Maiko Nishino-Ekeberg:

- Ute ble jeg mobbet, hjemme holdt jeg maska

Maiko husker ennå følelsen av å være 12 år, høyest i klassen, tynn som en strek, og med en sterk fornemmelse av ikke å høre til.

– Jeg snakker mye – mange får sjokk når jeg åpner munnen, sier Maiko. Kjolen er Maikos egen. FOTO: Astrid Waller
– Jeg snakker mye – mange får sjokk når jeg åpner munnen, sier Maiko. Kjolen er Maikos egen. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Maiko Nishino-Ekeberg (40)

Ballettdanser
Har vært danser i Nasjonalballetten siden 1999, solist siden 2005. Gift med Nicolai NishinoEkeberg (avdelingsleder for lyd, lys og bilde i Operaen). Sammen har de sønnen Eilif (7).
Bor på Fredensborg i Oslo.
Aktuell: Er nå inne i sin siste sesong som fast solist i Nasjonalballetten, der hovedrollen som Tatjana i det klassiske verket «Onegin» er hennes avslutningsrolle.

Osaka, våren 1992: Barne­skolen er snart forbi. Det er tid for avslutningsseremoni. Foreldrene sitter med rett rygg og glitrende øyne rettet mot scenen der 12–13-åringene står på rad og rekke. Litt flaue, litt stolte. Én ­etter én skal de gå fram og få vitnemålene sine. ­Bukke, takke og smile. Maiko er sistemann. Hun er høyere enn alle de andre, tynn og hengslete.

Hva skal du bli da? spør rektor da det endelig blir hennes tur. Og Maiko svarer høyt og tydelig:

– Jeg skal bli ballerina i Europa.

Tre år senere går hun om bord på flyet som skal ta henne bort fra hjembyen, bort fra hjemlandet og bort fra familien som hun er så knyttet til, for «å gifte seg med balletten», som faren hennes påpekte. Og til slutt skal hun havne i Norge, Oslo, en by hun knapt nok har hørt om. Et land hvor de krangler heftig om hvorvidt man skal bygge et nytt og kostbart operahus i Bjørvika. Her skal hun finne sin ­ektemann og etter hvert sende sønnen sin på norsk skole, der alt er så veldig annerledes enn i Japan.

– Jeg har på en måte alltid følt meg mer europeisk enn ­japansk. Jeg er født med et mer vestlig enn japansk lynne, sier Maiko.

Denne saken er hentet fra KK nr 10 som er i salg frem til torsdag 27. mai.
Denne saken er hentet fra KK nr 10 som er i salg frem til torsdag 27. mai. Vis mer
– 26 år hjemmefra har gjort meg sterk, sier Maiko Nishino-Ekeberg, som i høst går av med pensjon fra Nasjonalballetten. Kjole fra 2nd Day. FOTO: Astrid Waller
– 26 år hjemmefra har gjort meg sterk, sier Maiko Nishino-Ekeberg, som i høst går av med pensjon fra Nasjonalballetten. Kjole fra 2nd Day. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Hun sitter i en folketom operafoajé og spiser en tykk vaffelplate med rømme og masse syltetøy. Hun har fargerike ­sneakers, en tynn, svart treningsbukse og en tynn svart jakke med gjennomsiktige ­ermer. ­Håret er satt opp i en ryddig knute. Maiko snakker med innlevelse, ler mye og høyt og tar gjerne til tårene om det er noe rørende hun forteller.

Det er bare noen dager til hun skal ­danse til Tsjajkovskijs musikk, som Tatjana i ­balletten «Onegin», det som skal bli ­hennes avslutningsrolle etter snart 22 år i Nasjonalballetten. I 16 år har hun vært solist her, og for mange er hun nettopp den danseren man forbinder med Nasjonal­balletten. Først så det ut som om hennes endelige avslutning skulle bli for en tom sal, streamet ut til publikum, men Maiko øyner nå håp om å få danse for levende ­mennesker i salen i september.

– Hvorfor følte du at du ikke passet inn i Japan, tror du?

– Japan er et mannsdominert samfunn. Jeg var en jente som brukte min stemme. Min mors familie er veldig emosjonell, og jeg ligner på dem og viser mine følelser åpent. Det er et brudd med japansk kutyme, og jeg ble mye mobbet. Mange forventer at man skal være litt stille og ydmyk i Japan, men jeg snakker mye – mange får sjokk når jeg åpner munnen.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Det er blitt laget dokumentarfilm om Maiko. «The ­dancing child» heter den. I den ser vi en langlemmet jente som beveger seg hele tiden, som etter en indre musikk. ­Konsentrert, nesten innbitt i sine bevegelser.

– Jeg var et barn som gjerne delte mine følelser med læreren, men jeg fikk beskjed om ikke å snakke så mye. Jeg tok plass, og ba danselærer om korreksjoner og oppmerksomhet. «Kan du se om jeg gjør det riktig», spurte jeg. Så jeg fikk merkelappen som hun som ville være artist. Du tror du er så spesiell, fikk jeg høre fra de andre barna.

«Spesiell», et ord som kan være så positivt ladet. Men som i en jentegruppe på barneskolen, med riktig betoning, kan framstå så negativt. Men Maiko var sterk. Hun hadde sine få, gode venner og sine foreldre og sine småsøsken.

– Jeg hadde tre gode venner i Japan. Når jeg møter dem igjen i dag, er kontakten helt som før, og jeg blir som et barn igjen.

– Snakket du med foreldrene dine om mobbingen?

– Nei, jeg fortalte ikke noe hjemme. Jeg følte ikke at jeg kunne være svak, så jeg holdt maska. Mine foreldre jobbet så mye og så hardt for at vi skulle få et godt liv, så jeg ville ikke belaste dem med dette. Jeg var eldste datter hjemme, en little mama som flettet min søsters hår og tok ansvar for min brors hobby-outfits. Jeg måtte bli voksen fort.

Bråvoksen, kanskje? 15 år gammel var Maiko fast bestemt på at hun måtte til Europa for å bli en god ballettdanser. Dette var i fasttelefonens tid. Før billige flyreiser, Facetime og gratis telefon på internett. Da Maikos foreldre vinket ­eldstedatteren av gårde fra flyplassen i Osaka, var det ut i det ukjente hun skulle. Først Sveits, så London. Til streng disiplin og mer ris enn ros.

Hun holdt maska også da, vel vitende om at foreldrene hadde solgt huset og satt hele familieøkonomien på spill for at hun skulle få gjøre dette. At søsknene ikke ville få samme muligheten om de skulle ønske det. Hun husker at kofferten var diger, rød og sølvfarget.

– Jeg kunne ikke feile, og det visste jeg.

– Jeg bærer mamma og pappa med meg inne i meg, sier Maiko om foreldrene, som hun håper kan komme til hennes avskjedsforestilling. FOTO: Astrid Waller
– Jeg bærer mamma og pappa med meg inne i meg, sier Maiko om foreldrene, som hun håper kan komme til hennes avskjedsforestilling. FOTO: Astrid Waller Vis mer

I håndbagasjen lå en bag fra familien og vennene. Den skulle hun åpne inne på flyet, etter at flyet hadde lettet.

– Inne på flyet gjemte jeg meg under et teppe og åpnet bagen. Der var det brev fra alle sammen, minner de ba meg ta vare på og koselige teddybjørner. Da krøllet jeg meg sammen og gråt som en foss under teppet.

Det er et knallhardt treningsregime som møter henne i Sveits. Ringe hjem kan hun bare gjøre hver søndag, og da bare i et par minutter for 200 kroner. På The Royal Ballett School i London opplever hun det igjen. Utfrysingen, ­blikkene, baksnakkingen.

Kanskje ville ting vært lettere om hun var blitt igjen i Japan, slik som småsøsknene, tenker hun. Senere, på ­besøk i Osaka, skal hun spørre dem om de noen gang var misunnelige fordi familien brukte så mange penger på ­henne. Og svaret vil bli: «Misunnelige, tror du vi torde det?»

Så skal de skratte av svaret.

Men akkurat nå er Maiko trist og alene, i London. Så eldstejenta – som alltid har hatt et spesielt bånd til moren – ringer hjem fra London og forteller hvordan hun har det. Hun gråter, men blir overrasket over morens kontrollerte og korte svar: «Det var dette du ønsket deg mest av alt, Maiko.»

– Mange år senere fortalte mamma meg at hun skyndte seg å legge på, fordi hun var helt på gråten, og at hun hadde grått i timevis etter den samtalen. Men hun visste, som den gode moren hun er, at jeg ville angre hvis jeg dro hjem. Nå som jeg er mor selv, forstår jeg hva hun har ofret for meg.

– Hvordan ville du selv reagert hvis Eilif ønsket å reise ut i verden så ung?

– Jeg tror jeg ville vært modig på hans vegne, for jeg har selv reist ut. Å være en god mor er også å gi slipp. Så jeg ville nok vinket ham av gårde. Men etterpå ville jeg ha grått som en baby.

Maiko er rett i ryggen, men har tårer i øynene. I den tomme operafoajeen er savnet etter alt som skal komme ­etter covid-nedstengingene, sterkt.

Maiko har ikke sett familien sin i Japan siden julen 2019. Da Norge (og verden) stengte ned få måneder senere, tenkte hun at hun var glad for å bo i Norge. Sønnen Eilif, som var førsteklassing, var henrykt over å få mamma hjem. Våren kom til Oslo. Maiko fikk fortsatt lønn, hun trente hjemme, sønnen gjorde skoleoppgaver i leiligheten på Fredensborg i Oslo, og de var mye ute.

Men nå tærer det på. Høsten føltes tyngre, og Maiko var fortvilet da hun ikke kunne reise hjem til Japan i julen i fjor.

– Hvordan er det å bo så langt borte fra familien?

– Jeg vil alltid savne dem. Men 26 år hjemmefra har gjort meg sterk. Det er kraft i det savnet. Jeg bærer mamma og pappa med meg inne i meg. De er her, sier Maiko og tar seg til hjertet.

– Men nå er det tøffere enn ellers. De siste to månedene har jeg grått hver gang jeg facetimer med dem, jeg har faktisk sagt at nå er det for vanskelig å snakke på video, nå kan vi bare ringes. Nå ser det ut til at vi setter opp ­«Onegin» i september. Drømmen er at mamma og pappa skal være her da.

– Jeg ville ha barn mens jeg fortsatt danset, for at han skulle se hvem jeg er, sier Maiko, som for sju år siden fikk sønnen Eilif med ektemannen Nicolai. FOTO: Astrid Waller
– Jeg ville ha barn mens jeg fortsatt danset, for at han skulle se hvem jeg er, sier Maiko, som for sju år siden fikk sønnen Eilif med ektemannen Nicolai. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Maiko har hatt rollen én gang før, 26 år gammel.

Å tolke Tatjana i «Oengin» er en ære for en danser. Da Maiko fikk rollen i 2006, var hun spent og nervøs før premieredagen. Men det var også noe mer, noe som murret.

Maiko var nygift, bryllupet i Roma hadde vært et april­eventyr. Moren og faren kom fra Japan. Og Maiko var så glad for å få gifte seg med Nicolai. «Han er en drømmemann», hadde moren ofte sagt til Maiko. Livet hadde falt på plass.

Men da Maiko går for å ta en powernap i garderoben før teppet går opp denne ettermiddagen, kjenner hun at hun må ringe hjem til foreldrene.

Mamma og jeg står hverandre så nær at vi kjenner på oss når det er noe galt med den andre. Og den dagen hørte jeg med en gang at det var noe rart med stemmen til mamma.

«Nå må du fortelle det», hørte Maiko søsteren si i ­bakgrunnen.

«Si hva da», spurte Maiko

«Jeg skal bare til sykehuset for å ta en operasjon», svarte moren.

«Operasjon? Hvilken operasjon.»

«Jeg har fått brystkreft, men det skal gå bra», sa moren.

– Jeg ble sint og fortvilet! Det viste seg at hun hadde fått vite det en uke før bryllupet mitt. Men hun klarte ikke å si det til meg. Jeg spurte i fortvilelse: «Hvordan kunne du holde det skjult for meg?» Hun svarte: «Når barnet ditt skal gifte seg, vil du ikke komme med en dårlig ­nyhet. En dag vil du forstå.»

– Jeg har på en måte alltid følt meg mer europeisk enn japansk, sier Maiko, som mener hun er født med et mer vestlig enn japansk lynne. Kjole fra Day Birger et Mikkelsen. FOTO: Astrid Waller
– Jeg har på en måte alltid følt meg mer europeisk enn japansk, sier Maiko, som mener hun er født med et mer vestlig enn japansk lynne. Kjole fra Day Birger et Mikkelsen. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Premiere fikk være premiere, tenkte Maiko og ville dra til Gardermoen og kaste seg på første fly.

– Nei, sa moren.

«Selv om du finner et fly, så vil du ikke komme fram i tide. Det eneste du kan gjøre for meg nå, er å gå ut på den scenen og danse.»

– Jeg gråt, ringte Nicolai og var helt ute av meg. Men idet jeg gikk ut på scenen som Tatjana, kunne jeg svitsje på på et øyeblikk. «I dag eksploderte du som artist», fikk jeg høre etterpå.

Det er lett å se suksessen Maiko. En japansk jente som kommer til Norge, 19 år gammel. Yngste utenlandske ­danser i troppen, som blir solist etter få år. Men den første tiden kjente hun på en stor ensomhet. Hun presset seg på jobb uten å ha sovet. Kjente nesten ingen. Gikk hjem til tom ­hybel, frøs. Men så er det slik med Maiko at hun gjerne slår av en prat med folk hun møter. Han i kantina, hun i ­kafeen, scenografene, dama på nærbutikken. Og sånn fikk hun ­venner overalt.

– Så var jeg heldig og møtte ballettsjefer som tok sjanser og ga meg store roller. Jeg danset «Svanesjøen» som 24-åring, en baby var jeg.

På toppen av karrieren valgte Maiko å få barn, 33 år gammel. Hun ville ikke vente til etter karrieren.

– Jeg ville ha barn mens jeg fortsatt danset, for at han skulle se hvem jeg er. Ballett er den jeg er. Jeg ville at han skulle være en del av det. Se at man må øve for å bli god, ikke gi opp, være sulten. Målet trenger ikke å være å bli best, men ikke å gi opp. Du kan ikke alltid bli nummer én, men du må fullføre. Det prøver jeg å lære Eilif.

Nå sier han: «Mamma, du er den beste, jeg vil ikke at du skal slutte i balletten. Hva skal de gjøre uten deg?» Jeg sier at de kan finne en ny, han svarer: «Men det er ikke deg.» Han blir emosjonell, mer enn jeg trodde.

– Og hva synes du om å bli ung pensjonist?

– Det har vært en berg-og-dal-bane, fysisk, mentalt og emosjonelt. Men nå er jeg rolig. Jeg har danset alle roller, alt er gjort – og «I bloody worked hard».

Maiko slår ut med armene og ler høyt.

– Men det betyr ikke at jeg skal slutte å jobbe.

– Du har en plan?

– Ja! Det har jeg hatt i lang tid. Jeg har danset siden jeg var seks år, så jeg kan ikke bare kaste meg ut i pensjonistlivet og se hva som skjer, jeg må ha en plan. Hva er neste destinasjon? Jeg er fortsatt i god fysisk form, jeg vil danse og lære bort og inspirere andre, gjerne unge mennesker. Mange ­t­enåringer i dag har ingen drøm. De vil bli rike, berømte, men med hva? Hva skal de gjøre? Jeg sier: «Ha et mål, og prøv.» Norge og Japan har en veldig ulik kultur på dette ­området – og begge landene har så mye å lære av hverandre. Jeg vil bygge en bro mellom japansk og norsk kultur.

– Men du blir i Norge?

– Ja, dette er hjemmet mitt nå.

– Jeg kan ikke bare kaste meg ut i pensjonistlivet og se hva som skjer, jeg må ha en plan, sier Maiko Nishino-Ekeberg, som fortsatt ønsker å danse og lære bort til yngre dansere. FOTO: Astrid Waller
– Jeg kan ikke bare kaste meg ut i pensjonistlivet og se hva som skjer, jeg må ha en plan, sier Maiko Nishino-Ekeberg, som fortsatt ønsker å danse og lære bort til yngre dansere. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Maikos andre hjem er operahuset. Det er ikke nød­vendigvis de store festkveldene hun vil savne mest. Like mye er det morgenstundene med oppvarming og strekking. Stemningen i korridorene. Å sette seg i sminkestolen. Lyset i dansesalen. Men mest av alt: kontakten med publikum.

Men det jeg vil savne minst, er smerten. Og å stå på tåspissene.

Maiko ler hjertelig.

– Som du sa selv, du har «worked bloody hard». Har det vært verdt det?

– Absolutt! Jeg angrer ikke på noe. Det er hendelser jeg skulle ønske jeg hadde vært forskånet for, uten at jeg vil ­dvele ved dem. Jeg har fått tykkere hud. Det skal mye til å bryte meg ned nå.

Maiko ser seg om i det tomme praktbygget hun snart skal forlate.

Folk spør meg: «Er du millionær nå?» Men det kan jeg si, at det er jeg ikke … I går laget jeg en video med min første venn her på huset. Han filmet, og jeg delte min historie. Han gråt, jeg gråt. Mange føler at de kjenner meg, jeg har laget film, vært i talkshows. Jeg ønsket å få flere til å gå og se ­ballett, derfor bestemte jeg meg for å dele av meg selv.

– Hva har vært ditt viktigste budskap?

– Jeg bryr meg ikke om berømmelse, men jeg vil at folk skal vite hva det koster å ha et liv som mitt.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer