Den lille jenta ser på mens moren forsøker å stable handleposene på setet mellom dem. Bussen kjører i en rasende fart, og det er nummeret før innholdet i handleposene ligger på det skitne gulvet. Jenta slår blikket ned når moren forsøker å signalisere at hun trenger hjelp.

For Sofie vil ikke at folk skal tro at de kjenner hverandre. Hun vil ikke at folk skal tenke at det er mor og datter som er på vei hjem fra matbutikken. Og gud forby om noen hun kjenner kommer på og ser dem her. På bussen.

Sofie er flau over moren sin.

«Hvorfor har ikke mamma bil som alle andre foreldre?» tenker hun mens blikket er festet på en størknet tyggis på setet foran henne.

«Hvorfor må mamma alltid telle opp småmynter når vi er i matbutikken?». Sofie kjenner at gråten er på vei opp halsen.

Alt hun vil er å komme seg bort.

Bort fra bussen. Bort fra handleposene. Bort fra Tromsø.

Hun vil ikke at alle rundt henne skal tenke at «der går hun som mistet faren sin og som har en mor med dårlig råd».