Kultur

Usexy Sharon

Sharon Stone er tilbake. Hun burde spart oss.

Publisert
Sist oppdatert
Da Basic Instinct inntok verdens kinoer i 1992, skapte den snuskete, spennende thrilleren små sjokkbølger: vi så kjønnet til Sharon Stone - sjokk og skrik! - , vi så Michael Douglas og nevnte Stone vri seg svette rundt i unevnelige stillinger, det var ishakker, stønning, blod, nakenhet, tjukke politimenn og faktisk en god porsjon spenning.



Oppfølgeren mangler det meste som gjorde Basic Instinct til en oppsiktsvekkende film. Nummer to har vært på trappene i ti år. Etter en rekke tumulter, elendige manusutkast og regissører som trakk seg i hytt og vær, måtte Sharon Stone gå til søksmål for å tvinge produksjonsselskapet til å gjøre Basic Instinct 2 ferdig. Hun burde latt være - ikke minst for publikums del.

Den lynende intelligente, særdeles manipulative Catherine Tramell har byttet beite, fra førstefilmens San Fransisco har hun nå pløyd sine lange, velpleide negler inn i ryggtavlene til menn bosatt i London. Etter en heidundrandes orgasme i en bil som kjører i Themsen i 180 kilometer i timen, tiltales hun for mord på den orgasmeframkallende passasjeren, fotballspilleren Kevin Franks (artig nok spilt av Stan Collymore, den engelske landslagsspilleren som selv har vært involvert i et par sexskandaler). Inn kommer rettspsykologen Michael Glass (David Morrissey), som etter å ha gjort en lite hyggelig evaluering av Tramell, aksepterer henne som pasient.

Kan du gjette hva som skjer? Korrekt, en «voldsom, seksuell spenning» oppstår mellom pasienten og psykologen, og et fatalt spill er i gang. En rekke mennesker dør på bestialsk vis, og mistanken faller både på Tramell og Glass.



Filmen varer i to lange timer. Mye av filmens unødvendige lengde går med til at Sharon Stone snakker ulidelig sakte, hver replikk sleper seg av gårde som tjære, ordene blir uttalt gjennom sammenbitte tenner, akkompagnert av smale øyne og erotisk-skumle blikk. Antakelig tror Stone at denne måten å snakke på er særdeles sensuell. Problemet er bare at hun bruker så lang tid på hver setning at de første ordene er glemt når hun endelig lirer av seg de siste. Ufrivillig komikk er resultatet. Oversettelsen er også et kapittel for seg - det er lenge siden jeg har hørt noen bruke «å få stellet sitt» om å ha sex.

Og det er ikke spennende ett sekund. Man er aldri litt småredd, og lurer aldri på hvordan det går. Det er ikke skummelt, men konsekvent forutsigbart. Ikke er det spesielt erotisk heller. Sexscenene, som uten tvil var manges trekkplaster i '92, vil ikke en gang sjokkere bestemoren din, og kjemien mellom Stone og Morrissey er fullstendig fraværende. David Morrissey er et dårlig valg i hovedrollen. han framstår som en kjedelig utgave av Liam Neeson, og all den tid Neeson ikke akkurat er noe fyrverkeri, sier vel det det meste. Man tar seg stadig i å savne Michael Douglas og hans sleske frekkhet.

Det verste er at filmen aldri blir ekstremt elendig at den kan bli en kultkalkun man kan le høyt og hånlig av. Filmingen funker, London-gatene er det alltid hyggelig å se, og 80-tallsestetikken er godt gjennomført. Imidlertid er Basic Instinct 2 lite annet enn en dvask kopi av ener'n. Ikke nok sex, ikke nok vold, ikke nok spenning - ikke nok grunner til å gå på kino.


LES MER HER:
  • Alt om film
  • Slik får du Sharon Stone-stilen


  • Det er angivelig en voldsom spenning mellom Sharon Stone og David Morrissey. Bare så synd at man aldri legger merke til den.  Foto: SF Norge AS
    Det er angivelig en voldsom spenning mellom Sharon Stone og David Morrissey. Bare så synd at man aldri legger merke til den. Foto: SF Norge AS Vis mer
    Til stor skuffelse for fansen: ingen kjønnslepper synes i Basic Instinct 2.
    Til stor skuffelse for fansen: ingen kjønnslepper synes i Basic Instinct 2. Vis mer
    Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

    Vi bryr oss om ditt personvern

    kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

    Les mer