Tvillinger

Tvillingene bodde sammen uten menn. Så kom barneønsket

- Vi er søstre, ikke bestevenner.

TVILLINGER: - Det var ikke planlagt å bli solomødre sammen, forsikrer tvillingene som også går under navnet lokførertvillingene. FOTO: Elisabeth N. Emmerhoff
TVILLINGER: - Det var ikke planlagt å bli solomødre sammen, forsikrer tvillingene som også går under navnet lokførertvillingene. FOTO: Elisabeth N. Emmerhoff Vis mer
Publisert

– Vi var begge heldige og ble gravide på første forsøk, sier Gudrun Folkedal (39).

– Det var ikke planlagt at vi skulle bli solomødre og skape et familieliv sammen her på gården, men livet blir ikke alltid slik man forventer. Det er fint likevel.

Halldis Folkedal (39) forteller at hun alltid har sett for seg et liv med egen familie, og at det gikk kort tid fra hun bestemte seg for å få hjelp, til hun ble gravid. Den biologiske klokka tikket for begge kvinnene, og Gudrun ble gravid to måneder etter søsteren.

Elias ble født i juli og Synnøva i oktober i år. De er søskenbarn, men mødrene regner med at de vil føle seg omtrent som søsken, når de vokser opp samme sted.

Ikke så nære som folk tror

Gudrun er to minutter eldre enn Halldis. Tvillingene har også storesøster, storebror og lillebror. Samholdet i familien er nært og godt, men Gudrun og Halldis vil gjerne få frem at de ikke er spesielt nære fordi de er tvillinger. De tror de er eneggede, men er i ferd med å finne det ut med en DNA-test. Utseendemessig er de like, men personlighetene er høyst ulike.

– Vi er søstre, ikke bestevenninner, poengterer Gudrun og begge ler.

Humor er viktig, og brukes i de fleste situasjoner.

De nybakte mødrene snakker med KKs journalist fra den gamle prestegården på Evanger, som har vært i familiens eie siden 1970. Her bodde besteforeldrene, og søstrene har mange gode minner herfra. De tror det blir et bra sted for barn å vokse opp. Synnøve sover i bæresele på mammas mage, mens Elias’ fornøyde gurgling høres i bakgrunnen.

– Vi har bodd både i Oslo, Bergen og Trondheim. I Oslo bodde vi to år sammen. Fordi vi i tillegg har samme jobb, tror de fleste at vi er tettere enn vi er, sier Halldis.

– Sannheten er at vi er to introverte og selvstendige individualister, som trenger mye alenetid, men som også er sosiale og ikke redde for å by på oss selv. Ingen av oss er selvhøytidelige, og vi kan le både av oss selv og av hverandre.

KK har tidlig skrevet om lokførertvillingene:

Prestegården er fra 1893, og Gudrun flyttet dit i 2017, Halldis året etter. De satte i gang et stort renoveringsarbeid, og bodde i samme hus inntil september i år. Eiendommen består av to hus, nå bor Halldis og sønnen Elias i det store huset, mens Gudrun og datteren Synnøva bor i det mindre huset.

– Foreløpig synes vi det fungerer kjempefint slik. Vi får glede av stordriftsfordelene, ved at vi for eksempel lager middag annenhver dag og kan stille opp og hjelpe hverandre, samtidig som vi kan gå hvert til vårt og få det privatlivet vi ønsker og trenger begge to, sier Gudrun.

MOR OG DATTER: Gudrun med datteren Synnøva FOTO: Elisabeth N. Emmerhoff
MOR OG DATTER: Gudrun med datteren Synnøva FOTO: Elisabeth N. Emmerhoff Vis mer

Den biologiske klokka tikket

Gudrun har tenkt på barn allerede fra hun var 30 år, men har aldri truffet den rette mannen, som hun har hatt lyst til å stifte familie sammen med. Årene gikk, og drømmemannen dukket aldri opp.

Det gjorde han heller ikke for Halldis, som syntes hun hadde et flott liv uten mann og barn. Likevel ville ikke ønsket om barn slippe taket, hun hadde alltid sett for seg et familieliv.

– Da jeg fylte 38 år og fremdeles var singel, bestemte jeg meg for å ta saken i egne hender. Og når jeg bestemmer meg for noe, gjennomfører jeg det som regel fort, sier Halldis.

– Jeg valgte en klinikk i Bergen, og fikk sæd fra en ukjent donor. Jeg vet ikke noe om ham, og har heller ikke behov for det. Det som er viktig er at Elias får muligheten til å kontakte donoren når han blir 15 år, hvis han ønsker det. Jeg kommer til å være åpen om unnfangelsen når Elias er gammel nok til å forstå.

Halldis er mer privat enn tvillingsøsteren, og vil ikke si mer om fødselen enn at det ble keisersnitt, og at storesøsteren var med. Å ta med sin høygravide tvillingsøster var aldri aktuelt.

Halldis beskriver seg selv som både estetisk og handy, hun er omsorgsfull, løsningsorientert og svært selvstendig. Hun så derfor ikke på det å bli alenemor som noe problem, og hun forteller at hun hittil heller ikke har møtt på uventede utfordringer etter at sønnen ble født. Hun var godt forberedt, og lager seg ikke unødvendige bekymringer.

– Men du syntes det var litt godt da jeg kunne hjelpe deg da du var høygravid, sier Gunhild ertende. Den gangen bodde søstrene fremdeles i samme hus.

– Ja, det er alltid fint både å få og gi hjelp. Men det hender vi stanger mot hverandre, svarer Halldis.

Latter igjen.

TANTEKOS: Tante Gudrun med lille Elias på fanget. Synnøva fortsatt uvitende om søskenbarnet som ventet på henne. FOTO: Privat
TANTEKOS: Tante Gudrun med lille Elias på fanget. Synnøva fortsatt uvitende om søskenbarnet som ventet på henne. FOTO: Privat Vis mer

Ble motivert av tvillingsøsteren

– Det var nok Halldis’ beslutning som motiverte meg til å sette i gang før det var for sent, innrømmer Gudrun.

– Jeg syntes imidlertid det var skummelt med en ukjent donor, som jeg ikke visste noe om, og dro derfor til Danmark.

Gudrun valgte donor ut fra beskrivelse av både utseende og egenskaper. Hun ønsket en mørkhåret donor, så barnet ville ligne mest mulig på resten av familien. Hun håpet dessuten at barnet kunne arve andre egenskaper fra donoren, enn dem hun selv hadde, og valgte litt ut fra det også.

Under svangerskapet fulgte hun søsteren tett, Halldis lå cirka to måneder foran henne i løypa. Men i motsetning til tvillingsøsteren, gruet Gudrun seg veldig. Først til Halldis’ fødsel, så til sin egen.

– Jeg var lettet da Elias kom til verden, og jeg ble stolt tante, sier Gudrun.

– Selv gikk jeg langt over tiden, og fødselen ble satt i gang. Men lite skjedde, og det ble keisersnitt på meg også.

Planen var at storesøsteren også skulle vært med på Gudruns fødsel, men hun måtte reise tilbake på jobb da det drøyde så lenge før Synnøva kom. Gudrun hadde med seg en svært god venninne i stedet.

Gudrun synes det er viktig at datteren får muligheten til å finne ut hvem donoren er når hun blir gammel nok. Selv om hun kunne velge blant flere donorer og fikk kjennskap både til utseende og egenskaper, vet ikke Gudrun navnet på donoren hun valgte. Det er datteren som har alle rettigheter.

MOR OG SØNN: Haldis med sønnen Elias FOTO; Elisabeth N. Emmerhoff
MOR OG SØNN: Haldis med sønnen Elias FOTO; Elisabeth N. Emmerhoff Vis mer

En lang prosess

Søstrene forteller begge at de har tenkt over og vurdert etiske problemstillinger når det gjelder donorbarn, og skjønner at noen synes det er egoistisk å få barn på den måten. Det var en prosess før valget ble tatt, og en påkjenning både psykisk, fysisk og økonomisk. De vet at mange trenger flere forsøk, før de blir gravide, og er takknemlige for at det klaffet på første forsøk for begge. De vet ikke om de hadde orket å gå gjennom prosessen flere ganger.

Til tross for folks ulike holdninger til donorbarn, har Halldis og Gudrun møtt utelukkende positive reaksjoner hos familie og venner, og ikke minst i bygda. Det varmer.

Begge håpet i det lengste at den de hadde lyst til å dele livet med skulle dukke opp, men innrømmer at de er elendige på dating. Ikke flyr de ute på byen, og ikke liker de å chatte, så datingapper har også fungert dårlig.

– Vi jobber begge som lokomotivførere, Halldis på persontog og jeg på godstog, sier Gudrun.

– Målet er selvfølgelig å komme tilbake til samme jobb, og vi har krav på tilrettelagt arbeidstid med blant annet to timers ammefri.

Helene Olafsen ble mamma for kort tid siden. Nå er hun tilbake på jobb, og deler sine tanker om sin første tid med baby i hus. Vis mer

Hvordan dette skal bli mulig å gjennomføre i praksis, er de nybakte mødrene usikre på. Begge jobber turnus, og godstogene kjører ofte om kvelden og natta. De er innstilt på å hjelpe hverandre, men ser også begrensningene. Levering og henting i barnehage kan bli en utfordring, men det får de finne ut av etter hvert.

– Vi er heldige som har mamma, hun er her nesten annenhver uke og elsker å være sammen med Elias og Synnøva, sier Halldis.

– Datteren min er oppkalt etter mamma, det sier sitt om hvor mye hun betyr for oss, legger Gudrun til.

De har begge lyst til å gi barna et søsken, og tror de vil forsøke å få barn på samme måte en gang til. Verken Halldis eller Gudrun har gitt opp håpet om å møte en mann senere, en de kan dele gleder og sorger med

– Vi velger å tenke positivt og tro at det meste ordner seg, sier Gudrun.

– Uansett har vi nå blitt mødre og tanter til disse go’ungene her.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet