Marte Hjellum Jensen og Thomas Jensen flyttet sammen i april 2016 i Sandefjord. Målet var å gjøre ferdig utdannelser, gifte seg og få barn. Utdannelsene gikk etter planen. Marte var i Forsvaret og hun er nå barne- og ungdomsarbeider. Thomas er i Sivilforsvaret og han er tømrer.
Å få feiret bryllup i koronatiden var ikke fullt så enkelt. Men høsten 2020 ble mange restriksjoner opphevet for en periode, og Marte og Thomas ga hverandre sitt ja i Sandar kirke med påfølgende bryllupsfest. Fra sommeren 2021 var paret klare for å få barn, og etter noen måneder klaffet det.
Men nå, i mai 2022, er de fremdeles ikke blitt foreldre. Det kan de ikke bli det nærmeste året heller.
– Det har vært en tøff tid, og vi hadde aldri hørt om diagnosen jeg fikk, sier Marte.
– Takket være Thomas, som har vært min klippe hele veien, en hjelpsom familie og gode venner, har jeg kommet meg gjennom det uten å tørne.
- Har alltid trodd at jeg var dum, lat og treig
- Jippy, vi skal ha barn!
Da Marte så to streker på graviditetstesten, var hun veldig glad.
– Jeg tok en test for sikkerhets skyld før vi skulle på en fest. Da hadde vi prøvd å bli gravide i noen måneder, og jeg ville ikke ta sjansen på alkohol i tilfelle noe spirte i magen min, sier Marte.
– Dette var en fredag kveld, og vi tydet testen som positiv, selv om den ene streken var svak. Jeg ba Thomas kjøpe en ny test lørdag morgen, og han sto utenfor apoteket før det åpnet.
Thomas ler og forteller at han var så spent at han nesten ikke kunne vente. Han var ute med søppel da det lyste GRAVID på testen Marte hadde tatt. Hun ropte på ektemannen og de kastet seg jublende rundt halsen på hverandre. Alt annet var uvesentlig, det eneste de klarte å tenke på var at en baby skulle vokse i Martes mage.
De bestemte seg for å beholde hemmeligheten for seg selv inntil de kritiske 12 ukene var passert, men snakket mye om foreldrerollen sammen. Begge gledet seg vilt.
– Noen år tidligere hadde jeg operert bort den ene eggstokken og blindtarmen fordi jeg hadde en kjempestor godartet svulst på eggstokken. Dette ble gjort på Radiumhospitalet, sier Marte.
– Fordi jeg bare har én eggstokk, ble jeg innkalt til tidlig ultralyd, i uke 12, på sykehuset i Tønsberg.
Marte og Thomas gledet seg enormt til ultralyden. Da de ble vist inn i undersøkelsesrommet, la Marte seg på benken, og magen hennes ble innsmurt med gelé. Thomas holdt henne i hånden og begge kikket spent på skjermen. Legen brukte veldig lang tid før hun sa noe. Og da hun sa noe, var beskjeden at hun ikke kunne finne tegn på at Marte var tre måneder på vei.
Den fryktelige beskjeden
Marte knakk helt sammen og hulkegråt. Hun hadde jo hatt typiske svangerskapssymptomer hele veien. Den intense kvalmen regnet hun med at tydet på at alt var bra, det samme med varheten for lukter. At hun stadig hadde magekramper sa venninner at også var normalt. Og nå fortalte denne legen at hun ikke var gravid?
Thomas prøvde å trøste.
– Babyen har kanskje bare gjemt seg, sa han så oppmuntrende han kunne, selv om han også følte seg knust av legens ord.
Det kom flere personer inn på undersøkelsesrommet, men den neste ultralyden bekreftet fødselslegens funn. Legene forklarte Marte og Thomas at den lille spiren aldri hadde utviklet seg til et foster. Den hadde i stedet utviklet seg til drueklaseformede svulster. Legene forklarte at Marte hadde det som kalles blæremola, som er en trofoblastsykdom.
– Jeg oppfattet svært lite av det som ble sagt, bare at jeg måtte ha en utskrapning. Den ville jeg helst få tatt med en gang, sier Marte.
– Da jeg ikke ventet barn likevel, ville jeg få alt ut med en gang og bli ferdig med det.
Marte fikk time til utskrapning dagen etter. I mellomtiden dro paret på Farris bad. De ville ikke være hjemme med så mange negative følelser.
Trodde det verste var over
Da Marte ble lagt på operasjonsbordet dagen etter, gråt hun. Thomas var med helt til hun ble trillet inn på operasjonsstua.
– Legen prøvde å ha en samtale med meg, jeg sa fra at det var liten vits i å snakke om noe som helst i den tilstanden jeg var. Når jeg opplever vonde ting, har jeg en tendens til å blokke ut, det skjedde her også, forteller Marte.
– Da jeg våknet var jeg sønderknust og veldig takknemlig for sykepleieren som bare holdt rundt meg og lot meg gråte. Heldigvis fikk Thomas også snart komme inn, til tross for koronarestriksjoner.
Paret reiste hjem samme dag og Marte ble sykmeldt i to uker. Før hun skulle tilbake til jobben i barnehagen, ble det tatt nye blodprøver og paret snakket med lege på sykehuset.
– Vi ringer deg hvis prøvene skulle vise noe unormalt, sa legen til Marte.
– Jaja, nå er vi ferdig med det verste. Vi må vente et halvt år, så kan vi prøve på nytt, tenkte hun.
Marte og Thomas hadde googlet trofoblastsykdom, og var glad det hele var over. Informasjonen de fant på nettet var skremmende. De var takknemlige for at utskrapningen ble gjort så raskt, for de leste at kvinner med trofoblastsykdom kunne blø i hjel.
1. oktober gikk Marte inn porten til barnehagen, hun gledet seg til en normal arbeidsdag sammen med kolleger og ikke minst de herlige barna. Da ringte telefonen.
Bea har donert 25 egg: - Jeg har alltid likt å hjelpe andre
Utskrapningen tok ikke alt
Legen som ringte fortalte at hCG nivået i blodet har steget igjen. Utskrapningen var ikke nok til å få stanset utviklingen av svulstene. Marte måtte til Radiumhospitalet og begynne med cellegift så fort som mulig.
– Jeg begynte å hylgrine, og stormet inn på kontoret til styreren. Jeg bønnfalt henne om å få lov til å jobbe den dagen, og det fikk jeg, sier Marte.
I etterkant tenker hun at det å ha fokus på noe annet akkurat den dagen, kanskje reddet henne fra å gå inn i en dyp depresjon.
Hun ringte Thomas, som igjen ringte legen og Radiumhospitalet. Thomas kjørte Marte inn samme ettermiddag. Det var andre gang på få år hun skulle behandles på det sykehuset som alle forbinder med kreft. Paret var tilsynelatende rolige. Marte blokket ut, Thomas prøvde å bevare roen for hennes skyld. Selv om han visste at kona kom til å være i de beste hender, var han redd.
På sykehuset ble det foretatt en innvendig ultralyd, og Marte spurte legen:
– Er det kreft?
– Det er kreft, men det er ikke kreft. Blæremola er morkakevev som sprer seg fort, oppfører seg som kreft og sprer seg på samme måten, var svaret hun fikk.
Heldigvis hadde det ikke spredt seg til andre organer hos Marte, som straks begynte med spesialisert behandling med kjemoterapi.
Nesten alle blir helt friske
Overlege Olesya Solheim forklarer at trofoblastsykdom er en betegnelse på svulster i morkaken, både godartede og ondartede. Dette gir såkalte molasvangerskap, som kan være alvorlige, men som de aller fleste blir helt friske av ved rask og riktig behandling. Det er cirka 50 kvinner som årlig rammes av mola i Norge.
Man kjenner ikke årsaken, men ser en økt forekomst hos kvinner over 40 år og kvinner fra sørøst-Asia. Når mola oppdages, får kvinnen utført en utskrapning for å bli kvitt alle svulstene. For noen er imidlertid ikke dette tilstrekkelig behandling.
– De kan være ondartede (malign) og 10-20 kvinner utvikler morkakekreft, som alltid behandles på Radiumhospitalet. Behandlingen er sentralisert her, og 24 timer etter at vi har mottatt telefonbeskjeden, får kvinnen cellegift hos oss. Her er det ingen tid å miste, sier Olesya Solheim.
– Morkakekreft er meget aggressive og raskt voksende svulster, som sprer seg fort, spesielt til lungene. Blodig oppspytt, blødning på grunn av spredning til hjerne og blod i urin kan forekomme ved utbredt sykdom. Uten riktig behandling, som settes raskt i gang, dør pasienten. Behandles de derimot riktig, blir nesten 100 prosent kurert. Vi har heldigvis ikke opplevd at en kvinne har dødd av denne typen kreft i Norge siden år 2000.
Overlegen forklarer at det er ekstremt liten sjanse for at trofoblast sykdom skal oppstå ved senere svangerskap. Når behandlingen er avsluttet og kvinnen har gjennomført et fast kontrollopplegg i cirka et år for å sjekke at hCG-verdien holder seg normal, er det bare å sette i gang med barneproduksjonen.
Ble veldig dårlig av behandlingen
– Jeg ble behandlet med lavdose Methotrexate (cellegift) som mange tåler svært godt. Cellegiften ble gitt som sprøyter i hoftepartiet. Jeg ble likevel kjempedårlig og var nærmest sengeliggende det halve året behandlingen pågikk, forteller Marte.
Hun fikk 11 cellegiftkurer til sammen. Det var fire dager på og sju dager av gjennom hele perioden. Smertene i magen var så kraftige at hun nesten ikke klarte å reise seg og gå på do. Å dusje var et mareritt. Thomas var med de dagene Marte måtte til Radiumhospitalet, de dagene hun fikk behandling på Tønsberg sykehus var det ofte moren hans eller andre familiemedlemmer som kjørte. Marte var for syk til å sette seg bak rattet selv. Hun fikk smertestillende, men var redd for å bli avhengig, så hun tok minst mulig.
– Det var helt grusomt å se hvor vondt Marte hadde det. Hun lå på sofaen med ansiktet fordreid av smerter, sier Thomas og stryker kona på armen.
– Dessuten var hun så kvalm, at hun spiste og drakk altfor lite. Da hun ikke klarte å få i seg vanlig mat, prøvde jeg med yoghurt og pepperkaker, og fristet med alt mellom himmel og jord, så Marte skulle få i seg nok til å slippe innleggelse. Det gikk på hengende håret.
Ser fremover
Marte tok jevnlige blodprøver dette halve året. hCG-verdien gikk raskt ned i begynnelsen, så gikk det saktere. Hun visste at hun måtte ned på null før hun kunne slutte med cellegift. Marte beskriver Thomas som den beste støttespilleren ever, og de har bare knyttet seg enda nærmere til hverandre etter alt de har vært gjennom. Først trodde de behandlingen kunne avsluttes i desember 2021, så til nyttår, men blodprøvene sa noe annet.
– Jeg kommer aldri til å glemme den spesielle datoen 02.02.22, sier Marte.
– Da fikk jeg min siste cellegift, og jeg til de fantastiske menneskene på sykehusene at jeg håpet jeg aldri ville se dem igjen. Ønsket var gjensidig.
Marte og Thomas må vente ett år etter avsluttet cellegift før de kan prøve å få et nytt barn. I mellomtiden går Marte jevnlig til kontroll, legene vil være helt sikre på at hCG-verdien ikke stiger igjen. Og den er fortsatt på null når KK besøker paret i mai 2022.
– Nå vet vi at vi høyst sannsynlig kan få barn, og det er bare å smøre seg med tålmodighet til vi kan prøve igjen, sier Marte, som er veldig glad hun jobber i barnehage med barn rundt seg hver dag.
– Noen dager er tunge, men vi forsøker å gjøre ting som kanskje ikke er like lett når vi får barn. Det er både hyggelig og det forkorter ventetiden. Nå gleder vi oss til sommerens biltur til Hellas, sier Thomas.
Begge innrømmer at de er spente på hvordan det vil gå om et år. De har imidlertid fått så gode tilbakemeldinger på at blæremola nesten aldri rammer en kvinne flere ganger, så de er ved godt mot.
