- Du er som meg. Vi er de som ikke har noen i ryggen, sier Mette (Ane Dahl Torp) til HP i en sentral scene i Uro, som har premiere denne uken. Filmen tar oss med inn i et univers de fleste av oss priser oss lykkelige over ikke å kjenne: en verden hvor få, om noen, har et sikkerhetsnett, og hvor utryggheten er en konstant tilstand.

Stefan Faldbakkens regidebut Uro har fått masser av oppmerksomhet allerede lenge før den nå kommer på et kinolerret nær deg. Da filmen ble tatt ut til Cannes-festivalen, ble forventningene til Uro-gjengen om mulig enda høyere. Det er derfor en stor glede at de innfrir.

Nicolai Cleve Broch spiller HP, nyansatt i Uropatruljen i Oslo. Jobben er å infiltrere kriminelle miljøer, og sikre bevisgrunnlag for politiaksjoner. Møtene med bakmenn og brukere i dopmiljøet er ofte brutale og mørke, og temperamentsfulle HP blir flere ganger irettesatt av sjefen. Når han på jobb møter en gammel venninne, Mette, blir han konfrontert med sin egen fortid og innleder et livsfarlig spill og et sammensurium av løgner.

Historien har vi sett før - politimannen som går over streken er ikke en ukjent karakter. Når det fortelles så godt som her, er det likevel ingen innvending.

Som tittelen tilsier, planter filmen en uro i tilskueren fra første bilde. Det grå lyset som dominerer gjennom stort sett hele filmen, forsterker undergangsfølelsen som vokser mens vi er maktesløse vitner til at HP tar det ene gale valget etter det andre.

Vi har alle kjent en som HP. Tenk på gutten i klassen som alltid havnet i trøbbel, kompisen som ser ut til å fucke opp uansett hvor mye han prøver, nabogutten som alltid roter seg oppi noe. Nicolai Cleve Broch spiller denne gutten overbevisende og solid. Ane Dahl Torp gjør også en god figur. Nå ser vi imidlertid gjerne at noen snart gir henne en rolle som noe annet enn «forstyrret ung kvinne som reddes av en mann».

Ane Dahl Torp er høstens store diva

Stor bildespesial: Ane Dahl Torp

Spenningen holder, selv om vi vet at HP, dealeren Marco og deres felles venninne Mette bare kommer til å synke dypere ned i myra. Bjørn Floberg sprer mye uhygge med sitt blotte nærvær, og som dopdealerpappa er han skummel som få. Ved siden av å være et vindu mot Oslos underverden, dreier Uro seg om store temaer som lojalitet, rotløshet og identitet. Hvordan man rister av seg fortiden. Og om hvordan man hele tiden må velge hva slags menneske man vil være.

Uro er velspilt, spennende og medrivende. Vi ser allerede fram til neste film fra regissør Stefan Faldbakken, gjerne også da i samspill med manusforfatter Harald Rosenløw Eeg.