Spiseforstyrrelse hos mor:

- Var jeg et vanskelig barn som trigget mammas spiseforstyrrelse?

Først etter at moren døde av spiseforstyrrelser, forstod Tina (31) mer av den kampen de begge hadde kjempet.

MAMMAS JENTE: Tinas mamma, May-Bente, slet med spiesforstyrrelser helt til hun døde av dem. Det var Tina mye sint for i oppveksten. FOTO: Privat
MAMMAS JENTE: Tinas mamma, May-Bente, slet med spiesforstyrrelser helt til hun døde av dem. Det var Tina mye sint for i oppveksten. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

Da May-Bente døde av spiseforstyrrelser en februardag i 2019, 47 år gammel, hadde hun kjempet med sykdommen i nesten hele sitt liv.

Slik også datteren hennes hadde gjort. For Tina Harbak kjentes spiseforstyrrelsen alltid som morens viktigste og høyest elskede barn.

«Hvorfor kan du ikke bli frisk for min skyld? Hvordan kan du stå her og si jeg er det beste som har skjedd deg, når du ikke klarer å spise?» kunne hun skrike til moren.

Mens alt det usagte mellom dem, forble usagt.

- Jeg var mye sint på henne

Da moren døde, arvet Tina alle sykehusjournalene og dagbøkene hennes.

Opp fra journalene steg historiene moren aldri hadde delt med henne, om et helsevesen med blikket låst på vekt, som reimet henne fast, tvangsforet henne og aldri prøvde å se mennesket bak.

I dagbøkene leste Tina om noe som hadde skjedd moren hennes, før hun utviklet spiseforstyrrelser som tenåring. Forferdelige ting.

Og på Rissa utenfor Trondheim, satt Tina med tusenvis av tanker om alt hun skulle ha gjort annerledes.

- Jeg føler jeg forstår mer av den kampen hun kjempet nå. Jeg har vært så sint på henne ... Jeg skulle gjerne ha fått sagt unnskyld.

- Jeg tror ikke det var mange behandlere som spurte om hvordan hun hadde det. Istedenfor skrapte de yoghurtbegeret og tvang i henne. Men mamma sa alltid at motstand skaper motstand.

Tina stopper opp med en liten oppgitt latter.

- Hun var jo så sta! Jeg var mye sint på henne, dessverre. Det er viktig å få utløp for sinnet, men det er viktig å rette sinnet mot noe annet enn personen.

- Jeg tenkte at om jeg ble sint, så måtte hun vel skjerpe seg og spise den middagen? Men da straffet hun seg bare dobbelt opp. Da ble det enda et krav hun ikke kunne mestre.

Det er et stort alvor i de store gråblå øynene, men latteren er sjelden langt unna. Hun er selv blitt mamma til tre og bonusmamma til to. Hun er gift med Tom - verdens mest tolerante type, ler Tina.

Det er Tom som sier hun ikke har sørget enda.

- Jeg har bare gått rundt som en zombie det siste året.

FORSONET: Tina har skjønt at det ikke er hennes skyld at moren ble syk, men sorgen sitter fortsatt i henne. FOTO: Privat
FORSONET: Tina har skjønt at det ikke er hennes skyld at moren ble syk, men sorgen sitter fortsatt i henne. FOTO: Privat Vis mer

Trodde det var normalt

Men hun har gått til psykolog i tre år. Det var sammen med han hun fant ut, at bak i hodet et sted ligger Pandoras eske. I den greske mytologien er Pandoras eske en krukke som ikke må åpnes - da vil all verdens ulykke flomme ut. Men kroppen husker, sier psykologen.

- Jeg tåler ikke at ungene mine gråter. Jeg tåler ikke barn som har det vondt.

Tina var to, tre år da foreldrene skilte seg. Hun ble boende hos moren, og besøkte faren annenhver helg.

Kunnskapen om spiseforstyrrelser var mindre den gangen. Tina vokste opp på 1990-tallet. Flere rundt dem skal ha trodd at moren hennes slet med rus. Ingen forstod at May-Bente hadde både anoreksi og bulimi, at hun ikke spiste noe på dagtid, men enorme mengder på kveldstid, som hun kastet opp utover natten.

At hun som så det beste i andre, og lærte Tina å aldri dømme mennesker, for du visste aldri hva slags kamper som ble kjempet -selv var i krig med kropp og med sjel.

Det var Tina som fant henne nærmest bevisstløs på badegulvet, etter å ha kastet opp til det ikke var flere krefter igjen.

- Jeg trodde det var normalt, at alle hadde det sånn. Mamma var også veldig flink til å finne forklaringer og å berolige.

Låste døren til kjøkkenet

Som liten forstod Tina selvsagt heller ikke, at det var sykdommen som gjorde at hun måtte være med moren ut hver dag for å trille og gå i Trondheims gater.

At tvangstanker befalte henne til å gå fra klokken 8 om morgenen til 20 om kvelden. Eller at det var den som gjorde at moren låste døren til kjøkkenet, så ikke Tina skulle lage krøll i det rigide systemet hun hadde i kjøleskapet. Da Tina ble seks år, flyttet moren til en annen by for å studere. Hun ble boende i stabile rammer hos faren sin den gangen - men var sønderknust.

Tross morens mange utfordringer, var det henne hun helst ville være hos. For hvem skulle passe på henne da, når Tina ikke var der?

«Det er min skyld» tenkte hun den gangen, og gjorde alt hun kunne for at moren skulle like henne, elske henne nok til at hun kunne få bo med henne igjen.

Da Tina var åtte år, dro moren igjen, denne gangen for å jobbe på cruise. Det var slik det ofte var i relasjonen mellom mor og datter - nærhet og avstand om hverandre.

- Det var som om hun ikke helt visste hvordan hun skulle være mamma. Kom jeg for nær henne, dyttet hun meg unna, forteller Tina.

Hvordan håndtere den utålelige følelsen av at mamma ikke elsker meg? For Tina ble sinne en måte å forholde seg til moren på. Jo mer hun forstod av sykdommen, jo mer sint og konfronterende ble hun.

- Jeg lot henne aldri slippe unna. Jeg oppsøkte, maste, tryglet og gråt fordi jeg ville være med henne.

- Jeg stilte spørsmål, ting hun ikke kunne eller ville svare på, ting hun skammet seg over. Fikk jeg ikke svar spurte jeg igjen og igjen.

I bunnen lå også sterke følelser av skyld.

- Var det at hun la på seg under svangerskapet årsaken til at hun ble så syk? Det at jeg spiste opp maten hennes, maste om middager hun så på som «nei-mat» da jeg var barn, det at jeg spiste mat hun ikke tillot seg å spise selv foran henne. Det at jeg tok mye plass, krevde mye av henne, var helt avhengig av henne. Var jeg et vanskelig barn som trigget det at mamma ble utslitt og straffet seg selv, angret hun for at hun fikk meg?

- Vi kranglet og jeg måtte kjøre hjem

Første gang hun kan huske hun ble rasende på moren, var hun seksten år. Tina hadde flyttet fra faren i Oslo, og tilbake til Trondheim. Hun ville være nærmere moren, og ønsket å bo sammen med henne - dét ville ikke May-Bente.

Noen år senere flyttet hun til Sverige. Trolig for å få være i fred med spiseforstyrrelsen, har Tina tenkt. Som på ingen måte lot henne være i fred.

- Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg kjørte til Sverige, ofte uanmeldt fordi jeg ville overraske mamma. Det endte som oftest med at hun fikk panikk, vi kranglet og jeg måtte kjøre hjem igjen.

Sinnet skapte en avstand i relasjonen, men var også det som reddet henne, har hun siden forstått i samtaler hun har hatt med psykolog.

Da forstod hun også at det veldige engasjementet hun har hatt for å redde andre, trolig har vært, og er hennes måte å kamuflere eller kanalisere sorgen på. For i jakten på morens kjærlighet, ble Tina en som ville redde hele verden.

I 2015 ble Tina kåret til Årets medmenneske i KK - for arbeidet med hjelpeorganisasjonen hun selv startet i 2011, Amadia International.

Sammen med sine gode hjelpere der, har hun sendt tonnevis av klær og annet nødvendig utstyr til både barnehjem, sykehus, feltsykehus, mødrehjem, krisehjem og til andre frivillige organisasjoner - til 39 land rundt om i hele verden.

I 2012 overtok hun og Amadia ansvaret for en hel skole i Uganda, der de også jobber med å forebygge seksuelle overgrep, som mange av de foreldreløse barna som bor på skolen har vært utsatt for.

Kanskje er de grenseløse de kreftene vi mennesker kan sette i sving, når følelsen er at man ikke er elsket.

Det var én hun ikke kunne redde. Moren ble gradvis dårligere mens hun bodde alene i Sverige.

UNG MAMMA: Tinas mor var tenåring da hun fikk Tina. FOTO: Privat
UNG MAMMA: Tinas mor var tenåring da hun fikk Tina. FOTO: Privat Vis mer

Flere ganger ringte Tina henne uten å få svar, ble livredd, og ringte politiet. De fant henne sterkt forkommen, og fikk henne tvangsinnlagt på sykehus.

Tvangsinnleggelsene var noe av det som skapte de største konfliktene mellom mor og datter. Men de siste årene hun levde, kom de også nærmere hverandre.

May-Bente flyttet tilbake til Norge, og ble en fantastisk bestemor for Tinas etterhvert tre barn.

- Hun sa at når hun ble bestemor, ville hun prøve å være den moren for dem, som hun ikke hadde klart å være for meg

Sa unnskyld i brev

Da Tina skulle gifte seg med kjæresten Tom Harbakk i 2017, var det moren hun spurte om kunne følge henne opp kirkegulvet. De gråt begge to den gangen. May-Bente var i dårlig form, men kjempet for å være tilstede på Tinas store dag.

– Jeg har alltid vært stolt over mammaen min, og ønsket veldig å få vise henne frem den dagen også. Jeg er uendelig takknemlig for at hun gjorde det.

Det siste året hun levde opplevde Tina også en grad av forsoning. Kanskje var det avstanden mellom dem som gjorde det mulig. Hun var innlagt og dårlig, og de snakket stort sett sammen på telefon.

- Da så jeg ikke hvor syk hun var. Da hadde vi et helt normalt mor og datter forhold. Det hadde vi aldri hatt før.

Hun sier det med latter i stemmen, og kommer til å tenke på hvor mye det påvirket henne å slippe å se morens tynne kropp.

- «Mammaen din er så tynn,» var det så mange som sa. Jeg skjønner hvor lei hun ble av å høre det. Man ser bare sykdommen, at hun er tynn, man ser ikke mennesket.

- Vi må ta den store samtalen før det er for sent, sa May-Bente.

Det fikk de aldri gjort. Den siste tiden hun levde, var hun inn og ut av bevissthet.

Men Tina rakk å si til henne, at hun ikke var sint på henne lenger, men på et system som hadde sviktet dem begge.

Da moren døde, etterlot hun seg også et siste brev til Tina. Der beklaget hun at det ble som det ble mellom dem - men håpet Tina likevel visste hvor glad hun var i henne. Og hun bad datteren om å føre hennes kamp videre, slik at andre med spiseforstyrrelser kunne få en bedre behandling enn den hun hadde fått.

Et halvt år etter at moren døde, sommeren 2019, stilte Tina til intervju hos God sommer Norge på TV2.

Hun fortalte om de mange følelsene hun hadde kjempet med, om sorg, sinne, om de mange forsøkene på å forstå.

Om følelsen av at spiseforstyrrelsen hadde frarøvet henne muligheten til å bli kjent med moren sin - og hvor viktig det er, at både de som er syke og de som er pårørende får god hjelp.

Det hun fortalte rørte ved mange. I flere uker etter intervjuet, rant det inn med meldinger og telefoner. Fra journalister som ville vite mer, fra noen av morens behandlere - og fra flere som hadde kjent moren hennes siden barndommen.

De delte morsomme minner fra tenårene, av en annen May-Bente enn den Tina kjente - som det kjentes godt å få vite mer om. Men alle fortalte også om hvordan hun etterhvert hadde trukket seg unna og kuttet all kontakt. Flere av dem fortalte at de hadde sett henne igjen i voksen alder - gående rundt med lille Tina. Ingen av dem forstod at hun hadde utviklet spiseforstyrrelser.

«May-Bente har havna i rusen. Også har a´ fått ei datter midt oppi det hele…»

Tina gjenforteller levende på trøndersk hva barndomsvenninnene fortalte henne - men også med en sårhet.

- Men hvis så mange har sett det, hvorfor har ingen sagt fra? Jeg ble sint, lei meg… alt stoppet opp. Jeg møtte veggen rett og slett.

Hun blir stille i noen sekunder før hun fortsetter.

- Å si at «jeg vil ikke blande meg inn, det er jo hennes liv»... Men det var jo mitt liv også?

Sykmeldt ett år

Hun som i hele sitt liv hadde kjempet for å redde både moren og hele verden, gikk ned for telling. Eller altså - så ned for telling som en fighter kan gå.

Etter en av morens tvangsinnleggelser, ble hun sykemeldt et helt år, og syntes det var så tungt å komme tilbake igjen. Det er den kneika hun ønsker å unngå når hun nå likevel holder det gående med jobb. Og for barna. At de skal oppleve en mamma som ikke er tilstede for dem, er ikke et alternativ.

- Jeg vil være den de kan snakke med om alt, være tilgjengelig hele tiden. Hjelpe, støtte og være en trygghet. Jeg vil gi alt jeg så sårt alltid har ønsket meg i en mamma.

Da hun møtte veggen i fjor høst, klarte hun ikke å høre et ord mer om moren. Alt av journaler og dagbøker ble ryddet vekk, bildene av henne ble skjøvet bort.

- Når skal du sørge? Vil du sørge?

- Nei!

Svaret kommer spontant og med en liten latter.

- Min måte å overleve på har jo vært å holde avstand. Men jeg vet jeg må få utløp for sorgen en plass. Mitt sinne hjelper ingenting.

Tina er fortsatt der at hun tar en dag av gangen. Noen dager er hun utslitt, andre dager har hun mye energi. Av psykologen sin har hun fått mange gode verktøy, som hun bruker hver dag.

Etter TV2-intervjuet i fjor høst fikk hun et spørsmål om å holde foredrag om pårørenderollen. «Yess!» tenkte Tina, visste umiddelbart hva hun ville si til en datter eller sønn, glemte bare at hun ikke hadde kreftene til det akkurat da.

Men hun vet at hun med tiden kommer til å ta morens oppfordring om å kjempe kampen videre.

- Jeg synes synd på de som har falt så hardt inn i den sykdommen at helsenorge ikke har kunnskapen til å hjelpe de ut av det. Det er også veldig trist og uakseptabelt at ikke vi som er pårørende for alvorlig spiseforstyrrede også blir sett.

- Jeg har lyst til å gjøre noe med - om det er for en organisasjon eller om det er noe annet. Jeg finner energi i å hjelpe andre som har vært i mine sko.

- Hva vil du si?

- Jeg ser deg og hører deg, og vet hvordan du har det. Det er ikke din skyld! Jeg tror det er viktig at de også blir hørt. For det er jo vondt å leve med en mamma som sakte tar livet sitt. Det er jo det som skjer. Og du kan ikke gjøre noen verdens ting.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer