DORA THORALLSDOTTIR: I dag møter mormor Herdis sine barnebarn Sara (10) og Elias (7,5) på en helt annen måte enn hun møtte sin datter Dora (42).  Foto: Geir Dokken
DORA THORALLSDOTTIR: I dag møter mormor Herdis sine barnebarn Sara (10) og Elias (7,5) på en helt annen måte enn hun møtte sin datter Dora (42). Foto: Geir Dokken
Dora Thorallsdottir

Våre mødre, bestemødre og vi - hvorfor oppdrar vi våre barn så forskjellig?

For Herdis (65) var det viktigst at Dora og søstrene var lydige, men da Dora (42) selv ble mamma, hadde hun helt andre verdier. Hvorfor er det slik?

Curlingforeldre, kvelergenerasjonen, helikopterforeldre – «go‘ordene» har haglet over oss som er blitt foreldre de siste femten årene. Underforstått: Vi skulle nok oppdratt barna slik våre mødre gjorde. Men hold dere fast, kjære mammaer: Ni av ti norske ungdommer er i dag faktisk fornøyde med foreldrene sine. 

Og da vi møtte Herdis Palsdottir (65), som en gang var 70-tallsmamma, sa hun det slik: 
– Jeg skulle ønske jeg hadde sett barna mine mer. 

Akkurat nå som vi hadde det så hyggelig, akkurat nå som det er morsdag og blomstene så vidt har rukket å komme i vann, la oss smette hodet bak klisjeen om MAMMA, dette mytiske, myke og varme vesenet, fullstendig fri for feil. Som småbarnsmamma på 70-
tallet, beskriver Herdis Palsdottir seg befriende ærlig slik: 

– Jeg tror jeg var ganske overkjørende. Jeg undret meg lite over hvordan de hadde det. Jeg hadde ikke det vokabularet for å snakke om følelser. Det var noe med tidsånden, forteller Herdis, med et vesen så mildt at man nesten ikke kan se det for seg. 

Datteren Dora Thorhallsdottir nøler imidlertid ikke med å bekrefte:  – Hun var kjempestreng og veldig autoritær. Det var en professor i nabolaget som jobbet med barneoppdragelse – han gratulerte henne med at hun hadde så stor kustus på barna, sier Dora, som ikke har videreført sin mors oppdragelsesstil, men tvert imot bygget oppdragelsen av sine to barn på det hun selv savnet som liten. 

MOR OG DATTER: – Mange mødre fortsetter med å være mødre etter at barna har blitt voksne. Det har ikke mamma gjort. Vi har rene linjer, forteller Dora om mamma Herdis. Foto: Geir Dokken
MOR OG DATTER: – Mange mødre fortsetter med å være mødre etter at barna har blitt voksne. Det har ikke mamma gjort. Vi har rene linjer, forteller Dora om mamma Herdis. Foto: Geir Dokken Vis mer

– Barna mine har fått lov til å være sinte. Hvis ikke, kommer de til å pakke det bort nå, men få et problem med det senere. Jeg er nok også en veldig tydelig mamma, men er opptatt av at barna mine skal få være levende barn og at de er tro mot seg selv, sier Dora Thorhallsdottir (42). LES OGSÅ: Behandler du barna dine likt?

Hvorfor så forskjellig oppdragelse?

Sammen driver mor og datter i dag Relasjonssenteret. Og hold dere fast: Som en del av utdannelsen til relasjonsterapeut gikk Dora i terapi nettopp hos sin egen mor. Snakket om Herdis i tredje person – og de gråt begge to. Dora over sorgen som veltet fram over ikke å ha blitt sett, over at det ikke var plass til alle hennes følelser – Herdis over ikke å ha vært mer nysgjerrig på sine barn. 

Og da er vi framme ved denne sakens store spørsmål: Våre mødre, bestemødre og vi 
– hvorfor oppdrar vi våre barn så forskjellig?

Curlingforeldre, helikopterforeldre, kvelergenerasjonen – det har ikke stått på merkelapper på oss som har blitt mødre etter 2000. Underforstått: Vi skulle nok helst ha gjort litt mer som forrige generasjon mødre. Vært strengere. Mindre grenseløse. Underforstått: Med dagens barneoppdragelse bærer det lukt åt skogen. 

Stor var derfor lettelsen da vi kom over denne go`biten – i en artikkel i magasinet «Oppvekst» smøres nemlig rikelig av sårt tiltrengt balsam på sarte mammanerver: I anledning av at ungdomskriminaliteten nå går ned, benytter Elisabeth Myhre Lie, høyskolelektor ved Politihøgskolen, anledningen til å lovprise dagens foreldre: «De fleste foreldre i dag klarer å kombinere god grensesetting med mye empati, og det er en god foreldrerolle. De er tydelige på grensene, samtidig som de viser at de oppriktig bryr seg om barna sine. (…) Foreldreskapet er ikke lenger bygget på en allvitende, hierarkisk modell. Vi har en annen samfunnskompetanse i dag, et bedre foreldreselvbilde hvor vi tør å bli utfordret og vise usikkerhet.»

Og sannelig, sannelig, hold dere fast for flere gla’nyheter: 
I en undersøkelse om hvordan ungdommer har det (Ungdata, 2013), kommer det krystallklart fram: Ni av ti ungdommer sier de er fornøyde med foreldrene sine

De fleste foreldre i dag klarer å kombinere god grensesetting med mye empati, og det er en god foreldrerolle.

Kan 60 000 ungdommer ta feil? Neppe. Det er med fornyet selvtillit vi nå skal gå våre mødre og bestemødre litt nærmere etter i sømmene – hva formet dem som mødre? 

La oss starte med bestemødrene, de som oppdro sine barn på 1950-tallet, også kjent som husmorperioden – ettersom de fleste kvinnene var hjemme og holdt hjemmet støvfritt til glede for mann og barn. 

– Det er lett å tro at husmødrene tilbrakte all sin tid med barna, men mor drev med sine voksenaktiviteter, slik husholdningen krevde. Barna var mye ute på egen hånd sammen med andre unger, forteller professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Hanne Haavind. 

– Det handler ikke om at mødrene blåste i barna sine, men det var nok at mor var der når de kom hjem. Slik var morskapet den gangen, fastslår Haavind om denne tiden, som mange helt sikkert vil gjenkjenne både mor og bestemor i.

Utover på 70-tallet skjer det imidlertid mye som utfordrer husmoridealet. For generasjonen som ble mødre dette tiåret, skulle en liten pille komme til å forandre mye: P-pillen. Samtidig ble loven om selvbestemt abort kjempet fram.  

– At kvinnene selv kunne være med på å regulere hvor mange barn de kan få, er kanskje den største forandringen som skjer på 70-tallet. Stadig flere kvinner begynte også å utdanne seg og å jobbe, forteller professor Hanne Haavind. 

Hva gjorde dette med morsrollen på 70-tallet?

– Det ble en økt følsomhet overfor og psykologisering av barnet. Selv om flere og flere av mødrene «gikk ut» av hjemmet for å jobbe og tjene egne penger, var de også mer sammen med barna, oppsummerer professor Haavind. 

Tror du dårlig samvittighet spiller en rolle her?

– Selvsagt! Det var mødrene som ble stilt til ansvar for sine valg. Spørsmålet om hvordan mødrene preger barna sine blir mer følsomt. Det er ikke lenger nok bare å være der for dem. Kvalitetstiden blir oppfunnet. Barna skal ikke lære å oppføre seg ordentlig, men lære å bli trygge på seg selv. 

– Jeg brukte mye tid på det praktiske. I dag ville jeg ha prioritert barna. Det var mye meninger om hvordan det skulle se ut hjemme den gangen. 

Herdis (65)


Med dette er vi over i vår egen tid, til Dora og alle oss som vokste opp på 70-tallet, og som nå selv har fått prøve livet som mamma. Det kan ikke understrekes nok at det i beskrivelsene av generasjonene selvsagt vil være store individuelle forskjeller. Men noen vil trolig kjenne igjen sin egen mor i Herdis, som er oppvokst på 50-tallet, og selv ble mamma på 70-tallet. 

– Jeg brukte mye tid på det praktiske. I dag ville jeg ha prioritert barna. Det var mye meninger om hvordan det skulle se ut hjemme den gangen, forteller Herdis, som med latter forteller en liten historie som sier mye om 70-tallet – og den nye tida som skulle komme. 

– Det var syklubb som gjaldt den gangen. En av gangene vi møttes, var det plutselig en som hadde med kjøpekake. Jeg ble helt forbløffet. Kan man virkelig kjøpe kake? Jeg tenkte jo at hun var modig.

Da Herdis på 80-tallet utdannet seg til familieterapeut i Danmark, satte det i gang mange prosesser. Dora, som var tenåring da moren videreutdannet seg, oppsummerer forandringen slik: 

– Jeg har en mamma som er før og etter at hun begynte å jobbe med seg selv. Hun var en pappfigur, jeg ante ikke hvem hun var. Jeg visste bare at hun hadde fasiten. Plutselig 
kom hun ut av skapet full av følelser og skulle snakke om oppveksten. Hun skjønte at hun ikke var glad i seg selv. Og når hun ikke var i kontakt med seg selv, hvordan kunne hun møte meg?

Herdis på sin side vil gjerne få understreke dette: 

– Jeg er opptatt av at det er lov å være meg. Nei, jeg var ikke feilfri. Jeg skulle ønske at jeg hadde sett barna mine mer, at jeg undret meg mer over hvordan de hadde det. Jeg møter mine barnebarn på en helt annen måte enn jeg møtte mine barn. Men vårt menneskesyn på Relasjonssenteret er at alle gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Det er lett å trå feil. Da er det viktig å erkjenne at man har trådt feil. Jeg har bedt jentene mine om unnskyldning mange ganger, og snakket mye med dem om hvordan de opplevde barndommen. Vi har grått sammen, men samtidig har vi fått en større nærhet. Hvis ikke ville jo disse hendelsene ha ligget mellom oss, sier Herdis. 

Å få en uforbeholden unnskyldning har vært viktig for Dora. 

– Hun har tålt at vi har sagt til henne at hun ikke var optimal som mamma. Hun har ikke bortforklart eller bagatellisert. Hun har tatt ansvar og gitt en uforbeholden unnskyldning. Det kjentes veldig godt. Vi undervurderer magien av ordet unnskyld, sier Dora. 

Og så var det oss da. Vi som har blitt mødre etter år 2000. Hva har formet oss? 

De moderne mødrene elsker gleden og tryggheten i barnas sinn, og frykter deres nederlag mer enn sine egne.  

– Dere har en helt ny identitetspakke: Morskapet er viktig, men også andre ting. Mens jeg aldri tvilte på at jeg skulle få barn, var det mer usikkert om jeg kunne bli psykolog. Studere det ja, men bli det? I dag er det nærmest omvendt, etablering av voksenlivet kommer først. Derfor får disse kvinnene sine barn senere i livet – og vil helst dele omsorgen for dem med en mann, ikke bare HA en mann som på 50-tallet. Men den aller viktigste følgen for moderskapet i dag er at kvinnene får færre barn, mener professor Haavind.  

Og igjen, titusenkronersspørsmålet: Hvordan virker alt dette inn på barneoppdragelsen?

– De moderne mødrene stiller store krav til sin egen følsomhet overfor barna, at de skal være mer enn bare til stede for dem. De skal både tilrettelegge og følge opp barna, både som små og som tenåringer. De elsker gleden og tryggheten i barnas sinn, og frykter deres nederlag mer enn sine egne.  

Au. Som moderne småbarnsmamma kjenner man den siste setningen i hjertet. Så herlig det har vært, å skrive det svart på hvitt, at vi er verdens beste foreldre. Men selvsagt baler vi på vi også. Er det tid for jekke seg ned et par hakk? Kanskje er det vi som en dag må sette oss ned for å be om unnskyldning …

 ET SJOKK: – Å bli mamma var et sjokk, forteller Dora, noe som senere skulle gi mye godt materiale til standupshowet «Det var ikke slik det skulle bli». Men godstundene har også stått i kø – som her på disse bildene med Sara og Elias da de var små. Foto: Privat ET SJOKK: – Å bli mamma var et sjokk, forteller Dora, noe som senere skulle gi mye godt materiale til standupshowet «Det var ikke slik det skulle bli». Men godstundene har også stått i kø – som her på disse bildene med Sara og Elias da de var små. Foto: Privat  KVALITETSTID: Dora og datteren Sara på ferie. Foto: Privat KVALITETSTID: Dora og datteren Sara på ferie. Foto: Privat  MORMOR OG MAMMA: – Jeg brukte mye tid på det praktiske. I dag ville jeg ha prioritert barna, sier Herdis. Her på ferie med Dora og barnebarna. Foto: Privat MORMOR OG MAMMA: – Jeg brukte mye tid på det praktiske. I dag ville jeg ha prioritert barna, sier Herdis. Her på ferie med Dora og barnebarna. Foto: Privat  MORSKJÆRLIGHET: Dora har vært opptatt av at barna skal får være levende barn, med at det innebærer, og at de er tro mot seg selv. Foto: Privat MORSKJÆRLIGHET: Dora har vært opptatt av at barna skal får være levende barn, med at det innebærer, og at de er tro mot seg selv. Foto: Privat  HERLIG 70-TALL: Herdis som nybakt mamma til Dora, i strøken syttitallsstil. Senere fikk hun også døtrene Bjørg og Svava. Foto: Privat HERLIG 70-TALL: Herdis som nybakt mamma til Dora, i strøken syttitallsstil. Senere fikk hun også døtrene Bjørg og Svava. Foto: Privat  BARNDOMSMINNER: Klarer du å formidle ubetinget kjærlighet til et barn, kan du knote så mye du vil, sier Dora. Foto: Privat BARNDOMSMINNER: Klarer du å formidle ubetinget kjærlighet til et barn, kan du knote så mye du vil, sier Dora. Foto: Privat

Som relasjonsterapeut gjennom ti år, har Dora hatt mange hundre enkeltpersoner og familier i terapi, og ifølge henne selv, holdt foredrag for over 80 000 barnehageansatte og foreldre. Hovedutfordringen for dagens foreldre formulerer hun slik: 

KK 6, 2016 er i salg fra fredag 12. februar
KK 6, 2016 er i salg fra fredag 12. februar Vis mer

– Svært mange er som små blitt møtt på en autoritær måte. Når de selv får barn, er det som om mange tenker at de skal ikke være så strenge og ender med å bli altfor ettergivende. Barnets ønsker og lyster er i sentrum. Da gir du fra deg lederansvaret, og dessverre skaper du barn som lærer at deres behov er viktigere enn andres. Det vil si at de vokser opp og blir mer egoistiske og bortskjemte enn barn som lærer at mamma og pappa har også behov som er like viktige. Barnehageansatte forteller at denne måten å møte barn på, virker å være økende. Det tenker jeg er et stort samfunnsproblem – på sikt.

I dag er Herdis på et sted i livet der det som mor også handler om å gi slipp. 

– Det er noe som heter at «sometimes loving is letting go». Jeg har jobbet en del med det, at min oppgave som mor er ferdig. Det ligger en veldig frihet i det – ikke å mene så mye om alt mulig.

 I den grad det går an – å fri seg fra å være mor, å fri seg fra sin egen mor. For når Dora skal oppsummere viktigheten av MAMMA, så får hun åndenød. For slik er det trolig, kjære mammaer, bestemødre, alle kommende mammaer:  

– Samme hva folk kommer med i terapirommet, vi ender alltid opp med mamma. Hun er den første kjærligheten. Det er enorme konsekvenser av ikke å bli sett og elsket ubetinget av mamma. Den er så viktig den morsrollen at man kan få åndenød, sier Dora, og legger heldigvis til, der vi begge sitter og snapper etter pusten: 

– Men klarer du å formidle ubetinget kjærlighet til et barn – så kan du knote på så mye du vil. 

gry.thune@kk.no Denne saken står også på trykk i Kk nr 6, 2016.

Til forsiden