Thom Yorke: The Eraser
Karakter: kkkkkk
Ryktene hadde svirret en stund. Kunne det virkelig være sant? At Radiohead... Radiohead, et av tidenes beste band, ansvarlige for forverringen av den mentale tilstanden hos en hel liten hær av lokete mennesker, kunne det virkelig stemme at Radiohead skulle - au! - oppløses? Ordet på gata var at vokalist Thom Yorke gikk svanger med et soloalbum. Og at det soloalbumet ville være spikeren i kista for Radiohead.
Ryktene viste seg delvis å holde stikk. The Eraser, Thom Yorkes soloplate, er ute. Det høres ut som Radiohead, bare uten Radiohead. Imidlertid benekter både Yorke og resten av bandet at de skal gå hver sin vei. Heldigvis. Vi har nemlig mer enn nok angst både for Yorkes solokrumspring og Radioheads laginnsats.
Se et videointervju med Thom Yorke om innspillingen av The Eraser.
The Eraser er intet enkelt album - og takk for det. Enkelte hevdet at Radiohead, livredde for muligheten for å bli verdens største rockeband etter suksessen med episke OK Computer, gjorde sitt beste for å riste av seg fansen med platene Kid A og Amnesiac. Yorke solo kan heller ikke anklages for publikumsfrieri.
Hadde vokalen vært en annen enn Thom Yorkes hadde man kanskje kunne kalle dette ganske streng elektronika. Det er sparsommelig arrangert, monotone synthlyder loopes, Thom Yorke synger, snakkesynger, mumler litt i skjegget, hulker innimellom, spytter ordene ut. Lydbildet er strippet, minimalistisk, med insisterende synther og knappe beats.
Musikken bygges opp, vi får øyeblikk av pompøs kakafoni, før det kollapser igjen, tilbake til knappheten. Umerkelig fester sangene seg, sniker seg inn under huden. Tekstene er et kapittel for seg. Thom synger om eksistensiell angst, identitetstrøbbel, det uutholdelige, fremmedgjøring. Akkurat som vi vil at han skal.
«This is fucked up, fucked up», synger han i Black Swan. «I can't take the pressure. No one cares if you live or die. They just want me gone. They want me gone. But I'm coming home to make it all right. So dry your eyes», fortsetter han i Harrowdown Hill, morbid oppkalt etter stedet hvor våpeninspektør David Kelly begikk selvmord.
Singelen Black Swan er nydelig, med et enkelt gitarriff over en nesten hiphop-aktig basslinje. «People get crushed like biscuit crumbs», insisterer Thom, og vi kunne ikke vært mer enige. «You cannot kickstart a dead horse», fortsetter han, bare for å gni det inn. And it rained all night er nok platens mørkeste spor, med spøkelseshus-synth og en basslinje som snor seg gjennom låta og fester grep rundt hjerterøttene dine. Desperasjonen ligger tykt smurt utover: «I can see you. But I can never reach you».
Med alle sine snurrige lyder, blip-blop-innslag, ordløse koring og Autechre-aktige beats, er The Eraser en stram og utrolig vakker musikalsk opplevelse. Tekstene er ravnsvarte, de pirker i dødsangsten og vrenger sjelen. Platen er full av kontraster, nydelige pianobaserte melodilinjer krysses med hektiske synthrytmer, kaskader av lyd og repetitiv, nesten messende vokal.
Det er dystert som bare pokker. Og det er noe av det vakreste jeg har hørt på svært lenge.
LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:
