SOFIA HELIN: – Jeg er så glad for at jeg er kjent her i Sverige hvor folk er avslappet rundt det. Noe annet ville
jeg ikke holdt ut, sier Sofia Helin. FOTO: Carsten Seidel
SOFIA HELIN: – Jeg er så glad for at jeg er kjent her i Sverige hvor folk er avslappet rundt det. Noe annet ville jeg ikke holdt ut, sier Sofia Helin. FOTO: Carsten Seidel
Sofia Helin:

- Ulykken ga meg en retning i livet

Som 24-åring veltet hun på sykkel og ødela ansiktet sitt så det ble ugjenkjennelig. Da fant «Broen»-stjernen Sofia Helin ut hva som er viktig i livet.

Menneskemengden er massiv utenfor Grand Hotel, der vi skal møte Sofia Helin. Et øyeblikk tror vi at det er på grunn av henne at folk har stilt seg opp utenfor hotellet, men det viser seg at Rolling Stones spiller konsert i byen. I lobbyen løper alle rundt med en eller annen utgave av en Stones-gadget: T-skjorten med den store, røde tungen, pannebånd og Keith Richards-hår.

Sofia Helin selv kommer litt forsinket i svart, avslappede hverdagsklær, smiler og vinker da hun får øye på oss i den andre enden av hotellets bar. Det tar henne litt tid å komme igjennom baren, for det er mange som vil si hei til henne og fortelle hvor god hun var i den og den filmen.

– Takk, takk, og ha en fin dag, sier hun, og smiler til dem.

Vi setter oss og bestiller en Cola Zero hver, mens fotografen går på jakt etter steder å ta bilder i den regnvåte byen.

Med sin rolle som den sosialt handikappede og effektive etterforskeren Saga Norén i tv-serien «Broen» er Sofia Helin blitt så kjent i Skandinavia at alle kjenner hennes ­berømte replikk når hun tar telefonen: «Saga Norén, Länskrim, Malmö.»

LES OGSÅ: Sjekk hvorfor «Broen»-stjernen Kim Bodnia valgte å slutte helt å drikke alkohol

Takket først nei til rollen som Saga

Selv har Sofia Helin beskrevet seg som den diametrale motsetningen til den nøkterne Saga. Og faktisk sa hun først nei takk til rollen, fordi hun syntes det var vanskelig å relatere seg til henne. Det hadde hun ikke til rollen som forskeren Mona Lindkvist i filmen «QEDA», som hadde premiere i ­Danmark i høst:

– Det var svært spesielt å få lov til å spille en karakter som vet hva som kommer til å skje i framtiden. De generasjonene som kommer framover er jo de som skal betale for den måten vi ødelegger kloden på nå. Og da jeg skulle gestalte det så konkret, ble det enda mer påtrengende. Det er jo så abstrakt å tenke på de klimakatastrofene, men når du først erkjenner at det er dine barnebarn, kanskje dine barn, som kommer til å stå midt oppi det, så kommer det tett på, sier Soifa Helin.

– Er dette noe du bekymrer deg for?

– Ja, det gjør jeg. Jeg er engasjert i flere ting og har noen hjertesaker. Blant annet er jeg ambassadør for Water Aid, som er en internasjonal organisasjon som jobber for å forbedre livet til mange ved å gi dem tilgang til en grunn­leggende ting alle mennesker har rett til, nemlig rent vann.

– Er du et politisk menneske?

– Hvordan kan man ikke være et politisk menneske? Jo, jeg er et politisk menneske, fordi jeg bekymrer meg for den verdenen jeg lever i. Med alt det fryktelige som skjer nå tenker jeg innimellom: Hva pokker bidrar jeg med? Det er jo ikke slik at jeg forlater familien for å dra ut og redde verden. Men jeg gjør det jeg kan fra der jeg står. Og så tror jeg at mennesker har bruk for historier. Alle kan like ­historier, og det er det jeg kan. Fortelle historier.

LES OGSÅ: Amanda forelsket seg i en storsvindler: - Hvordan kunne jeg være så dum

- Det var ikke en oppvekst uten tragedier

Sofia Helin er født og oppvokst i et villastrøk i Linghem uten­for Linköping. Moren var sykepleier, faren selger. Og på spørs­mål om dette i dag, kaller hun det en «helt ­normal oppvekst.»

– Det kommer an på hvilket ståsted du ser det fra. Hvis du hadde spurt meg da jeg var 23 år, hadde jeg nok kalt det en vond oppvekst. Men nå, som et modent menneske, vil jeg si at jeg har hatt en fin oppvekst, fordi det viktigste var til stede: kjærligheten. Men det var ikke en oppvekst uten tragedier, og det var noen av dem som var store, sier Sofia.

Tragediene har hun ikke lyst til å snakke om i dag, sier hun. Ikke at hun ikke har snakket om det før, men det «kommer litt an på dagsformen» hva hun har lyst til å snakke om.

Kort fortalt ble hennes storebror på seks år drept i en trafikkulykke da Sofia kun var 10 dager gammel. En trage­die som utløste et kaos som tok mange år før det la seg. Hun var fire år da foreldrene ble skilt og moren ble gift med en ny mann, som var far til hennes beste venninne i barne­hagen. Sofia Helin har tidligere sagt at hun ble delt i to etter skilsmissen: Hun var voksen det ene stedet og barn det andre.

– Min far var alkoholiker. Og når du har en forelder som ikke fungerer, finnes det et mørkt rom som du går ut og inn av, men som er der hele tiden. Jeg var svært preget av at min far var ensom og ikke hadde det godt. Og av at det var noe som vi ikke snakket om. Vi levde bare i det, og med tiden sperret jeg mine følelser og opplevelser mer og mer inne.

– Du må jo håndtere ditt liv, alle barn må håndtere de voksnes situasjon. Hvis de har det vanskelig, så må barn kompensere. Jeg hadde fantastiske foreldre, men omstendighetene gjorde det innimellom vanskelig. Det var en av de tingene som lærte meg å bli en god skuespiller, sier Sofia Helin.

– Du begynte å pakke ut alle de tingene du bar på inni deg da du begynte på teaterskolen?

– Ja, og det gjør jeg fremdeles. Jeg får hele tiden kanalisert ting ut når jeg spiller. Det var nok terapi for meg en gang, men det behovet har minsket med årene. Hullet er ikke lenger bunnløst, det er mer … uendelig. Ja, uendelig. Det føles bedre, smiler hun.

Før Sofia kom inn på teaterskolen i Stockholm, studerte hun filosofi på universitetet.

– Men jeg følte at den akademiske verden ikke stimulerte min kreativitet nok. Jeg visste ikke hva jeg ville da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Jeg tenkte at jeg kanskje skulle bli psykolog. Eller antropolog. Eller fotograf. Men jeg har alltid spilt teater – både på skolen og på universitetet – så jeg begynte på et teaterkurs og kom inn på teaterskolen da jeg var 24. Da jeg først hadde kommet inn, var jeg bare så utålmodig og ville ut og arbeide.

LES OGSÅ: - 8. februar kan være dagen jeg aldri våkner igjen

OPPVEKSTEN: – Nå, som et modent menneske, vil jeg si at jeg har hatt en fin oppvekst, fordi det viktigste var til stede: kjærligheten. FOTO: Carsten Seidel
OPPVEKSTEN: – Nå, som et modent menneske, vil jeg si at jeg har hatt en fin oppvekst, fordi det viktigste var til stede: kjærligheten. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

Veltet på sykkel, uten hjelm

Det var etter at hun hadde fått plass på teaterskolen at hun veltet på sykkel. Uten hjelm ned en bakke. Dynamoen satte seg fast i hjulet, og Sofia falt i asfalten med ansiktet først. Tenner, kjevebein, lepper – alt var fullstendig smadret.

– Jeg slo heldigvis ikke hull i hodet, men i ansiktet. Alle fortalte meg hvor heldig jeg hadde vært, og det var jeg virke­lig. Men når du er ung, går du jo veldig opp i hvordan du ser ut, og jeg var lei av å høre det. Men samtidig var det en ­«wake-up call» for meg. Jeg tror det er helt klassisk at du blir mer bevisst på hvor mye livet er verdt hvis du er nær ved åmiste det, sier Sofia, som brukte årene på skolen til både å utdanne seg, men også til å få reparert ansiktet og tennene.

– Det tok en del tid, men i dag lever jeg fint med det. Slikt skjer. Og jeg fikk en slags retning etter ulykken. Jeg ble mer målrettet.

– Hvordan?

– Du finner ut av hva som er viktig her i livet, og hva som ikke er det. Så sånn sett ga ulykken meg en retning i livet som jeg ikke hadde hatt før.

Sofia Helin er ikke den som mingler flittig på premierer, cocktailfester og gallaaftener. Hun unngår dem helst, med mindre det er noe hun må. Hun har det nemlig med å ta inn litt for mange stemninger og følelser fra omverdenen.

– Er du ekstra sensitiv?

– Ja. Jeg går ikke mye ut. Jeg har behov for å hente meg inn, bruke tid alene, og framfor alt ta det rolig innimellom. Jeg tar inn så mye fra omverdenen, og det kan være utrolig slitsomt. Av og til har jeg lyst til å gå med en slags heldrakt som beskytter meg, sier hun, og smiler.

– Hvordan håndterer du det å være så sensitiv?

– Ved rett og slett å plotte inn i kalenderen min at jeg skal ta det rolig, huske å gå til massasje, ikke si ja til for mange ting om gangen. Det kan være litt besværlig, men samtidig gir det også en fantastisk inngang til mitt arbeid som skuespiller, sier Sofia, som opplever at det å være så lenge i rollen som Saga gjør at hjernen hennes endrer seg.

– Hjernen kan jo trenes opp som en muskel, og jeg ­sugge­rerte meg selv til å tro at jeg virkelig var slik, selv om mitt virkelige jeg godt visste at jeg ikke var det. Det er ­inter­essant, hvis jeg har spilt kjempedramatiske scener til en film en hel dag, så forstår ikke kroppen at den ikke har vært i en krise, fordi det føles slik for den. Slik er det også med hjernen. Og hvis den virkelig er så elastisk, betyr det jo at du selv kan bestemme hvem du er.

– Så det må være noe annet, en sjel som tar over og ­definerer hvem vi er. Jeg er helt sikker på at vi har en sjel.

ULYKKEN: – Jeg tror det er helt klassisk at du blir mer bevisst på hvor mye livet er verdt hvis du er nær ved å miste det, sier Sofia Helin. FOTO: Carsten Seidel
ULYKKEN: – Jeg tror det er helt klassisk at du blir mer bevisst på hvor mye livet er verdt hvis du er nær ved å miste det, sier Sofia Helin. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

– Du er gift med en prest. Er du troende?

– Ja ..., sier hun, og trekker på det.

– Jeg tilhører Svenska kyrkan, og kan like å gå på ­gudstjeneste, men det er ikke nødvendigvis der jeg har mest kontakt med Gud.

– Hvor er det da?

– Det kan for eksempel være i naturen. Jeg tror ikke at menneskets intellekt er skapt til å forstå hva Gud eller det guddommelige er. Jeg tror ikke at noen kan beskrive det, for vi er ikke nok utviklet. Jeg kan bare si at jeg vet at det finnes en større kraft, et nærvær som er hinsides oss.

– Du vet det?

– Ja, for jeg har opplevd det. Men det er for privat å snakke om.

– Er det din scooter, spør fotografen imponert.

Sofia smiler og nikker.

– Ja, det er min. Skal vi gå til Gamla Stan? Det er så fint der, jeg bor der borte.

Idet vi går ut, hører vi høye skrik og politisirener fra ­hotellets inngang. Rolling Stones har endelig «left the ­building», fansen går amok.

– De inviterte meg til konsert forrige gang de var her, sier Sofia, og smiler skjevt.

– Jeg fikk komme backstage, og da vi skulle gå, forsto de ikke at jeg bare kunne gå ut på gaten som vanlige mennesker. «Jammen du kan da ikke bare gå ut, du er jo en stor stjerne!» «Jo, det kan jeg», svarte jeg. «Se her!» Det forsto de ikke, haha, ler hun, og tilføyer.

– Jeg er så glad for at jeg er kjent her i Sverige hvor folk er avslappet rundt det. Noe annet ville jeg ikke holdt ut.

LES OGSÅ: Anklaget Harvey Weinstein for voldtekt: - Jeg var kjemperedd for å stå fram

Til forsiden