PASCAL EENGMAN: Pascal Engmans far er fra Chile, og kom til Sverige i 1973 etter militærkuppet: 
– Drømmen min er å kunne bo halve året i Sverige og halve i Chile for å skrive, sier Pascal. FOTO: Rickard L. Eriksson
PASCAL EENGMAN: Pascal Engmans far er fra Chile, og kom til Sverige i 1973 etter militærkuppet: – Drømmen min er å kunne bo halve året i Sverige og halve i Chile for å skrive, sier Pascal. FOTO: Rickard L. ErikssonVis mer

Pascal Engman:

- Truslene og hatet fikk meg til å skrive boken

I fem år jobbet Pascal Engman i den svenske avisen Expressen. Der ble han skremt av all trakasseringen av kvinnelige journalister.

Va trävligt, sier Pascal Engman (31) høflig på en svensk, litt gammelmodig måte. Han er tidlig ute. Fikk unnagjort noen samtaler gjennom øreproppen i hotellets foajé før han skjønte at det var oss han skulle treffe. Takker nei til lunsj. Skal videre til en ­annen avtale etterpå. Men gjerne kaffe. Henter til journalisten også mens han er i gang.

– Hva vil du vite? Jeg er litt uvant med å ­gjøre intervjuer, sier Pascal, selv om det unektelig er blitt noen møter med pressen ­siden «­Patriotene» kom ut i Sverige i 2017. Debut­romanen hans om terror og trusler mot journa­lister, lagt til en fiktiv svensk avis, er oversatt til sju språk, og Hollywood har lagt inn aksjer for å få lage tv-serie. Likevel, det er altså fra andre siden av bordet at Pascal Engman har gjort de fleste intervjuene. Som journalist.

– Da jeg var 23 år, sendte jeg en kronikk til alle avisene i landet, og redaktøren i Trelleborgs Allehanda i Skåne ble så imponert over at jeg kom helt ned til Malmö kun for å spise lunsj med ham, at han ga meg en jobb.

En framoverlent, skoleflink ung mann, hvis yrkeserfaring begrenset seg til ett år som handelsreisende i parfyme, og ett år som bartender, noe han begynte med kun for å imponere en jente som hadde slått opp.

– Jeg ble faktisk bartender kun for å få henne tilbake, ­forteller Pascal, med Askeladdens selvfølgelighet.

– Jeg jobbet på Mallorca, og var den ­dårligste bartenderen noensinne. Det eneste jeg greide å lage, var en middels gin and tonic.

LES OGSÅ: - Da jeg våknet den mandagsmorgenen, hadde jeg ingen anelse om at det skulle bli den verste dagen i mitt liv

– Jeg hadde mange kolleger i Expressen som var redde

I Trelleborgs Allehanda rykket han snart opp til kulturredaktør, og siden bar det til Stockholm, der han i fem år skrev om kjendiser og underholdning i Expressen, med oppdrag også i Oslo, der han dekket party­svensker, en mordsak og en Bruce Springsteen-konsert. Det var i nettopp Expressen han skulle få inspirasjon til debut­romanens tema: hat og trusler mot kvinner og mot journalister. Og spesielt mot kvinnelige journalister.

– Jeg hadde mange kolleger i Expressen som var redde. Jeg hadde tenkt lenge på hvilket lett mål journalister er. Spesielt kvinnelige. Mannlige kolleger kunne få trusler om at de var idioter som skulle drepes, men kvinner fikk høre ting som ...

Han unnskylder uttrykket:

– De skulle «få fitta skjært opp» og sånne ting. De mange seksuelle truslene mot kvinner skremte meg. Det var truslene og hatet mot journalister som fikk meg til å skrive boken.

– Ble truslene verre mens du jobbet der?

– Absolutt! Først var det de høyreekstreme som kalte journalister for «landsforrædere», men så begynte vanlige svensker i kommentarfeltene også å gjøre det. Jeg har lest en del forskning på terrorgrupper, og felles for dem er at de driver med dehumanisering av mennesker og folkegrupper. Det var denne dehumaniseringen som gjorde at så mange kunne jobbe i konsentrasjonsleirene. Fordi jøder var blitt ­dehumanisert gjennom 15 år.

LES OGSÅ: Det begynte med angst og spiseforstyrrelser da Siri var 13 år. Så ble hun narkoman

FORFATTER: Pascal Engman har hatt suksess med debutromanen «Patriotene», som er oversatt til sju språk. Boken kommer på norsk i disse dager. FOTO: Rickard L. Eriksson
FORFATTER: Pascal Engman har hatt suksess med debutromanen «Patriotene», som er oversatt til sju språk. Boken kommer på norsk i disse dager. FOTO: Rickard L. Eriksson Vis mer

– Jeg var fem år og livredd for at pappa skulle bli skutt

I bokens prolog gjengir Pascal et sitat fra nazisten Hermann Göring, fra Nürnbergprosessen 18. april 1946:

«Det eneste man behøver å gjøre, er å fortelle dem at de er under angrep, anklage pasifistene for sviktende patriotisme og for å utsette landet for fare. Det fungerer på samme måte i alle land.»

Og det er her problemets kjerne ligger, mener Engman, like aktuelt i dag som under andre verdenskrig.

– Boken min handler om den språklige dehumaniseringen som foregår i dag. Det skaper en stemning som er skummel. De fleste innvandrere er jo helt vanlige mennesker som er kommet hit med drømmer og håp, og vil ikke annet enn å skaffe seg et liv. Men media snakker aldri om dem. Bare om terrorister. En taxisjåfør er mye mer representativ for innvandrere flest enn de som havner i media.

Pascals far kom til Sverige i 1973, etter militærkuppet i ­Chile. I Stockholm traff han en svensk kvinne, og paret bosatte seg i en studentleilighet på Lappkärrsberget i nærheten av Stockholms universitet, der Pascals mor studerte til sosionom.

– Pappa jobbet som vaskehjelp og kjørte taxi, og åpnet etter hvert sin egen pizzeria, forteller Pascal.

Han beskriver uroen da John ­Ausonius, den såkalte «lasermannen» herjet i Stockholm på 90-tallet, og med lasersikte skjøt på mennesker med mørk hudfarge. En ble drept og åtte skadet. 21. oktober 1991 slo «lasermannen» til mot en antropologistudent på nettopp Lappkärrsberget i Pascals nabolag:

– Jeg var fem år og livredd for at pappa skulle bli skutt, sier Pascal.

– Jeg husker de fant bilen til lasermannen i garasjen ved siden av leiligheten vår. Det skremte meg veldig.

I «Patriotene» tegner Pascal et bilde av mennesker med drømmer. Drømmer som farer vilt. Ideer som blir til galskap. Men han forteller også om drømmene slik de var. Om taxisjåføren fra forstaden som insisterer på å sende barna sine på en god skole i sentrum, for å gjøre gode svensker av dem. Det siste har Pascal hentet fra sitt eget liv:

– Pappa ville at jeg og søsknene mine skulle gå på en god skole i Stockholm sentrum med andre svensker. Vi ble sendt på skole på Östermalm, forteller han, og referer med det til Stockholms beste vestkant.

– Hvorfor var det så viktig?

– Nettopp fordi vi var utlendinger, måtte vi anstrenger oss mye mer for å vise oss som gode forbilder. Oppføre oss mye striktere og mer korrekt, sånn at de ikke fikk noe å ta oss på.

LES OGSÅ: - Mange mente at ønske mitt om å bli gutt var en fase, at jeg var forvirra eller psykisk syk

Boken handler om hvordan vi prater om ­mennesker og om kvinner

Den høyreekstreme terroristen i Pascals bok heter Carl. Han dreper journalister, og omtaler dem som «landsforrædere». Han kaller afghanske mindreårige flyktninger for «skjegge­barn», og blir dermed et litterært eksempel på den språklige dehumaniseringen. Pascal forteller at Carl delvis er modellert etter «lasermannen» og delvis etter Peter Mangs, som skjøt og drepte muslimer og fargede i Malmö-området på 90-tallet. I boken gir Pascal detaljerte skildringer av hva som skjer inni hodet på en terrorist. Pascal selv, deler han muligens noen av Carls bekymringer over de utfordringene Sverige står overfor med tanke på innvandring?

– Boken min er ikke et innlegg i debatten om Sverige skal ta imot mange eller få når det kommer til innvandring, sier Pascal med ettertrykk.

– Jeg har mine synspunkter der, men dem holder jeg for meg selv. Boken min handler om hvordan vi prater om ­mennesker og om kvinner.

Det var til farens hjemland Chile Pascal dro da han i 2016 tok permisjon fra Expressen for å skrive bok. Nå befant han seg i den chilenske fiskerlandsbyen der slekten kom fra. Hadde det meste av handlingen klart på forhånd. Etter to uker forkastet han alt og begynte helt på nytt.

– En stund tenkte jeg: «I verste fall må jeg reise tilbake og begynne å jobbe i Ekspressen igjen.» Men så løsnet det. Etter tre måneder hadde jeg ­boken klar.

Han fikk boken antatt, sa opp ­jobben i Expressen, og via deres felles manager fikk han ­Camilla Läckberg til å lese gjennom. Det var krimdronningen som skulle komme med de forløsende ordene.

– Hun sa: «Denne boken trenger en sterk kvinne», og det hadde hun helt rett i. Så jeg skrev inn «Madeleine», en ­kvinnelig journalist. Det gjorde mye for boken.

Da Pascals litteraturinteresserte mormor skulle lese gjennom, gikk det ikke fullt så bra:

– Mormor sa: «Pascal, dette kommer til å bli ditt livs ­største tapsprosjekt!»

Han ler. Bedyrer at han lever godt av å skrive.

– Jeg tjener bra som journalist også, men lever bedre som forfatter. Men pengene er ikke det viktige. Jeg vil at folk skal lese boken på grunn av det jeg har på hjertet.

Planen var å bli befal. Den militære karrieren fikk imidlertid en brå slutt da Pascal på sesjon innrømmet at han hadde prøvd marihuana på Interrail. Alle bokens våpenskildringer er dermed hentet andre steder fra.

– Alt jeg kan om våpen, har jeg lært av Jan Guillou, sier Pascal.

Han er selvlært også som journalist og forfatter. Hans siste journalistiske bragd var å intervjue feil kvinne. Var blitt bedt om å portrettere en prisbelønt programleder kjent fra radio og tv.

– Noen i redaksjonen hadde gitt meg feil nummer til ­henne. Vi hadde bare sendt hverandre sms-er for å avtale ­intervjuet, og så kommer jeg dit og ser at det er en navne-søster som har møtt opp.

Han ler beskjemmet. Forteller om reporteren fra den kulørte kjendispressen som plutselig sto der, klar til å la seg intervjue:

– Det var jo et stort søndagsintervju, og jeg sto der helt rød i ansiktet og ville bare ... sprenge meg selv i luften.

– Hva gjorde du?

– Nei, jeg måtte jo si det som det var. Men all ære til henne, for måten hun taklet det på.

LES OGSÅ: Sofia Helin: - Oppveksten min var ikke uten tragedier. Noen av dem var store

FORBIGÅTT: Hvor kommer dette hatet mot kvinnelige journalister fra? - Jeg tror det handler om at mange menn føler seg forbigått og oversett. FOTO: Rickard L. Eriksson
FORBIGÅTT: Hvor kommer dette hatet mot kvinnelige journalister fra? - Jeg tror det handler om at mange menn føler seg forbigått og oversett. FOTO: Rickard L. Eriksson Vis mer

- Med #MeToo har menn fått seg en real oppvekker

Samboeren Linnea møtte han på Tinder, mange år etter den kjærlighetskranke bartenderkarrieren. På bloggen sin skriver han om både livet, kjærligheten og trivialiteter. Snart er han tilbake i Chile for å jobbe med første del av en trilogi. ­Temaet er rappet fra av en av Stockholms dyreste klokkebutikker for noen år siden, der ranere ikke stjal en eneste klokke. Kun den meget eksklusive kundelisten.

– Parallelt utspiller handlingen seg i nazikulten Colonia Dignidad i Chile, der det har foregått tortur og seksuelle overgrep mot chilenske barn. Jeg skrev 30 sider på boken i forrige uke, men så tenkte jeg: «Oi, nå må jeg begynne helt på nytt.»

Selv har han ikke mottatt trusler som journalist. Er ikke redd for å stikke seg fram med boken, ei heller for å tirre ­ekstremistene:

– Disse gruppene som truer og hater, leser ikke så mye ­bøker.

Hvordan forklarer han dette hatet mot kvinnelige journalister? Hvor kommer det fra?

– Jeg tror mange menn føler seg forbigått og oversett i dagens Sverige, sier Pascal.

– Og så tar de ut frustrasjonen og angsten på kvinner. Kvinnehat er ingen ny foreteelse. Menn som utnytter det fysiske overtaket, er en av menneskehetens eldste mekanismer. Se bare hvor forskjellige menn og kvinner behandles og snakkes om. Kvinner framstilles som objekter, og verdien ­deres knyttes opp til hvordan de ser ut. Det lages vitser om hjemmeværende kvinner. All den jævla skitten som har pågått i så mange generasjoner. Til slutt sier menneskeheten ifra. Med #MeToo har menn fått seg en real oppvekker og begynt å tenke gjennom hvordan de har snakket til og om kvinner. De har begynt å gå i seg selv.

– Du også?

– Ja, absolutt. Jeg har tenkt: «Er det noe jeg har gjort eller sagt?» Det er sikkert slitsomt for alle de mennene som nå finner ut at de har oppført seg dårlig mot kvinner, men det er mye mer slitsomt for kvinnene som har vært offer for dette.

Dagene hans går med på å dikte opp ting. Han innrømmer at det var en overgang fra underholdningsjournalistikken til spenningslitteratur. Til det bedre, vel å merke:

– Det er mye lettere å skrive bøker, for da kan du finne på alt selv. Som journalist må du holde deg til sannheten, som forfatter er man som en avis, bare uten redaktør og utgiver. Å skrive bøker er det morsomste jeg har gjort til nå, og jeg vil ikke at det skal ta slutt.

Likevel, Pascal innrømmer at han ikke kjente det minste glede den uken boken skulle komme ut:

– Nei, da var det mest angst!

– Hva var du redd for?

– Jeg var redd det skulle være dårlig, og tenkte: «Hvem vil lese dette?» Jeg var redd for å bli konfrontert med logiske ­brister og redd for å bli avslørt.

Etter et hektisk år som bokdebutant, hva vil han trekke fram som høydepunktet så langt?

– Første gang jeg ble ordentlig glad, var jo da jeg fikk vite at boken skulle gis ut i Norge. Det kom som et sjokk. Det høres ut som jeg bare finner på det bare fordi du kommer fra et norsk magasin.

– Du ville ikke sagt det samme til en finsk journalist?

– Nei! Norge vil alltid være spesielt for meg.

Han modererer seg:

– Vi er i forhandlinger med produksjonsselskaper i ­Hollywood, og med all respekt til Norge, så var nok det det største så langt.

Han har gjort seg klare tanker om hvem som burde spille hovedrollen:

– Carl burde spilles av Joel Kinnaman. Jeg så veldig for meg Joel da jeg beskrev Carl. Joel er en veldig kjekk fyr og en dyktig skuespiller.

På spørsmål om hvordan terroristen Carl ville beskrevet Pascal, drar han på det:

– Godt spørsmål. Sannsynligvis ville han beskrevet meg som en landsforræder og som naiv. Men det lever jeg godt med.

LES OGSÅ: Amanda forelsket seg i en storsvindler: - Hvordan kunne jeg være så dum

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: