilder og barnas tegninger. Jeg begynte å gråte, for jeg tenkte bare: Dette er jo meg, dette er livet mitt, og alt skal nok ordne seg.

– Hva har det gjort med parforholdet deres at dere har gått igjennom dette sammen?

– Jeg har fått vite at folk ofte blir skilt etter å ha gått igjennom noe slikt. Men Peter er eksepsjonell. Vi har kjent hverandre siden studietiden, og nå kjenner vi hverandre helt inn til den innerste kjernen.

LES OGSÅ: - Jeg ble lagt på isolat og undersøkt for både kreft og hjernehinnebetennelse.

Barna måtte ta farvel

«Mamma, jeg skal bære for deg.» «Skal ikke du gå inn og hvile deg litt …» Oppmerksomheten fra hennes tre barn var stor da hun langt om lenge fikk lov til å reise seg fra sykesengen og komme hjem til sitt eget hus.

– Jeg kunne ikke hoste uten at barna var der for meg, sier Rikke og smiler.

– Og i begynnelsen undret jeg meg litt over at barna kun henvendte seg til Peter når de skulle spørre om noe. Men jeg hadde jo ikke vært der på fem måneder, og det har vært helt forferdelig å innse at jeg ikke bare kunne gå inn og være mor, for det hadde jeg ikke krefter til.

– Barna mine har hatt det vanvittig tøft. Forestill deg at du skal gå inn og ta farvel med din mor uten å vite hvorfor. Det har ikke vært morsomt, og de har alle måttet gå inn og kjempe med å finne tilbake til den de var og bearbeide det hele på sin måte. De har stilt vidt forskjellige spørsmål og vært redd for forskjellige ting. For eksempel var Daniel, min yngste, helt knust over at jeg ikke kunne tegne mer, for det var noe jeg og han hadde sammen.

Rikke forteller at nettopp det å komme hjem og skulle finne seg selv igjen, har vært en tøff prosess.

– Når du er innlagt og alt handler om gjenopptrening, er det kun en vei, og det er fremad. Men da jeg kom tilbake til hverdagen, var jeg jo ikke syk mer – i hvert fall ikke på samme måte. Og det gjorde at jeg ble langt mer bevisst på alle de tingene jeg ikke kunne lenger.

– Føler du at du er «tilbake» nå – både som mor og hustru?

– Ja, men det tok om lag tre år å komme dit. Du er jo det samme mennesket som du var før du ble syk, men samtidig er du ikke det. Men jeg føler virkelig at jeg er blitt en bedre versjon av meg selv. Jeg er mer positiv enn jeg var før, hvis det overhodet kan la seg gjøre, sier Rikke, og smiler.

Etter en lang karriere som forsker valgte Rikke for halvannet år siden å si farvel til universitetsverdenen. Hun har startet opp firmaet Graphicure sammen med to andre, og er i ferd med å utvikle en app som skal gjøre det lettere for pasienter å følge med i sitt sykdomsforløp.

– Nettopp fordi jeg har overlevd, og fordi jeg har bakgrunn som forsker, føler jeg en særlig forpliktelse til å gi noe tilbake til pasienter og pårørende, sier hun.

– Hva vil du gi tilbake?

- Verdigheten. Det som spesielt rammet meg, var at det hele var så uverdig. Hele veien gjennom higet jeg etter å bli sett som mennesket Rikke og ikke bare pasienten Rikke.

– Da jeg lå med lukkede øyne på vei ut av den dype komaen, ble jeg redd, for jeg merket at det ble snakket over hodet på meg. Så jeg kan bare si: Husk at det ligger et menneske her og ikke bare en pasient. Det er så lett å stå ved siden av sykesengen og si: «Jensen er nok ikke her om et par dager.» Men det kan godt være at Jensen er her om et par dager, og hvis hun ikke er det, så kan hun kanskje fortsatt høre hva som blir sagt. Og er virkelig det det siste hun skal få høre?

– Hva håper du folk får ut av å lese boken din?

– Jeg håper at de vil kunne relatere seg til min kamp, og at de får et stort håp. Og at spesielt de pårørende til svært syke får håp og styrke og kjenner hvor viktig det er å være der selv når den syke ikke er ved bevissthet. Hvis jeg ikke hadde hatt en fornemmelse av at Peter hele tiden var i nærheten, så vet jeg ikke hvor jeg ville vært i dag.

LES OGSÅ: Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har operert i hodet

Til forsiden