OCD:

Tvangstanker: - Hvis jeg tråkket på svart, kunne noen dø

Klara var så styrt av tvangstanker at hun til slutt ikke kom seg ut døra. Da hun vurderte å hoppe på fjorden, fikk hun hjelp.

OCD: Jeg har mye å ta igjen etter 40 år av livet styrt av tvangstanker, sier Klara Valsvik FOTO: Privat
OCD: Jeg har mye å ta igjen etter 40 år av livet styrt av tvangstanker, sier Klara Valsvik FOTO: Privat Vis mer
Publisert

På ekte sognemål forteller Klara Valsvik på telefonen om den lange og vonde reisen. Selvironi har hun mye av, og ler litt av alt tvangslidelsen (OCD) fikk henne til å gjøre. En tabubelagt sykdom som ødela 40 år av Klaras liv. Hun er ikke bitter. Har bare så mye å ta igjen.

Klara er født i Sogn, bor nå i Stavanger. Hun har tre voksne barn og tre barnebarn. Hun var alene med barna i mange år, som 50 åring giftet hun seg. Endelig har hun overskudd til familien og slipper å bruke energi på å prøve å skjule tvangshandlingene.

Ble syk som barn

Klara fikk epilepsi som treåring, men angst for anfall har aldri preget livet hennes. Hun ble godt fulgt opp og medisinert. Det var noe helt annet som skulle gjøre livet til et helvete på jord.

– Det begynte allerede i 8-10 års alderen. Friske barn leker ofte at det er «forbudt» å tråkke bestemte steder, hos meg ble det sykelig fra første stund. Vi hadde svarte og hvite ruter i gulvet i gangen, og jeg kunne bare tråkke på de hvite, sier Klara.

– Svart var en farge jeg forbandt med døden. Hvis jeg tråkket på en svart flis og noen i familien døde, ville jeg tro det var min skyld. Den sjansen våget jeg ikke å ta. Svarte klær kunne jeg ikke bruke de 40 årene jeg var syk.

Klara forteller at det var redsel for at mor, far eller hun selv skulle dø som styrte handlingene. Hun måtte gjøre og tenke alt riktig, det var slitsomt og tidkrevende.

Hun brukte mye energi på å prøve å skjule tvangshandlingene. Ungene i gata ble vant til at Klara bare «var sånn» og virkelig nære venner fikk hun ikke.

Allerede da Klara var 8-10 år kom tvangstankene inn i livet hennes. FOTO: Privat
Allerede da Klara var 8-10 år kom tvangstankene inn i livet hennes. FOTO: Privat Vis mer

Dette er OCD

De som har en tvangslidelse (OCD, obsessive-compulsive disorder) forstår på den ene siden at tankene ikke er rasjonelle og at tvangshandlingene er overdrevne eller unødvendige. Likevel er tvilen og ubehaget så stort at de ikke våger å stole på det de egentlig vet er riktig, ifølge Ananke, Norsk OCD og angstforening.

Tvangstankene og handlingene opptrer så ofte og så intenst at det i vesentlig grad går utover hverdagen, og for mange opptar dette mange timer hver dag. Ofte innebærer dette også betydelig belastning for pårørende.

For å dempe ubehaget ved tvangstankene, eller for sikre at de negative hendelsene disse omhandler ikke inntreffer, utføres tvangshandlinger. De vanligste tvangshandlingene er overdreven vasking eller sjekking (ofte av dører, vinduer eller elektriske apparat). Andre har tvangshandlinger knyttet til overdreven orden, symmetri eller gjentakelse. Mange utfører også mentale ritualer slik som å telle til bestemte tall eller tenke på positive ord for å nøytralisere negative tanker. Det er også vanlig og gjentatte ganger be om forsikringer eller betryggelser fra andre personer.

Mantraet

Som liten likte Klara å besøke tante Anna som drev gård, og som både var bestemor og oldemor. Hun ble 106 år og Klara tenkte på henne mange ganger om dagen.

– Mor, far og jeg må ikke dø. Vi må få leve og bli gamle og få barnebarn og oldebarn.

Bønnen var ikke av religiøs art, men ordene bodde i Klaras hode til enhver tid. Hun måtte tenke ordene på riktig måte, uten å svelge, ved en rekke handlinger.

Klara måtte gjøre alt i partall. Da hun var ti år ble det ille. Hadde hun ikke klart å legge seg i senga på åtte forsøk, måtte hun prøve hundre ganger til. Å komme opp i senga på forsøk nummer ti ville sende henne i døden - sa stemmen i hodet.

– Jeg lærte meg å jukse, som for eksempel bare å sette en fot i gulvet eller fingeren i veggen, som faktisk satt fast i gulvet. Dette ble min nødløsning når jeg var utslitt. Å komme opp i senga på riktig måte har vært min aller største utfordring gjennom livet. Ofte ble jeg så overtrøtt at jeg ikke fikk sove, og en periode brukte jeg sovemedisin, sier Klara.

– Dette med partall gjaldt i alle situasjoner, også da jeg ble voksen. Å kle på seg tok fryktelig lang tid, jeg hadde ritualer å følge der også. For ikke å snakke om toalettbesøk. Jeg måtte tørke meg et visst antall ganger og tenke de rette tankene mens jeg gjorde det. Hvis jeg tenkte på død i det jeg rev av papiret, måtte jeg begynne helt på nytt, forklarer Klara og ler litt ved minnet.

Det kunne gå med ganske mye papir og tid til et enkelt toalettbesøk.

– Jeg hadde problemer med å konsentrere meg, slet med teoretiske fag. FOTO: Privat
– Jeg hadde problemer med å konsentrere meg, slet med teoretiske fag. FOTO: Privat Vis mer

Utbredelse og sykdomsdebut

Vi vet ikke sikkert hvor mange som er rammet av en tvangslidelse, ofte anslåes det til å være 1-3 prosent av befolkningen. Lidelsen kan oppstå i barneårene, men debuterer oftest i tidlig voksen alder. Lidelsen kan imidlertid også ramme senere i livet.

Klara forteller om mobbing på skolen. Ikke på grunn av tvangshandlingene, men fordi hun het Klara, hadde epilepsi og brukte medisiner som gjorde henne litt lubben. Mobbingen førte til at Klara flyttet til Sogndal, der søsteren bodde, etter ungdomsskolen. Hun bodde på hybel hos søsterens svigermor.

– Jeg hadde problemer med å konsentrere meg, slet med teoretiske fag og valgte linjen «maskin og mek» på videregående, sier Klara.

– Da jeg kom til andre skoleår, informerte rektor meg om at epileptikere ikke hadde lov til å gå på den linjen. Nok et nederlag.

Det var storesøsteren som fikk Klara til å oppsøke lege på grunn av tvangshandlingene første gang. Svigermoren hadde fortalt at Klara hoppet i sengen, bråkte og gjorde mye rart. Klara ble henvist til psykiatrisk sykehus og videre til attføring. Det ble ikke snakket om OCD, kun om epilepsi.

Hun ble anbefalt et år på folkehøgskole. Der klippet hun både medelever og lærere i fritiden, og valgte så å utdanne seg til frisør. En periode hadde hun egen salong. Samtidig stiftet hun familie.

– Da jeg selv ble mamma, var jeg også redd for at barna skulle dø, de måtte være med i tankene der jeg ba om at vi ikke måtte dø. Jeg klarte å få ungene av gårde om morgenen ved å utsette dusj og påkledning, som jeg visste kunne bli langtekkelige greier. Jeg måtte tenke de rette tankene helt fra trusa skulle på som første plagg, til jeg var fullt påkledd. Klarte jeg det ikke, måtte jeg begynne helt på nytt igjen, sier Klara.

Hun sukker og forteller at det også tok tid å komme seg ned trappa til kjøkkenet.

– Barna lærte tidlig å smøre matpakke selv. Jeg hadde partallsritualer også når det gjaldt pålegg, og hunden Anton satt trofast ved min side og ventet på oddetalls oste- og pølseskiver. Dem ble det mange av.

Etter et samlivsbrudd flyttet Klara og barna til en annen kant av landet.

- Jeg følte meg annerledes og trodde jeg var den eneste i verden som slet på denne måten.FOTO: Privat
- Jeg følte meg annerledes og trodde jeg var den eneste i verden som slet på denne måten.FOTO: Privat Vis mer

Lå for det meste i senga

Klara ble 60 prosent uføretrygdet på grunn av sin epilepsi da hun var 26 år. Men selv redusert stilling var vanskelig å kombinere med tvangstanker og tvangshandlinger. Hun ble sykere og sykere og valgte ofte å bli liggende i senga eller hun satt i stresslessen hele dagen.

Selv da måtte hun utføre handlinger som blant annet å løfte beina så høyt som mulig, helst opp til taklisten, for å være sikker på at ingen skulle dø. Ofte sovnet hun av utmattelse. Tante Anna var med i tankene hele tiden.

– Da det ble mulig å spole tilbake på tv, sluttet jeg å se dvd filmer og så minst mulig på tv. Tankerekken min klaffet sjeldnere og sjeldnere, og jeg måtte slå av og på tv utallige ganger. Ungene hadde dvd og tv i kjellerstua, sier Klara.

Hun forteller at det også tok sin tid å slå av lysene for kvelden. Det ble av og på mange ganger. Bare hun rakk å få gjort alt riktig innen klokka var 24:00, ville det gå bra.

Å henge opp klesvasken var et langtekkelig prosjekt, som hun stort sett fikk hjelp til. Ofte slengte Klara alt tøyet i tørketrommelen, ble noe ødelagt fikk hun heller kjøpe nytt. Hun betalte seg fri fra fredagsrengjøringen. Selv ble hun aldri ferdig.

– Jeg måtte jo på butikken innimellom, og etter mye strev for å få kledd på meg, måtte jeg passe på å tenke den rette tanken mens jeg låste døra. Om og om igjen, jeg turte ikke å gi meg før det ble riktig, sier Klara.

– Hvis du har problemer med låsen, kan sikkert mannen min hjelpe deg, tilbød en velmenende nabo. Jeg var mester på unnskyldninger og hvite løgner. Jeg følte meg annerledes og trodde jeg var den eneste i verden som slet på denne måten.

Villig til å prøve alt

Klara ble etter hvert så dårlig at hun var villig til å prøve alt. Hun hadde fått diagnosen OCD. Etter å ha gått hos psykolog i tre år, uten bedring, viste psykologen henne en bok som beskrev hvordan en operasjon i hodet kunne bedre både epilepsi og OCD.

Klara ble operert på Rikshospitalet og kjente med en gang hun våknet at hun grudde seg til å gå på do på grunn av ritualene. Epilepsianfallene ble færre, tvangstankene verre.

– Har du anfall, Klara?, spurte en vennlig sykepleier mens Klara var i full gang med å utføre tvangshandlingene som var nødvendige for å komme opp i senga. Beina gikk i ett.

– Slutt og mas, la meg gjøre meg ferdig, freste hun tilbake.

Nå som hun var blitt avbrutt midt i ritualet, måtte Klara begynne på nytt igjen. Ellers kom noen til å dø. Slik tenkte hun.

Behandling

Følelse av skam og lite kunnskap om lidelsen er noe av årsaken til at mange lever med OCD-plagene i årevis, uten å søke hjelp. Det er godt dokumentert at psykologisk behandling, eksponering med responsprevensjon (ERP), gir betydelig bedring for de fleste, og mange blir helt friske. Dette gjelder også om du har andre lidelser eller vansker i tillegg. Når terapiperioden nærmer seg slutt, er det vanlig å snakke om hvordan vi/du kan redusere faren for tilbakefall. Det er viktig at du fortsetter å bruke det du har lært i behandling.

Noen antidepressive legemidler har dokumentert effekt på tvangslidelser. Disse medikamentene virker på hjernens serotonerge system. Det er viktig å være oppmerksom på at dosen som hjelper mot tvangslidelse oftest må være betydelig større enn den som hjelper mot depresjon. Hyppigheten av tilbakefall når man slutter med medisin er relativt høy.

Kilde: Stolav.no/Ananke

FRI: Da det stod på som verst tok tvangshandlingene det meste av døgnets våkne timer for Klara. FOTO: Privat
FRI: Da det stod på som verst tok tvangshandlingene det meste av døgnets våkne timer for Klara. FOTO: Privat Vis mer

Dette er fire dagers metoden

Metoden som til slutt hjalp Klara er utviklet av psykologene Bjarne Hansen og Gerd Kvale. Bjarne Hansen forklarer hvordan opplegget foregår:

- Behandlingen bygger på godt utprøvd og dokumentert effektiv psykologisk behandling. Kjernen er systematisk trening, der en oppsøker det som er forbundet med vonde tanker og følelser, slik at en kan lære nye måter å forholde seg til disse. Dette gjøres i stor grad sammen med en behandler som har spisskompetanse.

- Fire dagers behandling gjennomføres som oftest i grupper med 4-6 pasienter og samme antall behandlere. Det veksles mellom gjennomgang i gruppe og oppfølging individuelt.

- Resultatene har vist seg å være svært gode. Rundt 90 prosent rapporterer å ha god effekt etter behandling. Det er også vist at resultatene holder seg. I en undersøkelse hadde fremdeles rundt 70 prosent svært god effekt av behandlingen fire år senere.

Endelig terapi som virket

Klara ga beskjed til legen som opererte henne at hun kom til å hoppe på fjorden hvis hun ikke ble bedre. Hun hadde tidligere skåret seg med kniv i bein og armer, nå ble selvskadingen verre. Fastlegen henviste til psykiater. Igjen. Denne gangen ble det annerledes.

– Du skal snakke med psykolog og professor Bjarne Hansen i Trondheim, sa psykiateren.

Dette var i desember 2009. Tredje januar 2010 møtte Klara Bjarne Hansen på Østmarka psykiatriske sykehus i Trondheim. Hun hadde ikke peiling på hva hun skulle være med på, men orket ikke å fortsette som før. Å sitte inne og være trist var ikke noe liv.

Dessuten hadde alt blitt vanskeligere da tante Anna døde. Hvem skulle Klara nå se for seg? Hun forsøkte med en godt voksen kunde i frisørsalongen, men da kundens sønn fikk kreft og døde, ble det helt galt for Klara.

– Det første som skjedde da jeg møtte Bjarne Hansen, var at vi gikk opp en trapp sammen, og jeg fikk beskjed om å tenke på død og fordervelse. Altså det stikk motsatte av det jeg pleide å gjøre. Det var helt grusomt, minnes Klara.

– Selvsagt vurderte jeg å jukse. Jeg ville ta samme vei tilbake, så jeg kunne reparere det jeg hadde gjort galt. Det var utelukket. Tvert imot tok vi heisen en etasje opp, gikk bortover lange korridorer til vi kom til en ny trapp som jeg måtte gå ned mens jeg tenkte de samme forferdelige tankene. Da var det ikke godt å være meg.

Klara forteller at hun i hele perioden måtte utføre handlinger og tenke det verste. I begynnelsen var hun forbanna, hadde lyst til å slå i veggen og skade seg selv. Men hun var alltid sammen med Bjarne Hansen eller en annen terapeut, så det nyttet ikke å lure seg unna.

Hun var nødt å tenke på døden fra hun sto opp om morgenen til hun la seg om kvelden, uten noen form for ritualer. Det var tungt, spesielt etter netter med lite søvn. Hjemme hadde ikke Klara klart verken å skrive, lese eller strikke, det måtte hun gjøre her.

– Jeg måtte skrive historien om at et av barna mine var død, skrive min egen dødsannonse, gå på kirkegården og til og med bære med meg jord fra graven til en ung kvinne, forklarer Klara.

– Dødsannonsen skulle jeg klippe ut og bære på meg. Hver gang jeg rev den i stykker, måtte jeg lage en ny.

Klara forteller at det som nesten var uutholdelig i begynnelsen av behandlingen, etter hvert skapte mindre og mindre ubehag. Hun glemte å kjenne etter av og til. Ingenting kom av seg selv, men Klara var motivert, noe hun poengterer er en forutsetning for å lykkes. Hun fulgte fire dagers modellen, trengte bare mer tid. Etter å ha vært alvorlig syk i 40 år, hadde Klara mistet håpet. Nå våget hun å tro på fremtiden.

HJELPE: - Jeg er takknemlig for behandlingen jeg har fått og vil gjerne hjelpe andre, sier Klara. FOTO: Privat
HJELPE: - Jeg er takknemlig for behandlingen jeg har fått og vil gjerne hjelpe andre, sier Klara. FOTO: Privat Vis mer

Tiden etterpå

Etter tre ukers behandling fikk Klara en varm velkomst av sine tre barn. Hun følte seg trygg, men var takknemlig for å ha oppfølging et helt år. I begynnelsen hadde hun ukentlige samtaler med en i teamet, deretter ble samtalene sjeldnere og sjeldnere.

– Jeg hadde ett tilbakefall. Da klarte jeg nesten ikke å komme meg ut av skyvedøra på et renseri. Jeg ringte Bjarne Hansen som oppmuntret meg til å gå ut døra, samme hva jeg tenkte. Han gjentok at jeg fortsatt ikke kunne påvirke hvem som skulle dø. Etter en stund kom jeg meg ut, sier Klara.

– Jeg klarte å ta i bruk det jeg hadde lært om å tenke logiske tanker. Senere har jeg brukt verktøyene jeg har fått på en slik måte at tvangstankene som av og til dukker opp ikke blir til tvangshandlinger.

Klara har de siste sju årene jobbet i 50 prosent stilling i bolig for personer med spesielle behov. Hun stortrives. Frisørsaksa tar hun frem når familie og venner ber om det.

– At jeg meldte meg inn i Ananke, Norsk OCD og angstforening, betyr svært mye. Jeg er takknemlig for behandlingen jeg har fått, og vil gjerne hjelpe andre, sier Klara.

– Det kjennes meningsfullt å reise rundt og holde seminarer både for brukere, pårørende og fagfolk. Alle får selvsagt høre min utrolige historie om hvordan Bjarne Hansens metode kurerte 40 års sykdom på tre uker.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer