TVILLING DØDE: Rikke kjente stor glede over å ha fått Andreas - men også intens sorg over å ha mistet søsteren hans. FOTO: Privat
TVILLING DØDE: Rikke kjente stor glede over å ha fått Andreas - men også intens sorg over å ha mistet søsteren hans. FOTO: Privat Vis mer

Prematur fødsel

Tvillingsøsteren døde etter fødselen: - Jeg skulle hatt med to barn hjem

Det var ingen forvarsel. Likevel skjedde det utenkelige. Rikke Uberg Andersen (30) reiste hjem fra sykehuset med bare en av tvillingene.

Publisert

Tanken på at noe skulle skje med barna hadde, som for de fleste, ikke slått Rikke. Hun ventet tvillinger og var i uke 23.

– I slutten av juli 2018 var jeg og mannen min på vei til Skottland, men først skulle vi innom Ullevål for en kontroll. Jeg var i god form, men hadde kjent på noe ubehag nederst i magen de siste dagene. Noe vann hadde også piplet ut, men det bekymret meg ikke. Ubehaget kunne være kynnere, hadde jeg blitt fortalt.

Ved en innvendig ultralyd viste det seg at det absolutt ikke sto bra til med de små, forteller Rikke.

LES OGSÅ: - Det vanskeligste er å leve hver dag uten henne

En prematur fødsel

Rikke ble innlagt på Ullevål umiddelbart. Hun fikk beskjed om at hun måtte bli værende på sykehuset fram til fødselen. Fra en uproblematisk tilværelse ble alt brått dramatisk. De neste månedene minnes hun som tåkete, alt gikk så fort. Og ingenting ble som hun hadde tenkt.

– De to i magen min var i 23.uke. I Norge igangsettes ikke livreddende hjelp på barn under 24 uker. Derfor ble det ble satt lungemodningssprøyte og andre behandlinger for å redde barna, forteller hun, og fortsetter:

– Men så gikk vannet. Ting gikk fra vondt til verre. I all hast ble begge barna tatt ut ved keisersnitt fire måneder før terminen.

For Rikke ble ikke fødselen en god opplevelse. Det fine øyeblikket man hører om hvor barna legges på mors bryst, hvor de første sterke båndene knyttes, fikk hun ikke oppleve. To legeteam sto klare for å ta vare på hvert av barna.

– Jeg fikk ikke engang sett dem før legeteamene raskt gikk av gårde med hvert av barna. Det var fryktelig vondt, følelsen av å ikke kjenne nærheten til de to små. Jeg hadde overlatt de til fremmede, og jeg ... Hva slags mor var jeg?

Først på kvelden kunne Rikke og mannen gå for å se på barna – to bittesmå på 570 og 532 gram. Selv om de begge lå trygt i hver sin kuvøse var det vondt å ikke kunne holde de. De var knapt synlige under tepper og ledninger.

HELEN: Lille Helén inne i kuvøsen sin. Det var sårt for foreldrene å se henne slik. FOTO: Privat
HELEN: Lille Helén inne i kuvøsen sin. Det var sårt for foreldrene å se henne slik. FOTO: Privat Vis mer

– Det var en emosjonell smerte i tillegg til smertene jeg hadde fra operasjonen. Vi fikk beskjed om at begge barna hadde fått en hjerneblødning. Det er ikke så uvanlig for premature barn, og ofte går det fint. Men sjokket og sorgen over det som hadde hendt gjorde at ting begynte å føles tåkete og uklart for meg, sier Rikke.

En ny dramatisk vending

– Det hadde gått seks dager da vi plutselig fikk beskjed om at tilstanden til datteren vår var blitt forverret. Vi måtte komme ned til avdelingen med det samme. Det var mistanke om problemer med tarmen, og det var nødvendig å sende henne til spesialist på Rikshospitalet, forteller Rikke.

Hun trekker pusten og fortsetter:

–Den lille jenta hadde så vondt. Selv med morfin knyttet hun de små knokene sine hvite. Plutselig hadde vi et barn på Rikshospitalet og et på Ullevål. En uvirkelig situasjon hvor vi pendlet fram og tilbake mellom de to sykehusene for å være sammen det kjæreste vi hadde.

Å ta farvel med et barn

– Det hadde gått bare en dag da legen ville ha en prat med oss. Det gjorde vondt. Disse samtalene innebar aldri noe godt. På et hvitt og sterilt rom, med en lege og en sykepleier til stede fikk vi beskjeden. Jenta vår hadde fått en større blødning i lillehjernen. Det var ikke mer de kunne gjøre for henne. De ville avslutte behandlingen.

Rikke og mannen kunne bruke den tiden de ønsket til å ta farvel. Det ble den første og den siste gangen Rikke holdt datteren sin, Helén.

–Den lille spede kroppen på brystet mitt, hud mot hud. Det lille barnet som bare var kjærlighet. Hele kroppen min protesterte mot det som holdt på å skje, men naturen valgte sin egen vei.

Etter noen timer ble intubasjonen fjernet. Så var det slutt. Utslitt av bunnløs sorg og fortvilelse dro foreldrene tilbake til Ullevål for å være sammen sønnen som fortsatt lå i respirator.

SØSTER: Andreas besøker søsterens grav. FOTO: Privat
SØSTER: Andreas besøker søsterens grav. FOTO: Privat Vis mer

– Å begrave sitt eget barn oppleves naturstridig. Det er bare feil. Med den lille hvite kisten bak i bilen reiste jeg og mannen min med Helén til hennes siste hvilested.

Glede og bunnløs sorg

I de neste fire månedene bodde Rikke på Ullevål mens sønnen Andreas vokste seg frisk og sterk. Men for Rikke hadde alt som hadde skjedd satt seg i kropp og sjel.

– Da vi endelig kunne reise hjem med Andreas, kom depresjonen. Sorgen ble på en måte mer virkelig. Alt var feil. Jeg skulle hatt med meg to barn hjem, det skulle være tvillingkaos i hjemmet.

For bunnløs sorg, glede og smerte er et sant følelsesmessig kaos. En slags vulkan hvor alt bobler. Så kom den vanskelige skyldfølelsen. Rikke forteller at de fine øyeblikkene ble vanskelig.

– Det kunne plutselig føles helt feil å være glad når jeg var fylt med så mye sorg og savn. Så føltes det helt feil å være lei meg, jeg ønsker jo ikke at Andreas skal ha en trist mor. Og selvbebreidelsen. At svangerskap og fødsel ikke hadde blitt slik jeg hadde forventet. Og at Andreas må vokse opp uten tvillingsøsteren sin.

– Når jeg fikk høre at du må jo ikke bare sørge, du må være glad for at du har han, ble jeg sint. Å forestille seg å miste et barn er en fjern tanke andre ikke tør å kjenne på. Fordi en vet at det innebærer en smerte ulik noen annen smerte. Det er et sted vi ikke vil være. Derfor opplever også mange at det er vanskelig å spørre om det som skjedde, redd for å trå feil, at jeg skal bli lei meg.

En brutal livserfaring

I tiden etter fikk Rikke hjelp med å bearbeide opplevelsene og følelsene.

– Jeg opplevde at den beste terapeuten ikke var den som fortalte meg at det er lov å være lei seg, men den som gråt med meg. En som ikke prøvde å styre tankene mine i en bestemt retning, men ble med meg inn der det gjør mest vondt, og ikke minst tålte sterke følelser. Det ga meg en bekreftelse på følelsene jeg bar og bærer på. Jeg måtte finne en aksept for at det var sånn det ble. Finne en måte jeg kunne leve med virkeligheten.

En hører at slike opplevelser kan være en prøvelse for ekteskapet. Rikke og mannen sørger ulikt.

– Han vil nok ikke fullt ut klare å sette seg inn i mine følelser, på samme måte som jeg ikke helt forstår hans. Å akseptere at mor og far kan sørge på ulik måte over barnet sitt, har hjulpet oss i prosessen. Han tar ansvar for sin sorg, og jeg for min.

Rikke ønsket å bruke den dyrekjøpte livserfaringen til noe nyttig. Fra januar 2020 har hun vært kontaktperson i LUB (Landsforeningen for uventet barnedød).

– Det er fint å hjelpe andre. Jeg kan lett kjenne meg igjen i andres fortvilelse og sorg. Det gjør dessuten at ensomheten blir borte.

– Det er fortsatt veldig vondt og vanskelig å akseptere, men jeg er på vei til å finne fred med det som skjedde. Men savnet etter Helén dukker opp, og hun vil for alltid være med oss, avslutter Rikke.

LES OGSÅ: - Selv om barnet er dødt, er man like stolt

Sorg over død og glede over nytt liv

– Å miste et nyfødt barn er noe av det vondeste man kan oppleve. Når man da samtidig står i en situasjon hvor man kjenner på glede og begeistring over å ha en fått liten baby, kan det oppleves krevende å bære på hele spekteret av følelser som oppstår. Følelsene sorg og glede oppleves ofte som motstridende i oss. Motstridende følelser kan gjøre oss urolige, og noen ganger demper vi denne uroen ved å prøve å undertrykke den ene eller begge følelsene, sier psykolog Malin Skår.

Skår forteller at det er viktig å tillate seg å kjenne på de følelsene som oppstår, når de oppstår, uavhengig av hva eller hvem som trigger følelsene.

–Det kan være lurt å være forberedt på at det å kjenne glede kan vekke sorg, og motsatt. En hyggelig stund med babyen vil for eksempel kunne vekke følelser av sinne eller tristhet knyttet til barnet som døde. Møt følelsene som kommer med selvomsorg og aksept. Sorg som kjennes fullt ut kan virke helende. På den andre siden vil følelser som holdes nede eller kjempes imot, kunne føre til økt håpløshet, selvkritikk, uro, muskelsmerter og en rekke andre plager.

Psykologen Malin Skår
Psykologen Malin Skår Vis mer

Skår påpeker at følelser er ment for å deles med andre, men noen ganger oppleves dette vanskelig. Det er lett å la seg styre av andres reelle eller innbilte forventninger til hva man burde føle og hvordan man burde reagere.

– Man kan få tanker om at det er ikke er akseptabelt å kjenne på tristhet og sorg i situasjoner hvor man "burde" være lykkelig, eller kanskje man får dårlig samvittighet når man er glad og begeistret. Noen ganger ønsker vi å skjerme de rundt oss ved å holde de komplekse følelsene våre for oss selv. Tilbakeholdte følelser kan føre til at vi ikke for bearbeidet følelsene på en god måte, samtidig som det kan skape emosjonell distanse til de vi har rundt oss, sier hun. Sorg arter seg ulikt for forskjellige personer Det er ingen riktig eller gal måte å sørge på.

– Det å miste et barn kan være en traumatisk opplevelse. Det er viktig å skille mellom det som er normale følelser og reaksjoner på en svært vanskelig situasjon, og hva som er psykiske plager. Dersom man opplever at livet kjennes svært vanskelig over tid kan det være en god idé å snakke med en profesjonell eller oppsøke en støttegruppe med mennesker som har lignende erfaringer, avslutter psykolog Skår.

LES OGSÅ: Kjersti mistet barnet i magen ti dager før termin

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer