Sofie Caroline Nilsen

TV-profilen holdt aborten hemmelig

Sofie Caroline Nilsen åpner opp om den vonde erfaringen i ny bok.

SOFIE CAROLINE NILSEN: Influencer og TV-profil Sofie Caroline Nilsen er ute med sin første bok, der hun åpner opp om barndommen, Utøya og aborten hun har holdt hemmelig. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen
SOFIE CAROLINE NILSEN: Influencer og TV-profil Sofie Caroline Nilsen er ute med sin første bok, der hun åpner opp om barndommen, Utøya og aborten hun har holdt hemmelig. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen Vis mer
Publisert

Den lille jenta ser på mens moren forsøker å stable handleposene på setet mellom dem. Bussen kjører i en rasende fart, og det er nummeret før innholdet i handleposene ligger på det skitne gulvet. Jenta slår blikket ned når moren forsøker å signalisere at hun trenger hjelp.

For Sofie vil ikke at folk skal tro at de kjenner hverandre. Hun vil ikke at folk skal tenke at det er mor og datter som er på vei hjem fra matbutikken. Og gud forby om noen hun kjenner kommer på og ser dem her. På bussen.

Sofie er flau over moren sin.

«Hvorfor har ikke mamma bil som alle andre foreldre?» tenker hun mens blikket er festet på en størknet tyggis på setet foran henne.

«Hvorfor må mamma alltid telle opp småmynter når vi er i matbutikken?». Sofie kjenner at gråten er på vei opp halsen.

Alt hun vil er å komme seg bort.

Bort fra bussen. Bort fra handleposene. Bort fra Tromsø.

BARNDOM: Til KK er influenser Sofie Caroline Nilsen åpen om at oppveksten i trange kår i Tromsø var tøff. FOTO: Privat
BARNDOM: Til KK er influenser Sofie Caroline Nilsen åpen om at oppveksten i trange kår i Tromsø var tøff. FOTO: Privat Vis mer

Hun vil ikke at alle rundt henne skal tenke at «der går hun som mistet faren sin og som har en mor med dårlig råd».

Sofie bestemmer seg for å skrive et brev til moren der hun forklarer at hun ikke lenger orker å bo i Tromsø. Hvis ikke de flytter vet hun ikke hva hun er i stand til å finne på.

Selvmordsbrevet blir det siden omtalt som.

Angret på at hun skrev brevet

Noen år senere, mens hun skjuler seg i skolestua på en øy i Tyrifjorden for en mann ikledd falsk politiuniform og med våpen i hånda, skal hun bli forbannet på seg selv for at hun skrev selvmordsbrevet.

- Jeg innså hvor glad jeg egentlig var i livet, forteller Sofie til KK i dag.

MOR OG DATTER: KK møtte mor og datter Wenche og Sofie i hjembyen Tromsø. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen
MOR OG DATTER: KK møtte mor og datter Wenche og Sofie i hjembyen Tromsø. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen Vis mer

Skjebnens ironi vil ha det til at intervjuet med Sofie Caroline Nilsen (26) og mamma Wenche Nilsen (59) blir gjort i Tromsø – byen hun desperat forsøkte å komme seg bort fra i barndommen.

- Man tar det som en selvfølge at man våkner opp hver morgen, og er frisk og rask. Jeg tror egentlig ikke at vi reflekterer nok over hvor heldige vi er som faktisk lever. Det er ingen selvfølge. Ingenting i livet er en selvfølge, sier den reflekterte 26-åringen.

- På Utøya innså jeg at det eneste jeg ville var å leve. Jeg angret på at jeg hadde skrevet brevet, og ble veldig sint på meg selv fordi at jeg ikke hadde skjønt hvor heldig jeg var. Hendelsen satte ting i perspektiv.

Nå er det moren hennes Wenche som fester blikket på gulvet.

- Kan du huske hvordan det var å lese brevet, Wenche?

TIDLIG KRØKES: Sofie Caroline Nilsen fotografert under oppveksten i Tromsø. Hun erkjenner at hun vokste opp i trange kår. FOTO: Privat
TIDLIG KRØKES: Sofie Caroline Nilsen fotografert under oppveksten i Tromsø. Hun erkjenner at hun vokste opp i trange kår. FOTO: Privat Vis mer

- Det var veldig sterkt. Sofie er ikke den som åpner seg om hvordan hun har det, og i oppveksten hennes var det vanskelig å sette seg inn i hvilke tanker hun bar på inni seg. Jeg skjønte at hun til tider hadde det vanskelig, men det var et sjokk å lese det så konkret, minnes trebarnsmoren.

Wenche tok budskapet i brevet alvorlig, og sammen flyttet de nedover til Tønsberg, der Sofie hadde familie på farssiden. Wenche fikk seg jobb som hjelpepleier, mens datteren fant seg til rette på skolen.

- Jeg merket på Sofie at det var det riktige valget. Hun fikk det mye bedre ganske fort. Hun ble mer sprudlende og var i godt humør. Jeg tror miljøet i Tønsberg var bedre enn i Tromsø.

Sofie nikker bekreftende.

- Det var et mye bedre miljø og jeg fikk en større vennegjeng. Jeg tror det er ganske tøft å vokse opp i Tromsø. Miljøet er veldig lite, og alle kjenner alle. Ting hviskes og tiskes om. I Tønsberg fikk jeg oppleve et helt annet ungdomsmiljø, og jeg innså hvor stor forskjell det faktisk kunne være.

Fikk tilbud om å fikse på rumpa

I slutten av august kom Sofies første bok ut. Hun har skrevet selvbiografien Alt jeg ikke har fortalt deg, og her forteller hun åpent og ærlig om den vanskelige oppveksten, farens brå død, da hun klamret seg til livet på Utøya der hun mistet kompisen Sondre og hvordan hun nådde målet om å bli influenser og drive en av Norges største blogger.

Deltakelsen i reality-serien Paradise Hotel, som hun var med i våren 2017, snudde livet opp ned. Plutselig ble kroppshets daglig kost, og det gikk så langt at hun vurderte å takke ja til et lukrativt tilbud fra en plastisk kirurg i Tyrkia for å fikse på rumpa.

Skriveprosessen har tatt ett år, og er gjort hjemme hos mamma i Tromsø. Flere ganger har Sofie stoppet opp og lurt på hvorfor hun gidder å utsette seg selv for alle følelsene som har dukket opp underveis.

- Prosessen har vært lang og tung, og jeg har vært nødt til å rippe opp i mye jeg ikke har følt på eller tenkt over på lenge. Jeg gikk gjennom både sorg etter pappas bortgang og kjærlighetssorg da jeg skrev boken. Det er intenst å skrive en så personlig bok, og jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så tøft, sier Sofie ærlig.

PAPPA: Sofie mistet faren da hun var 14 år. FOTO: Privat
PAPPA: Sofie mistet faren da hun var 14 år. FOTO: Privat Vis mer

For Sofie, som aldri har likt å snakke høyt om følelsene sine til andre, har det å skrive selvbiografien hjulpet henne i bearbeidelsesprosessen med å sortere traumer og vonde følelser.

- Jeg har gått til psykolog, men følte ikke at det hjalp meg. Men da jeg skrev boken, og virkelig måtte jobbe meg gjennom hendelse for hendelse, følte jeg til slutt at jeg lukket en dør. At jeg var ferdig med å la det kjipe kontrollere livet mitt så mye som det har gjort.

- Har du klart å lukke den døren helt?

- På mange måter, ja. Men pappas død og opplevelsene jeg gikk gjennom på Utøya kommer alltid til å følge meg i livet, uansett om jeg vil det eller ikke. Men forhåpentligvis i mindre grad nå.

Sofie forklarer at hun fremdeles kan føle på angst, men at det nå kommer i perioder.

- Før var det hver eneste dag. For når man forsøker å løpe fra noe, vil det alltid komme tilbake …

- Det var du var veldig flink til i starten … å løpe fra følelsene som oppsto etter det du hadde opplevd, minnes mamma Wenche.

- Hvordan har det vært for deg å lese den ærlige beretningen til datteren din?

- Sofie har skrevet en ærlig bok på sin måte, og det er mange situasjoner jeg kjenner igjen.

Wenche fikler med kaffekoppen.

- Eldstedatteren min spurte meg om hva jeg følte om at Sofie skriver om at vi hadde dårlig råd under oppveksten hennes, men det er jo greit, for det er sånn det var. Jeg føler ingen skam, og jeg synes ikke man skal gjøre det heller.

Wenche forklarer at det var mye barna ikke kunne være med på da de vokste opp.

- Rett og slett fordi at vi ikke hadde råd. Men sånn var det. Jeg tror ikke de har tatt skade av det. Det var nok kanskje tøft der og da, men vi klarte å komme oss gjennom det sammen, sier Wenche med klump i halsen.

Følte ikke glede fordi mange ikke fikk barna sine hjem

I likhet med Sofie har også Wenche sin egen Utøya-historie. Som mor til en av de 564 menneskene som var på Utøya den skjebnesvangre juli-dagen for ti år siden, har også hun vonde minner i erindringen som er vanskelig å fortrenge.

- Jeg tror jeg var i en slags sjokktilstand. Først på grunn av bomben som gikk av i Regjeringskvartalet.

For Wenches eldste datter bodde i Oslo, og redselen for at hun hadde vært i nærheten av Regjeringskvartalet var stor.

- Etter langt om lenge fikk jeg tak i henne, og så ringte jeg til Sofie som var på Utøya. Jeg husker at jeg sa til henne at hun skulle bli der hun var, for der var det trygt.

I likhet med de fleste andre nordmenn hadde Wenche på nyhetssendingene for å følge med på utviklingen i hovedstaden. Da det kom meldinger om at det var skyting på Utøya svartnet det for trebarnsmoren.

- Jeg ble desperat og forsøkte å ringe til Sofie, men jeg hadde en mobiltelefon med kontantkort på den tiden, så det var et mareritt. Ringte du meg, Sofie, eller ringte jeg deg? Jeg husker ikke lenger …

Wenche ser undrende på datteren.

- Det var du som ringte meg, fordi jeg ville ikke si noen ting til deg om hva som foregikk fordi at jeg ikke ville bekymre deg. Da du ringte meg sa jeg at jeg ikke kunne prate.

SIN EGEN HISTORIE: Sofie var på Utøya 22. juli 2011 - men også mamma Wenche har sin Utøya-historie som nærmeste pårørende. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen
SIN EGEN HISTORIE: Sofie var på Utøya 22. juli 2011 - men også mamma Wenche har sin Utøya-historie som nærmeste pårørende. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen Vis mer

I juli 2011 bodde Sofie og Wenche fremdeles i Tønsberg, og Wenche var på familiebesøk i Tromsø da hendelsen skjedde. Dagen etter satte hun seg på første fly ned for å være sammen med datteren.

- Jeg husker følelsen av at jeg var så takknemlig over at mitt barn overlevde, men at jeg samtidig ikke følte på glede fordi det var så mange som ikke fikk sine tilbake.

Wenche syntes at det ble feil å føle glede.

- Den tanken satt i lenge. Jeg skjønte ikke hvordan folk kunne sitte på uterestauranter å ha det morsomt og at livet bare gikk videre. Folk fremstå så upåvirket. Det var kjempetøft i mange år.

Opplevelsene har gjort at Wenche er blitt veldig bekymret for datteren, og det er noe Sofie til tider kan synes er veldig slitsomt.

- Sofie sier ofte at jeg må slutte å være så overnervøs. Jeg kan nok være litt ekstra overbeskyttende, og i flere år etterpå måtte jeg til enhver tid vite hvor hun var

For hver gang det var noe i nyhetene om at det hadde skjedd noe, måtte jeg ringe henne for å høre hvor hun var.

- Når man har fått barn, kommer man alltid til å føle på en slags bekymring. Noe klarer man selvfølgelig å kontrollere, men ikke alt. Plutselig kan jeg få tanker om at noe kommer til å skje, men jeg er heldigvis ikke styrt av katastrofetankene i dag, som jeg var årene etter Utøya, forteller Wenche.

Snakker om aborten for første gang

I den 183 sider lange selvbiografien åpner også Sofie opp om et tema som hun knapt har snakket med noen andre om. Da hun for noen år siden gjennomgikk en abort.

Sofie har aldri hatt lyst på barn, og da hun ble gravid var valget tilsynelatende enkelt. Men følelsene som oppsto etter aborten var ikke Sofie forberedt på at skulle komme.

- Jeg var for eksempel redd for å ha sex igjen, for jeg var livredd for å bli gravid og å måtte gå gjennom dette på nytt. Jeg følte meg skamfull i lang tid etterpå, forteller hun ærlig.

- Hvorfor valgte du å være åpen om aborten i boken?

- Jeg føler at det er et tema det fremdeles er knyttet mye tabu og skam rundt. Til og med jeg, som ikke vil ha barn, synes det der var helt jævlig å gå gjennom. Jeg føler at det er viktig å dele det. Jeg har aldri snakket om det før, og følte lenge på skam rundt aborten.

- Hvordan da?

- Det var veldig overraskende at prosessen skulle føles så tung, selv for meg som ikke ønsker å få barn. Jeg følte ikke at jeg kunne uttrykke det fordi at det var et valg jeg selv tok. Jeg følte meg alene med det siden de rundt meg visste at dette var det jeg ville, og samtidig var det nettopp derfor det kanskje var vanskelig å se for seg at jeg satt inne med mye tanker og følelser.

- Gjør det det nå også?

- Nei, det vil jeg ikke si. Men det hender at jeg kan få tanker rundt det at jeg skulle hatt et barn nå, og hvordan barnet hadde sett ut. Det preget meg veldig mye før, og det er nok fordi at jeg gikk gjennom det alene og følte egentlig at jeg ikke hadde så mange jeg kunne prate med det om.

LIVSERFARINGER: TIl tross for sine 26 år, har Sofie Caroline Nilsen vært gjennom mange livserfaringer som mange jevnaldrende ikke har. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen
LIVSERFARINGER: TIl tross for sine 26 år, har Sofie Caroline Nilsen vært gjennom mange livserfaringer som mange jevnaldrende ikke har. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen Vis mer

Mamma Wenche var en av de få som visste hva Sofie gikk gjennom da hun tok abort, og har alltid støttet datteren.

- Jeg er jo selv veldig glad i barn, men jeg er også veldig klar på det at man skal få lov til å bestemme selv. Jeg har ingen negative følelser rundt det at hun tok abort, for det var et valg hun måtte ta selv.

Wenche kommer på en fersk situasjon hun og datteren nylig var i, som får henne til å trekke på smilebåndet.

- Vi gikk tur her om dagen, og så var det et par som gikk foran oss og trillet på en barnevogn. Hva var det du sa igjen, Sofie?

- Det livet der ser helt annerledes ut enn det jeg kunne tenke meg!

Mor og datter ler hjertelig.

- Jeg stresser ikke med at hun må få barn. Jeg tenker at det er fint med barnebarn, og jeg har to, men det er viktig at man skal få leve akkurat sånn som man selv vil. Vil man være single og ikke ha barn, så er det helt greit. Så lenge man har det bra!

Orker ikke tanken på å få seg kjæreste

Sofie påpeker at det å stifte familie ikke er for alle, og at det hovedsakelig kommer av gammel tradisjonell tankegang.

- Det at man få barn. Jeg har aldri hatt barneønsket, men jeg har lært at man aldri skal si aldri. Kanskje jeg har lyst på det om noen år, kanskje ikke. Jeg tenker at begge deler er greit. Jeg tar det som det kommer, men akkurat nå er det en veldig klaustrofobisk tanke, sier Sofie og grøsser litt.

Sofie, som «alltid» har hatt kjæreste, har nå vært singel i halvannet år. Følelsen av å være avhengig av andre og lite selvstendig fikk henne en dag til få nok.

- Jeg innså at jeg visste hvem jeg var sammen med noen, men ikke hvem jeg var alene. Det var den personen jeg hadde lyst til å finne. Jeg trengte bare å være meg selv.

Igjen kommer hun inn på den tradisjonelle tankegangen og holdningene som er der ute om A4-livet med kjernefamilien.

- Når man er liten blir man jo fortalt hva som er det riktige å gjøre: du skal gå på skole, du skal ta en utdannelse, så møter du drømmemannen, og så skal du gifte deg og få barn. Jeg føler at det er veldig få som snakker om at det er ok å være singel også, sier hun engasjert.

Sofie har opplevd at det har vært et stort press med tanke på det å skulle finne seg kjæreste.

- Jeg synes at det å være singel er den fineste tingen i hele verden. Man må ikke lenger forhøre seg med en annen person om det er greit om man gjør ditt eller datt. Man kan gjøre akkurat hva man vil. Det er veldig befriende å bare kunne være meg!

Sofie ler og henvender seg til moren.

- Jeg vet ikke hvor mange kjærester du har hilst på opp gjennom, mamma, men det er sikkert hundre. Jeg merket at jeg gikk i samme mønster hele tiden; det var sommerfugler i starten, men så gikk jeg bare rundt og tenkte på singellivet.

NÆRT FORHOLD: Sofie og moren Wenche har et svært nært mor-og-datter-forhold. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen
NÆRT FORHOLD: Sofie og moren Wenche har et svært nært mor-og-datter-forhold. FOTO: Rune Stoltz Bertinussen Vis mer

- Du måtte lære deg selv å kjenne på nytt – hvem fant du ut at du var?

- Jeg er mye tøffere enn det jeg trodde at jeg var. Jeg er mer selvstendig og lykkelig nå. Jeg er en mye bedre utgave som singel, enn hvem jeg var da jeg var i forhold.

- Dater du nå?

- Nei, nei, nei sier Sofie bastant. Moren ler og rister litt oppgitt på hodet.

- Jeg har Tinder, og sveiper innom en gang imellom. Men når jeg matcher med karer, så orker jeg ikke å svare en gang. Jeg har ikke behovet for å være i et forhold. Det at noen andre plutselig skal styre følelsene dine? Nei, jeg har det bedre alene.

Jenta som en gang var livredd for å være alene, drømte om å komme seg bort fra hjembyen, dro til Mexico for å delta på Paradise Hotel, og viste frem puppene for å få flere følgere på bloggen, er åpenbart et helt annet sted i livet i dag.

- Man kan se for seg og planlegge livet så mye man bare vil, men ting endrer seg alltid. Jeg husker hva jeg tenkte da jeg var 16, og det ble ikke sånn. Man lager store planer, men så dukker det opp mange veivalg underveis. Og til slutt ender man opp der man var ment å ende opp.

Og for Sofie viste det seg at hun midt i 20-årene midlertidig skulle flytte tilbake til byen hun hatet som liten. Nå mange år senere har forsonet seg med hjembyen og oppveksten hun hadde der.

- Jeg gruet meg veldig fordi jeg aldri har sett på Tromsø som mitt hjem. Jeg var ganske spent på det å skulle bo her igjen. Men det har gått bra, og jeg er glad for at jeg flyttet tilbake. Her har jeg fått tid til å jobbe med de tingene jeg har vært nødt til for å få det bedre med meg selv.

Sofie ser ut av vinduet og på de massive fjellene som omkranser byen hun vokste opp i.

- Jeg tror at mye i livet skjer for en grunn.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer