Vi kjenner alle eventyret om Rødhette. Den slemme ulven er ute etter både en uskyldig ungmø og hennes bestemor, men får sin straff til slutt. Sannheten om Rødhette er en ny animasjonsfilm som gir historien en litt annen vri.

Filmskaperne Cory og Todd Edwards tar en Kurosawa, og velger et grep den japanske filmlegenden gjorde kjent blant annet med filmen Rashômon: hver av hovedfigurene får fortelle historien fra sitt perspektiv. Slik kastes nytt lys over vedtatte sannheter. Historien er kanskje ikke så opplagt som den virker.

Vi begynner med slutten. Rødhette valser inn i bestemors hus, og finner ulven som utgir seg for å være den gamle damen. Midt under pikens og ulvens voldelige oppgjør hopper en bastet og bundet bestemor ut av skapet, og en fjellstor tømmerhogger braser inn gjennom vinduet med øksen klar til hogg. Snart ankommer politiet stedet, og innkaller partene til avhør for å få orden i kaoset.

Rødhette, ulven, bestemor og tømmerhoggeren får alle legge fram sine versjoner, og brødrene Edwards har lagt inn mange morsomme overraskelser. Visste du for eksempel at ulven ikke er slem jentungespiser, men i virkeligheten en gravende journalist ute etter å avsløre skogens godtetyv? Og hva med bestemor - hvorfor har hun så mange pokaler i skapet? Er lille Rødhette egentlig fornøyd med rollen som bestemors løperjente?

Sannheten om Rødhette er i amerikansk sammenheng for en lavbudsjettsproduksjon å regne, og det synes til en viss grad. Bakgrunnene vil spesielt slite med å imponere et publikum som er vant til filmer av helt andre kalibre og budsjetter. Og figurene er ikke mange hakk over billigproduksjonene på morgenbarne-tv.

Likevel: selv om teknikken ikke er superimponerende, lar man seg underholde av dette lofi-eventyret. Mest av alt sjarmeres vi nok av at historien er fullstendig blottet for moral. Her er nemlig ingen pekefingre eller rørende slutter med kjærlighet som overvinner alt - her må hver mann sørge for seg selv, og det hele er et hedonistisk actioneventyr med mye vekt på selvrealisering.

I motsetning til mange andre moderne tegnefilmer, er Sannheten om Rødhette neppe en film som treffer voksne og barn like godt. Dette er en film du nok får størst utbytte av dersom du er under 12, men vi gamlingene er tilgodesett med en og annen sleivete replikk som går småttingene hus forbi. En pussighet er at filmens norske distributør bare har valgt å oversette noen få av filmens mange sanger. Dette er synd for de minste, fordi innholdet i de meningsbærende sangene blir borte for dem.

Sannheten om Rødhette blir neppe stående som noen animasjonsklassiker i ettertid, men har nok sprell og morsomme scener til at den kommer til å more målgruppen. En håndfull lattervekkende bifigurer trekker også helhetsinntrykket veldig opp, og vi ender på en svak firer.