Kultur

Velspilt drama

Oscar-vinner Tsotsi er et dystert, velspilt drama som sjelden overrasker.

Publisert
Sist oppdatert
Finnes det et bankende hjerte og en følsom sjel bak selv den mest hardbarkede gangsterens fasade? Neppe, vil kynikerne blant oss hevde. Ja, svarer Gavin Hood, regissøren bak årets Oscar-vinner for beste utenlandske film, Tsotsi.Det er ikke overraskende at Tsotsi kapret Oscar-statuetten - den har det meste som juryen pleier å falle for: vakker filming av karrige omgivelser, gripende historie, og en hovedperson som etter å ha gjennomlevd en rekke traumer får en alvorlig vekker og famlende finner tilbake til den smale sti. Tittelens Tsotsi er også hovedpersonens kallenavn - "skurk" betyr det, og den 19 år gamle gangsterlederen lever definitivt opp til navnet sitt. Han leder en liten bande av tre ikke altfor oppegående karer, som avventer Tsotsis ordre før de begår kriminelle handlinger av eskalerende alvorlighetsgrad.En mørk kveld har Tsotsi bestemt seg for å stjele en luksuriøs bil. Etter å ha skutt den kvinnelige bilføreren kjører han et stykke utenfor den slumaktige brakkebyen han bor i, for å tømme bilen og selge den. I baksetet ligger imidlertid et lite barn, hjelpeløst gråtende. Uten helt å vite hvorfor plukker Tsotsi med seg barnet og rømmer tilbake til brakkebyen. Dette uventede ansvaret - et lite barn avhenger nå av ham for å overleve - endrer Tsotsis liv dramatisk.Hovedrolleinnehaver Presley Chwenevagee er knallgod som den unge, traumatiserte gangsteren Tsotsi. Han har en naturlig autoritet som leder av flokken, og fanger tilskuerens blikk uten problemer. Åpningsscenen, hvor gjengen går gjennom slumbyen akkompagnert av koole, suggererende kwaito-rytmer, er nydelig. Det er mange andre gode rolleprestasjoner her også - Terry Pheto er en nyansert og sympatisk Miriam, mens Mothusi Maganoe utmerker seg i rollen som gjengmedlemmet Boston, en halvstudert lærer som faller for fristelser i flaskeform litt for ofte til at han greier å holde seg på rett kjøl.Tsotsi tegner et usentimentalt bilde av det moderne Sør-Afrika og dets vedvarende sterke kontraster mellom rik og fattig, mellom de som er velfungerende samfunnsmedlemmer og de som har falt utenfor. Personene er gitt nyanser og liv, og vi tror på det meste (med unntak av en kjærlighetshistorie som virker usannsynlig, banal og unødvendig).Svakheten i den prisbelønte filmen ligger i forutsigbarheten og i at regissør Hood tidvis faller for fristelsen til overforklaring og noe overtydelig symbolikk. Likevel byr Tsotsipå mange små, vellykkede grep. At Tsotsi bærer spebarnet rundt i en papirbærepose med påskriften "Expect more" - forvent mer - er ett eksempel. Noe sier meg at store forventninger neppe er det Tsotsi og hans brakkebykamerater har mest av.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer