Det var den perfekte barndomsidyll: Fjord, fjell, dyr og mer boltreplass enn en byunge kan drømme om å se i sitt liv. Mamma var den hjemmeværende, alltid tilstedeværende og trygge søndagsskolelæreren som sto parat med hjemmelaget husmannskost så vel som åndeligføde.

Bestemoren bodde i samme hus, alle hadde tid til å diskutere politikk og lyrikk og lytte til klassisk musikk. Det er jo til å få fullstendig prestasjonsangst av.

– Jeg kan aldri gi mine barn akkurat det samme. Jeg skulle gjerne ha vært en sånn som kunne si til ungene mine at det ikke blir flere oppbrudd, at vi skal være «bufaste» her for resten av livet.

- Men jeg kan ikke love det, jobben min er ikke sånn. Jeg som ikke trodde jeg skulle bli mor engang, min egen barndom var for mye å leve opp til, sier Herborg i et åpenhjertig intervju med KK.

LES OGSÅ: Derfor elsker Jens moren sin

Takker Gud for sine to barn

La oss slå det fast med det samme: Hun takker Gud for sine to barn, hun hadde bare ikke trodd at ønsket om å bli mor skulle komme.

Og her kommer jeg og spør om hun har følt seg egoistisk som dro med seg mann og to barn fra landet de kjente som hjemme, fordi HUN ville hjem. Herborgs ektemann er nemlig dansk og døtrene Agnes (10) og Petra (8) er født og oppvokst i Danmark.