Don't come knocking
Karakter: kkkkkk
I Don't come knocking spiller Sam Shepard den på alle måter ensomme rytter Howard Spence. I 30 år har han vært en suksessrik levemann, men nå er det slutt. Han går tom midt under en b-filminnspilling i den legendariske Monument Valley, hvor mer enn en udødelig western er blitt til.
Howard stikker av til hest, slik seg hør og bør en eks-fetert westernstjerne. Vel hjemme på gutterommet for første gang siden karrieren skjøt fart, forteller moren ham at han har en ukjent sønn. Og han er ikke den eneste som jakter på røttene sine.
I kultklassikeren og Gullpalme-vinneren Paris, Texas (1984) nektet Shepard å spille noe annet enn en rolle som var så liten at den ikke kom med på rulleteksten en gang. Dramatikeren hadde nok med manusjobben og overlot resten til makkeren, regissør Wim Wenders (Husker du fortsatt ikke hvem Wim Wenders er, ringer det kanskje en bjelle når du hører Buena Vista Social Club).
Over 20 år er gått siden de lagde en av tidenes godfilmer, og radarparet skuffer på ingen måte sitt publikum nå heller. Don't come knocking er en glad-melankolsk western med 2000-tallsvri. Filmen er like stilistisk sterk som selve handlingen er god.
Det er vakre, malende scener av goldt ørkenlandskap, nedstøvete småbygater, knuste hjerter, lengsel og ansikter som sprekker opp i forsonende latter. Her er i tillegg mye godt skuespill. Sterke karakterer som Oscar-vinnerne Jessica Lange og Eva Marie Saint, som henholdsvis Howards tapte elskede (og mor til hans ukjente sønn) og Howards mor, gir filmen varme og karakter.
Jessica Lange har ikke vært bedre siden Frances, en rolle hun utrolig nok ikke fikk Oscar for, gnistrende samspilt med Sam Shepard da, som nå.
Den eneste som ikke helt finner sin plass, er den vanligvis så stødige Tim Roth (Reservoir Dogs og Pulp Fiction). Som privatdetektiven Sutter virker han til tider så malplassert at man skulle tro han hadde rømt fra Matrix 3 fordi han var for flau over å være der.
Don't come knocking balanserer hele tiden hårfint, med en fot i gamle spaghettii-westerns og en i det moderne samfunnet med individualismens forbannelse. Men balansekunsten mestres til fulle.
Underveis glemmer man av og til at filmen faktisk foregår i nåtid, for både mobiler og pc-er går liksom i ett med landskapet. Elegant og stilrent det også. Det er nesten så man tar seg i å smugplystre kjenningsmelodien til The Good, The Bad and The Ugly, mens tankene vandrer og man lurer på om det ikke rett og slett er selveste Clint Eastwood som sitter der ytterst til venstre på første rad i salen (det fine med film er jo nettopp at den setter fantasien i sving).
Don't come knocking er litt som The Good, The Bad and The Ugly. Den sveiper innom både det gode, det dårlige og det stygge i menneskesinnet - og ikke minst forsoningen. Du forlater kinosalen en anelse klokere.
LES MER:
