Lene Marie Fossen død:

Var åpen for å la seg filme inn i døden

Allerede som 10-åring tok spiseforstyrrelsen Lene Marie. Hun ville ikke vokse, hun ville forbli et barn.

BEGAVET: Fotokunstner Lene Marie Fossen fikk anoreksi som tiåring. Etter over tyve års kamp mot sykdommen, gikk hun bort høsten 2019. Hun ble 33 år. I dokumentarfilmen Selvportrett FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
BEGAVET: Fotokunstner Lene Marie Fossen fikk anoreksi som tiåring. Etter over tyve års kamp mot sykdommen, gikk hun bort høsten 2019. Hun ble 33 år. I dokumentarfilmen Selvportrett FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

En liten jente i klassisk 90-tallsparkdress med lyse pastellfarger smiler mot kamera, mens hun leker sammen med sin far på gårdstunet. De lyse lokkene og det store, barnlige smilet vitner om et lykkelig øyeblikk.

Men det skal ikke gå mange år før barndomslykken snur, og alt forandrer seg for Lene Marie Fossen fra tettstedet Kolbu i Østre Toten.

Som 10-åring går det opp for henne at hun ikke vil bli voksen, og hun slutter å spise. Dette fører til at hun utvikler sykdommen anoreksi, som skal prege livet hennes i over to tiår.

- Jeg ville forbli barn

I konfirmasjonsgave får Lene Marie et kamera i gave av foreldrene Torill og Geir. Dette skal bli starten på en ny livsvei for tenåringen, som har et helt spesielt øye for visuell komposisjon.

Noe som siden skal bli hyllet av en av Lene Maries aller største forbilder innenfor fotokunsten, nemlig fotograf Morten Krogvold. Etter å ha sett fotografiene til Lene Marie utnevner han henne til en av Norges fremste fotokunstnere.

- Da jeg var liten, ønsket jeg at jeg kunne stoppe tiden. Jeg syntes den gikk så fort. Jeg ville ikke bli voksen, jeg ville forbli barn. Men da jeg begynte med fotografi, fant jeg ut at jeg kan stoppe tiden på bildet. Det er det som gjør meg så engasjert. Det at du kan fryse tiden.

Sitatene er hentet fra dokumentarfilmen Selvportrett, som hadde premiere i januar 2020. Regissørene Margreth Olin (49) og Katja Høgset (33), og filmfotograf Espen Wallin (49), har fulgt Lene Marie med filmkamera over flere år. Resultatet er blitt en to timer og fem minutter lang film som viser Lene Maries kamp mot sykdommen og hennes enorme livsengasjement for fotokunsten.

PORTRETTER: Lene Marie Fossen elsket å ta portrettbilder, og spesielt av eldre mennesker. Her fra et møte med en eldre kvinne på Chios i Hellas. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
PORTRETTER: Lene Marie Fossen elsket å ta portrettbilder, og spesielt av eldre mennesker. Her fra et møte med en eldre kvinne på Chios i Hellas. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer

Til KK forteller regissør Margreth Olin litt om bakgrunnen for hvorfor det har vært viktig å fortelle Lene Maries historie.

- Det er mange svar på hvorfor det er viktig å lage denne filmen. Det mest åpenbare er at et hvert eneste menneske har en film i seg, og at et hvert menneskets historie er interessant. Som historiefortellere prøver vi å forstå menneskelivet, og i Lene Maries tilfelle forsto vi raskt at hun var et helt spesielt kunstnerisk tilfelle. Jeg tror at kraften i kunsten er kraften i henne, og også grunnen til at hun levde så lenge som hun gjorde.

Det hele startet med at selvlærte Lene Marie sendte fotograf Espen Wallin portretter hun hadde tatt, som hun ønsket å få vurdert.

- Han syntes bildene hennes var fantastiske, men Lene Marie tok jo først og fremst bilder og portretter av andre. Særlig eldre mennesker. På et tidspunkt spurte Espen om han kunne få treffe Lene Marie, noe hun sa ja til. Da visste han ingenting om at hun var syk. Han har i ettertid sagt at han hadde sett for seg en annen person ut ifra bildene hun tok og hvordan hun skrev, forklarer Margreth Olin.

REGISSØRER: Katja Høgset og Margreth Olin har jobbet sammen på dokumentarfilmen om Lene Marie Fossen. FOTO: Speranza Film
REGISSØRER: Katja Høgset og Margreth Olin har jobbet sammen på dokumentarfilmen om Lene Marie Fossen. FOTO: Speranza Film Vis mer

Diskuterte om de kunne fortsette

Lene Marie begynte etter hver å ta selvportretter, og fant et forlatt og nedlagt leprasykehus på Chios i Hellas som hun brukte som kulisse for selvportrettene. Hit reiste hun titt og ofte med foreldrene, som fungerte som fotoassistenter for sin hardtarbeidende datter.

- Når man ser stedet tenker man på hvem som har bebodd disse rommene, de spedalske som var avsondet fra samfunnet. Lene Marie valgte å være deres stemme, og kanskje kan man si at anoreksi er vår tids spedalskhet. Det var en visuelt veldig skremmende sykdom, på samme måte som ekstrem undervekt er, sier Margreth.

Den prisbelønte regissøren forklarer videre at Lene Marie modnet mer underveis i arbeidet med portrettprosjektet, og at hun begynte å se på seg selv på en annen måte. Denne reisen ønsket de å belyse i dokumentaren.

- Hun tenker at hun er i kontakt med en lidelse som ligger utenfor henne selv. Det å vise frem denne sykdommen med all sin skrekk og gru, det var noe vi ønsket å dokumentere. Følge henne på veien, uavhengig av hvor lenge det ville vare. Da vi kom om bord, sa vi at hun skulle vinne kampen, men etter hvert skjønte vi at det ikke kom til å skje.

Regissørene Margreth og Katja erkjenner at det til tider var relativt krevende prosess å jobbe tett på en som var alvorlig syk.

- Anoreksi er en sykdom der man får et stort kontrollbehov, og spesielt når man er så syk som Lene var. Det å i utgangspunktet være tre regissører på én film, dét er mange, men i denne prosessen har vi vært fire, sier Margreth.

BEUNDRING: Lene Marie tok kontakt med fotograf Espen Wallin for å få vurdert portrettene sine. Det skulle bli starten på et sterkt og minnerikt samarbeid. FOTO: Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
BEUNDRING: Lene Marie tok kontakt med fotograf Espen Wallin for å få vurdert portrettene sine. Det skulle bli starten på et sterkt og minnerikt samarbeid. FOTO: Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer

I perioder, da Lene Marie var veldig syk, diskuterte filmteamet om de skulle fortsette filmingen.

- Det hadde vi også en samtale med Lene og foreldrene om. Men de ville at vi skulle fortsette. Det var veldig godt å være oss tre regissørene sammen, som kjente Lene Marie på litt ulike måter. Vi delte de problemstillingene som kom og som kunne være litt vanskelig, forklarer Katja videre.

Margreth påpeker at prosessen aldri har vært krevende i den forstand at Lene Marie noen gang har tvilt på at hun ville at dokumentarfilmen skulle lages.

- Hun er den som har vært helt sikker på det hele veien, og foreldrene hennes også, men det har vært mer krevende med tanke på selve handlingsrommet. Hun har til tider vært så ekstremt syk, at vi flere ganger har kjent på det om vi i det hele tatt kunne være til stede. Man kan være til stede som et medmenneske i alt, også inn i døden. Det var vi, men uten kamera, forklarer Margreth.

Høsten 2019 måtte Lene Marie gi tapt for sykdommen, som Margreth omtaler som psykiatriens mest dødelige sykdom. Fotokunstneren fra Kolbu ble 33 år gammel.

- Dere valgte å ikke følge henne med kamera inn i døden, men gir uttrykk for at Lene Marie hadde vært åpen for det. Hvorfor tok dere den beslutningen?

- Da vi sa til Lene Marie at vi nå hadde det materialet som vi trengte for å sy sammen filmen, sa hun: «skal dere stoppe nå?». Men på et tidspunkt må man stoppe. Vi har jo filmet over mange år, sier Margreth.

Det var etter at filmteamet hadde begynt å klippe filmen at sykdomsbildet endret seg, og Lene Marie ble dårligere.

- Vi hadde like mye kontakt som før, og var på besøk hos henne, men vi valgte å ikke plukke opp kamera igjen. Mange vil grue seg for å se denne filmen, og dersom vi skulle ha fulgt Lene Marie hele veien frem, da hadde det handlet om sykdommen og avslutningen på livet, og det var ikke vår intensjon med dokumentaren, forklarer Margreth videre.

Et brennende ønske om å bli frisk

Regissør Katja, som er født samme år som Lene Marie, minnes det første møtet med fotokunstneren. Hun husker at hun bet seg merke i sårheten i situasjonen over at de var på samme alder, men likevel var på så ulike plan i livet.

- Det var jo litt spesielt i begynnelsen, fordi vi har to veldig forskjellige liv. Men samtidig, da jeg ble kjent med Lene Marie, så følte jeg at jeg kunne kjenne meg igjen i henne på ganske mye. Det er det jeg tenker at denne filmen kan gjøre, at vi kan bli kjent med mennesket bak sykdommen, som vi også ble. Det var en veldig fin erfaring.

STOLT MOR: Lene Marie sammen med sin mor Torill Fossen på sin egen fotoutstilling. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
STOLT MOR: Lene Marie sammen med sin mor Torill Fossen på sin egen fotoutstilling. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer

Katja tror at Lene Marie tenkte mer over det første gang de møttes, enn det hun selv gjorde.

- Men det har vi egentlig aldri snakket om i etterkant. Det var litt spesielt. Men man ble fort kjent med henne, og hun var veldig åpen og bød på seg selv. Hun var veldig fin og lett å snakke med. Hun hadde mye humor. Jeg opplevde at vi kom fort over det, og at det ikke ble rart, minnes hun.

Det som slo Katja da hun møtte Lene Marie var den enorme livskraften og pågangsmotet Lene Marie utstrålte, samtidig med at hun hadde et brennende ønske om å bli frisk.

- Selv om hun var veldig syk, var det vanskelig å innse at noe kunne skje da vi var sammen med henne, for hun hadde så mye livskraft. Vi tenkte ikke at det kom til å ende slik, fordi hun hadde kommet seg gjennom så utrolig mye, sier Katja.

Men en bilulykke i Hellas sommeren 2017 skulle endre drastisk på Lene Maries liv. Nakkeskadene hun pådro seg ble så ødeleggende for fotokunstneren at hun mistet livsmotet. Tidlig på året 2018 prøvde hun å avslutte livet, men ble funnet før det var for sent. Som følge av dette ble hun innlagt på tvang, og var der frem til kvinnedagen i 2019.

- Nakkeskaden gjorde at hun hadde sterke smerter, og hun følte at hun hadde en slags vissenhet i armene. Dette gjorde at hun ikke kunne bære ting lenger og at hun gikk mer ned i vekt. Hun klarte ikke å jobbe mer, og fikk dermed ikke gjøre det hun elsker mest av alt. Da hun kom ut fra tvangen, begynte hun å ta bilder igjen, men det var ikke noe hun klarte å fortsette med, forklarer Margreth.

- Det var jo dét som holdt henne oppe. Det å ta bilder var håpet hennes, legger Katja til.

- Ga hun opp mot slutten?

- Nei. Nei, det gjorde hun ikke. Lene var ikke klar for å dø. Det var organene som sviktet fordi at undervekten var så ekstrem over så lang tid. Hun var klar for premiere og utstillingsåpning. Hun kunne ha sluppet taket mye før, hvis hun hadde villet det, men hun kjempet med alt hun hadde helt inntil døden tok henne, sier Margreth.

- Kroppen ga opp, på en måte, men ikke Lene. Hun ville jo leve, supplerer Katja.

LIVSKRAFT: - Hun kunne ha sluppet taket mye før, hvis hun hadde villet det, men hun kjempet med alt hun hadde helt inntil døden tok henne, sier regissør Margreth Olin til KK om fotokunstner Lene Marie Fossen. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon
LIVSKRAFT: - Hun kunne ha sluppet taket mye før, hvis hun hadde villet det, men hun kjempet med alt hun hadde helt inntil døden tok henne, sier regissør Margreth Olin til KK om fotokunstner Lene Marie Fossen. FOTO: Espen Wallin/Speranza Film/Norsk Filmdistribusjon Vis mer

Fotokunstner Lene Marie fikk se dokumentaren i sin helhet én uke før hun gikk bort, og da hun så resultatet gråt hun og ga uttrykk for at hun syntes at filmen var nydelig.

- Det var ganske sterkt. For det er noe av henne som lever videre. Hun var i starten av en svært lovende kunstkarriere, og skulle jo ha vært med oss mye lengre. Men nå lever i hvert fall kunsten og historien hennes videre. Det tror jeg betydde mye for henne. Også det at den kanskje kan hjelpe andre. Det snakket hun mye om selv, at hun håpet at hennes historie kunne belyse sykdommen på en måte som gjør at andre også kan tørre å snakke om den, forklarer Katja.

- Hva kan vi lære av historien til Lene Marie?

- Jeg har lært veldig mye om sykdommen. Og selv om man har hørt en del om det fra før, så har jeg aldri på en måte aldri helt forstått. Og det er fortsatt vanskelig å forstå. Det er også interessant at det handler om så mye mer enn man kanskje tror, om angst og uro, at det blir en slags medisin for en selv for å takle livet. Det har også vært berikende å bli kjent med en kunstner som henne. At man kan forholde seg til henne som en hvilken som helst annen person, selv om hun var veldig syk, sier Katja.

For Margreth er det todelt. På den ene siden har hun lært mye om hvilken behandling Lene Marie følte at hun trengte, men som hun ikke fikk, og på den andre siden hvordan man lever som pårørende med en slik sykdom i familien.

- Jeg har lært mye om hvordan dette har vært for mor og far. Og også Lenes følelser med tanke på nettopp dette, hvordan hennes sykdom var begrensende for familiens liv. Oppsummert kan man si at man føler at man har fått en dypere forståelse for hva anoreksi er og at det finnes mange veier ut. Ikke for alle, men for mange, og jeg håper med dette prosjektet at vi kan snakke om det.

Margreth synes også det har vært spesielt å være så tett på et menneske med en slik kunsterisk integritet, som samtidig er så bestemt.

- Hun visste hva hun skulle, hva hun likte, hvorfor hun likte det, og det var ingen diskusjon om ting. Hun hadde mye tvil om det å være i livet og rundt sykdommen, men med tanke på sin egen smak og det å skape, der var det ingen tvil. Hun hadde en rå og umiddelbar tilgang til det å skape, og det møter man ikke så ofte. Jeg har kanskje aldri møtt det før.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer