Høsten 2020 levde Turid Kjellevand livet slik hun hadde gjort så lenge. Hun hadde en trygg og god jobb på en mikrobiologisk lab i legemiddelindustrien, et stabilt samboerforhold, en datter på vei ut av redet – og tid til å trene flere ganger i uken for å holde seg sterk.

Men denne høsten begynte uforklarlige smerter å dukke opp, og både hjertet og kroppen protesterte når hun trente.

– I tillegg kunne jeg få veldig høy puls bare ved å sitte i sofaen, forteller Turid, som begynte å gå til både osteopat og nevrorefleksolog for å få hjelp. De sa begge det samme til Turid; at nervesystemet hennes var i helspenn og trengte å roes ned. Det fikk Turid til å tenke.

- Jeg trodde at de to små barna mine ville ha det bedre uten meg

Holde pusten?

Nå som hun nærmet seg 50 år, slo det henne at hun lenge hadde tenkt at innen den tid burde hun ha kommet til et sted i livet der hun var tilfreds. Men Turid var ikke tilfreds. I stedet kjente hun på en meningsløshet hun ikke klarte å romme.

– Ukene kom og gikk, og jeg gjorde ingenting med glede. Det var monotont på sett og vis. Selv om det ikke var noe galt med jobben min, begynte jeg å innse at jeg var på feil plass, forteller Turid, som egentlig hadde drømt om å bli kunstner.

Men å si opp en trygg jobb var ikke aktuelt. I stedet pisket hun tiden av gårde, i håp om å komme til et punkt der hun var tilfreds og glad. Hun sa til seg selv at hun fikk bare holde ut, ja, nærmest holde pusten i de neste 17 årene fram til hun ble pensjonist og kunne gjøre som hun ville. Men, så var det dette galopperende hjertet, da.

– Da jeg kom til legen, trodde de at det var noe galt med hjertet mitt. Jeg hadde for høyt nivå av både kolesterol og urinsyre, og jeg ble sendt videre til hjerteundersøkelse. Selv om alt så bra ut der, henviste de meg til angiografi, forteller Turid, som omtrent samtidig fikk streng beskjed om å stoppe helt opp av osteopaten sin – for ikke å møte den berømte veggen.

Turid ble sykmeldt fra jobben, og gikk inn i ventemodus for å få svar på om det var noe galt med hjertet hennes. I mellomtiden ringte den grunnleggende tonen av meningsløshet fortsatt ubønnhørlig i Turids sinn.

– Jeg hadde en vanvittig sorg over å skulle dø fra barna mine

Vendepunktet

Et par måneder senere viste angiografien at Turids hjerte var helt fint. Nå innså hun en gang for alle at det hun opplevde helt og holdent handlet om psykisk stress. Det ble et vendepunkt. Turid bestemte seg for at nå måtte hun roe ned nervesystemet sitt. Hun hadde allerede begynte å gjøre noen tiltak:

– Jeg tok svartfrøolje for å senke kolesterolet, og begynte på MediYoga i stedet for hard styrketrening. I tillegg gikk jeg i terapi og prøvde å finne mening i hverdagen. Nå bestemte jeg meg for å få en coach også, forteller Turid.

Coachen ga henne tett opp-følging over åtte uker, og det ble veldig tydelig for dem begge at det viktigste Turid måtte arbeide med var sitt eget egenverd.

– Det er lett å forstå i ettertid at mye ble meningsløst når jeg ikke forsto mitt eget egenverd. Fra å bli kvalm av å se meg selv, gikk jeg nå til å skulle sende en video av meg selv til coachen hver eneste dag. Det var en vanvittig utfordring for meg, understreker hun.I ukene som kom, gikk det i positive affirmasjoner både morgen og kveld, i tillegg til daglige meditasjoner og øvelser for å begynne å åpne opp for egne evner og verdighet.

Omveltende vår

Den samme våren begynte Turid å jobbe igjen. Hun ikledde seg stadig renromsdrakt og munnbind for å arbeide alene på et rom mens hun foretok steriltester. For hver dag som gikk, innså hun hvor mye heller hun ville jobbe med mennesker. Hjemme skrev hun sluttoppgaven i gestaltterapi, et studie hun hadde begynt på fire år tidligere, samtidig som hun tok utfordringene fra coachen sin på strak arm. Men, snart var det mer omveltende ting enn skriving og affirmasjoner som inntraff på hjemmebane:

– Nå som jeg begynte å få et annet perspektiv på min verdi, innså jeg at jeg ikke måtte fortsette å være i situasjoner som ikke nødvendigvis var det jeg ønsket. I mai 2021 ble det slutt med samboeren min, og så satte vi i gang prosessen med å selge huset. Omtrent samtidig sa jeg også opp jobben min, selv om jeg jobbet fram til senhøsten, sier Turid.

Få ord på papiret, men selvfølgelig omveltende å leve midt oppi for både Turid og dem rundt henne. Men noe inni Turid hadde våknet, og tiden var inne. Nå bestemte hun seg for å begynne å jobbe som gestaltterapeut, og booket derfor en ny runde med coachen sin. En nettside ble til, og selvtilliten økte i takt med dagene som gikk.

– Coachen min ga meg så mye støtte på at jeg faktisk kunne drive min egen business, at jeg smått om senn begynte å innse det, jeg også, sier Turid, som også bestilte seg en tur til Zanzibars hvite strender som 50-årsgave.

Nytt liv

Gradvis begynte Turids helse å bli bedre. Når Turid blar gjennom bildene fra Zanzibar, kan hun se at hun hadde fått mer gnist i øynene. Som om det var tent et håp? En ledestjerne? Eller kanskje en hel stjernehimmel?

– Jeg husker jeg så fram til at jeg skulle slutte å jobbe og flytte fra huset, selv om det jo var ambivalent for meg. Det var jo også mye fint jeg flyttet fra, men det var prisen jeg måtte betale for å følge min egen vei, forteller Turid, som så snart huset var solgt, leide seg en leilighet på Grünerløkka i Oslo.

Snart begynte også de første klientene hennes å komme. Det var både skummelt og fint, syntes Turid, som raskt så at de som kom til henne nettopp trengte hjelp med egenverd – temaet hun jo selv var blitt ekspert på i eget liv. Men selv om livet var nytt og spennende, sto nye følelser snart på trappene for Turid:

– Jeg begynte å føle meg ensom. Datteren min hadde flyttet ut, og jeg, som jobbet hjemmefra, hadde ingen å spise lunsj med. Da var det at det begynte å komme inn noen nyhetsbrev i mailboksen min fra «Purple World», et fellesskap for gründere som ønsker å leve ut drømmene sine, beretter Turid.

Hun bestemte seg for å finne ut av hva dette var.

Vegansk ost i nord

Det gikk ikke lang tid før hun ble med i gründerfellesskapet. Og ikke bare det – hun bestemte seg også for å dra nordover, til «Tjeldøya Slott» – huset i Nord-Norge som stilles til disposisjon for alle gründerne i dette fellesskapet. Planen var å være der i en uke, men nå ble Turid rammet av flystreiken, og satt dermed «streikefast» på Tjeldøya en uke til.

– I løpet av den tiden, fikk jeg en omvisning på «slottet», der det i kjelleren hadde vært et termostatstyrt arkiv, som nå fungerte som vinkjeller. Noen måneder tidligere, hadde jeg kjøpt et online-kurs for å lære å lage vegansk ost. Nå så jeg at det var et perfekt sted for å lagre ost, forteller Turid, som foreslo for husets eier at hun kanskje kunne komme tilbake til Tjeldøya for å lage vegansk ost.

Og slik ble det. Kort tid senere, etter å ha sagt opp leiligheten i Oslo, flyttet Turid nordover. I disse dager lages det et helt nytt produksjonskjøkken for henne, slik at ostedriften hennes skal ha de beste forutsetninger for å lykkes. Det klør i Turids fingre, for endelig kan kreativiteten hennes få blomstre – den som hun allerede tidlig i 20-årene drømte om å leve ut, men som ble lagt på hylla til fordel for en trygg jobb.

– Mens jeg jobbet, fikk jeg utløp for noe av kreativiteten min hvert år før jul, da jeg lagde konfekt av mørk sjokolade sammen med noen venninner, i tillegg til at jeg solgte fikenbrød på julemarkeder. Nå er jeg i kontakt med kreativiteten min hver eneste dag, smiler Turid takknemlig.

Drømmelivet

For nå lever Turid det hun kaller «drømmelivet», med en rytme som er mer i tråd med sin egen kropp. Hun gjør yoga hver morgen – uten å måtte skynde seg til noe etterpå, og nyter naturen, som gir henne ro i sinnet. Hun har online-klienter i gestaltterapi, og setter snart i gang produksjonen av sin egen veganske ost.

– Det har tatt tid for nervesystemet mitt å roe seg, men den tiden har jeg fått her på Tjeldøya. Nå fungerer kroppen min veldig bra, og jeg har ikke lenger stive skuldre, stikkende smerter og et galopperende hjerte, sier Turid, som ikke i sin villeste fantasi kunne se for seg at livet kunne bli så bra som det er nå.

Ifra tanken om at hun måtte holde pusten de neste 17 årene, flyter nå livet fritt inn og ut av henne – og med stadig nye menneskemøter, muligheter og magi under nordlyset, er det ikke lenger grenser for hva som kan få utfolde seg for den kreative 50-åringen i tiden framover.