Likestilling

- Veldig lite ble gjort hjemme hos oss med mindre jeg selv tok initiativ

Mannen til Camilla trodde at han gjorde like mye hjemme som henne. Det viste å være langt fra sannheten.

DET TREDJE SKIFTET: I likhet med mange mødre hadde Camilla falt inn i rollen som familiens prosjektleder og brukte mye tid på planlegging og organisering. FOTO: Privat
DET TREDJE SKIFTET: I likhet med mange mødre hadde Camilla falt inn i rollen som familiens prosjektleder og brukte mye tid på planlegging og organisering. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

En vanlig uke i en typisk barnefamilie består av en tilsynelatende uendelig lang liste med arbeidsoppgaver. Alt fra henting- og levering i barnehagen til leksehjelp, klesvask og middagslaging.

Dette er konkrete arbeidsoppgaver som likestilte foreldre etter beste evne forsøker å fordele så likt og rettferdig som mulig. Men i tillegg til disse oppgavene består familielivet også av en type arbeid det kanskje ikke er så lett å sette ord på, men som er helt avgjørende for et velfungerende hjem.

Camilla Tryti (33) forteller at hun og ektemannen Ivar (33) alltid har vært ganske likestilte når det gjelder det praktiske husarbeidet og omsorgen for datteren Synnøve (2). Men for en stund tilbake oppdaget hun noen områder hvor rollene deres ikke var så like som hun tidligere hadde trodd.

– Jeg begynte å legge merke til at veldig lite ble gjort hjemme hos oss med mindre jeg selv tok initiativ til å enten gjøre oppgaven selv, eller delegere den til Ivar. Det var som om jeg fungerte som en prosjektleder, mens mannen min var prosjektmedarbeider, sier hun.

Brukte mye tid på planlegging

Camilla innså også at hun brukte mye tid på å planlegge forskjellige aspekter av dagliglivet. Det kunne være innkjøp av klær til datteren, handlelister til matbutikken, hvilket barnesete de burde kjøpe til bilen eller hva de skulle gi den øvrige familien i julegaver.

Dette var planlegging som tok tid, men som ikke ble tatt med i beregningen over hvem som gjorde hva i familien.

– Jeg tok det opp med mannen min og sa at jeg følte det ble tatt for gitt at jeg gjorde disse oppgavene, og at det ikke ble lagt merke til. I tiden etterpå gjorde jeg et poeng av «usynlige oppgaver» som ble gjort av meg, for å tydeliggjøre mengden arbeid.

– Senere fikk jeg lese om begrepet «det tredje skiftet» og at altfor mange kvinner erfarer akkurat det samme i sine hjem. Det er de som planlegger, administrerer og koordinerer, men arbeidet er ofte usynlig for omgivelsene. Resten av familien tenker kanskje at alt går på skinner helt av seg selv, men realiteten er at det ofte sitter en sliten mor i bakgrunnen som sørger for at alt går knirkefritt.

Kalles det tredje skiftet

Parterapeut Kate Elin Søyland, som driver praksisen Åpen Dialog, forklarer at uttrykket «det tredje skiftet» kan spores tilbake til sosiologen Arlie Hochschild.

I 1989 ga hun ut boka «The second shift», hvor hun beskrev det andre skiftet som det ubetalte husarbeidet i hjemmet. I 1997 kom hun med boka «The time bind» hvor han lanserte nok et ubetalt arbeidsskift, nemlig det tredje skiftet.

Typiske oppgaver som faller inn under det tredje skiftet, er ifølge Søyland alt som har med organiseringen av familielivet å gjøre. Dette skiftet er langt mindre synlig og handler om både et emosjonelt og moralsk ansvar, som normer og forventninger om hvordan man skal være en «god mor».

– Det tredje skiftet handler om hvordan kvinner kombinerer det å være fullt yrkesaktiv med å drive «Familien AS» og få alle hjulene til å gå rundt. Det er et hav av små og store oppgaver som må planlegges, koordineres og gjøres hver dag, sier hun.

– Det tredje skiftet omfatter også hvem som setter egne avtaler til side for å stille opp for familien og hvem som ligger våken og grubler over hvordan man skal få alle oppgavene i hverdagskabalen til å gå opp.

Forskjellig standard

Da Camilla begynte å påpeke ovenfor ektemannen Ivar at det var hun som tok ansvar for mesteparten av disse oppgavene, reagerte han først med å forsvare seg selv.

– Jeg mente at jeg stod for mye av det første og andre skiftet. Det tredje skiftet var noe jeg hadde hørt om, men noe jeg ikke hadde tenkt noe særlig over. Jeg begynte å forhandle, jeg kunne ta over en av hennes oppgaver hvis hun kunne hjelpe meg med en av mine, men ved å forhandle spesifikke oppgaver viste jeg at jeg misforsto hva det tredje skiftet var, sier han.

I familien var det Camilla som stod for mesteparten av planleggingen og sørget for at husarbeidet ble gjennomført. Selv om de for eksempel begge støvsuget like mye, var det hun som planla at vinduene måtte vaskes til 17. mai.

Ivar tror denne typen skjevfordeling også kan skyldes at paret har forskjellig standard når det kommer til hvordan de synes hjemmet bør være.

– Jeg er relativt avslappet når det kommer til mange ting. Hvis jeg skal ha venner på besøk, er jeg fornøyd med innsatsen min når jeg har støvsugd og kjøpt frossenpizza på forhånd, mens Camilla kan påpeke at det er kattehår på sofaen, at gardinene henger skeivt og at det fortsatt ligger oppvask i vasken. Ting rekker ikke å forfalle til det nivået der jeg føler et behov for å ordne opp, for det blir tatt av Camilla lenge før.

– Jeg tror at fra Camillas perspektiv har det blitt til at «hvis ikke jeg gjør det, blir det ikke gjort i det hele tatt». Kanskje dette er tilfellet for mange par, sier han.

Kvinner kjenner på forventning utenfra

Enkelte vil også si at kvinner noen ganger har vansker for å slippe menn til, fordi de liker å ha kontroll over disse tingene selv. Camilla tror det skyldes at mange kvinner kjenner en forventning utenfra, om at det ligger på dem å opprettholde en viss standard på hjem og familieliv.

– Jeg føler på denne forventningen og har også erfart at det er jeg som oftest blir offer for stikk, blikk eller kritiske bemerkninger om ting ikke er på stell. Dette gjelder jo uansett om det er min mann eller jeg som hadde ansvaret for å fullføre oppgaven.

– Å motta slik kritikk kan kjennes både ubehagelig og ugreit, og naturlig nok kan dette da føre til at jeg velger å gjøre oppgaven selv slik at jeg har kontroll på utførelsen. Jeg vil tro mange kan være enige i at det oftere enn motsatt er kvinnen, og ikke mannen, som får høre det om barn og hjem er i kaos.

FRI FLYT METODEN: Hver kveld bruker paret 20-25 minutter til å tenke over og skrive ned hvordan det går med familien og om de trenger å gjøre endringer. FOTO: Privat
FRI FLYT METODEN: Hver kveld bruker paret 20-25 minutter til å tenke over og skrive ned hvordan det går med familien og om de trenger å gjøre endringer. FOTO: Privat Vis mer

Reflekterer over familielivet

En av utfordringene slik Camilla så det, var at Ivar ikke reflekterte og funderte så mye rundt familielivet – bortsett fra det rent praktiske.

Sammen med Merete Grimeland driver hun World Wide Narrative, hvor de jobber for mindre stress i hverdagen for kvinner generelt og mødre spesielt. Her bruker de blant annet metoden «fri flyt».

– Dette er en metode vi har videreutviklet til å fungere mot spesifikke utfordringer som spesielt mødre kan møte. Metoden handler om å skrive uten å la pennen forlate arket, i et gitt tidsrom, forklarer hun.

– For å få mannen min til å begynne å aktivt bruke mer tid mentalt til å reflektere og tenke familieorientert, startet vi derfor med å sette av tid hver kveld etter at vår datter hadde lagt seg. Da startet vi med 10 minutter fri flyt først, hvor vi skulle skrive i hver vår notatbok og reflektere over spørsmål som «hvordan går det med familien vår nå», «hvordan har det vært med oss i det siste», «er det noe vi trenger» og «hvordan kan vi få det bedre».

Etter at de har skrevet ned tankene sine, snakker paret sammen og reflekterer rundt temaet. Hele prosessen tar cirka 20 til 25 minutter. Hypotesen er at jo mer tid de aktivt bruker på å tenke over disse spørsmålene, jo mer vil de etter hvert automatisk tenke over dette i løpet av en dag.

– Jeg opplever at vi har kommet nærmere hverandre ved å bruke metoden. Det blir på en måte en mer kvalitetsfylt bruk av tid, enn å bare sitte sliten foran tv-en. Skrivingen tar brodden av eventuell frustrasjon en kan ha mot hverandre etter en tung dag. Når du først skal sitte i stillhet og reflektere for deg selv i ti minutter, kommer du ofte ut av det med et litt større perspektiv og ro enn det du startet med, sier Camilla.

– Jeg kan for eksempel være irritert på mannen min når jeg sitter og skriver, men gjennom skrivingen kan jeg roe meg og forstå at dette ikke er så ille. Jeg kommer ingen vei gjennom å møte ham med sinne, og så klarer jeg å føre en mye mer konstruktiv samtale når vi da snakker med hverandre etterpå.

Mer oppmerksom på å ta initiativ

Camilla synes prosjektet har vært så vellykket at hun har videreutviklet konseptet og tilbyr det nå som et onlinekurs for par som ønsker å gjøre det samme.

Ivar er også godt fornøyd med metoden og sier det har gjort ham mer oppmerksom på ting han kan ta mer initiativ på.

– Fordelingen har sakte, men sikkert blitt bedre fordelt. I starten var det vanskelig å ta ansvar for visse ting. Det som har hjulpet meg, men som har vært vanskelig for henne, har vært å gi meg fullt ansvar for noe og la meg prøve, feile og håndtere konsekvensene. Jeg må kunne lære av feilene mine, men enda viktigere tror jeg at de feilene vil gjøre at standardene mine blir litt høyere, sier Ivar.

– En dag er de kanskje på det nivået at Camilla kan legge det fra seg uten å tenke noe videre på det. Dette kan være vanskelig for Camilla, for når jeg feiler på noe som vanligvis anses som hennes ansvar, opplever hun at det er hun som må ta konsekvensene.

Faller mest på kvinner

Selv om undersøkelser viser at norske menn er i verdenstoppen når det gjelder likestilling i hjemmet, er det ifølge de tilbakemeldingene Søyland får fra par i terapirommet, fortsatt slik at flest kvinner tar hovedansvar for det tredje skiftet.

– Par i dag er langt mer likestilte enn tidligere og mannen er mer aktiv hjemme, både med tanke på husarbeid og som omsorgsperson. Men det kan se ut som at arbeidet har blitt mer likestilt, mens ansvaret fortsatt ikke er det. Det henger ennå fast i gamle kjønnsroller, godt hjulpet av begge parter.

– En del kvinner forteller i terapirommet at partneren deres er skikkelig flink til å bidra hjemme, så det er ikke sort-hvitt. Men jeg tror at dersom vi hadde gjort en undersøkelse på om kvinner opplever at det tredje skiftet er likt fordelt, ville fedrene kommet dårligere ut, sier hun.

VANLIG PROBLEMSTILLING: Kate Elin Søyland snakker med mange kvinner som i terapirommet forteller at de kjenner seg alene om det tredje skiftet. FOTO: Liubov Mikheeva
VANLIG PROBLEMSTILLING: Kate Elin Søyland snakker med mange kvinner som i terapirommet forteller at de kjenner seg alene om det tredje skiftet. FOTO: Liubov Mikheeva Vis mer

Kan gi fysiske utslag

Mange kvinner beskriver en ensomhetsfølelse rundt det tredje skiftet og de opplever at det de gjør blir tatt for gitt. Ikke alle er bevisst på at dette ansvaret tynger, men det kan ifølge Søyland gi seg fysiske uttrykk som stress og vondt i magen. Mange savner også å være et team og ikke føle seg alene om «alt», noe det kan være vanskelig for mannen å forstå da han tenker at han gjør like mye.

Søyland tror det kan være flere grunner til at det har blitt slik Hun peker på faktorer som tradisjoner, oppvekst, familiekultur og sosialt lærte kjønnsroller og tanker om at «sånn er det bare».

– Det skyldes selvsagt også at kvinner ikke har satt ned foten. Det typiske mønsteret er at kvinnen liker dette ansvaret i starten av samlivet, men ettersom årene går blir det slitsomt. En dag kommer hun til «nå er det nok» punktet og endring tvinger seg frem.

– Men det handler om begge parter, mer enn kjønn. Om man ønsker en reell endring, må man slippe den andre til. Kjærlighet er ikke et matematisk regnestykke hvor alt skal deles likt, men det er ingen grunn for at den ene parten skal ha dette ansvaret alene. Det gir ikke sunne og bærekraftige relasjoner. Her er det viktig å gå fra taushet og «bite det i seg», eller klaging og kjefting, til en åpen dialog der begge lytter og ser på muligheter sammen.

Hva kan så par gjøre for å bli mer likestilte i det tredje skiftet? Parterapeuten mener det første skrittet er å være åpen og ærlig om hvordan man egentlig har det.

– At det «alltid har vært sånn», er ingen begrunnelse for at mamma skal være hjemme når minsten har oppkast. Men det handler heller ikke om en 50-50 fordeling, det handler om å gjøre hverandre gode og se på mulige endringer, prøve ut og evaluere.

– Som parterapeut og familieterapeut ser jeg at ikke alle helt forstår hva det siktes til når en snakker om det tredje skiftet, ofte kommer det opp i en samlivskrise og da ser vi på emosjonelle knekkpunkter. Vi trenger mer åpenhet og synlighet, samt å prøve ut mulige løsninger.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer