Scissor Sisters: Ta-Dah
Karakter: kkkkkk
Bonnie «Prince» Billy: The Letting Go
Karakter: kkkkkk
Helgen er her, og det er en perfekt anledning til å høre gjennom ny musikk. Lørdag går vi for det feststemte, mens søndag er tid for ettertanke og nerveangst.
Scissor Sisters skapte sjokkbølger blant Pink Floyd-fansen da de for et par år siden vrikket seg inn på markedet med den hysteriske, irriterende og latterlig fengende coverversjonen av rockdinosauren Comfortably Numb.
Nå følger de opp med en musikalsk godtepose breddfull av snacks. Ta-Dah er en eventyrlig miks av disco, powerpop, synthrock og glampianopop à la Elton John.
Lyden av Scissor Sisters er på mange måter lyden av det beste fra 70-tallet. Ved første lytt høres det ut som musikalsk lek og ablegøyer, men hører du nærmere etter, syder melankolien rett under overflaten.
Scissor Sisters er den triste jenta på fest - hun som har et smil som skinner som et barberblad, men som føler seg ensom blant mange og som betrakter festlighetene utenfra. Scissor Sisters går på festen i outsiderposisjon, og lager musikk det er umulig ikke å danse til.
Søndagen vier vi til platen The Letting Go av Bonnie «Prince» Billy. Bonnie er ingen bråkebøtte. Snarere er han en av musikkbransjens mest lavmælte - men det er få som fortjener våre oppmerksomme ører mer enn nettopp Will Oldham, som Bonnie «Prince» Billy egentlig heter.
Dette er musikk av aller vakreste sort - sart, langsom americana, lofi med anslag av blues, i bakgrunnen folder strykere seg ut, fulgt av snurrige lyder og et flugelhorn som smyger seg inn her og der.
I nydelig samsang med Dawn McCarthy fra Faun Fables tryller Bonnie «Prince» Billy fram de nydeligste musikalske eventyr, som for det meste inneholder elementene ensomhet, mørke, svunnen kjærlighet, liv og død.
Oldham har en av de mest behagelige stemmene jeg vet om, whiskeysløret, luftig og nær. Resultatet er en plate med en intim og organisk følelse som bør spilles igjen og igjen i høst.
