BLE FORLATT - ENDTE OPP HOS BESTEFORELDRENE: I noen år etter at moren forlot henne på butikktrappen bodde Ingrid hos farmoren og farfaren, men da farmoren døde, begynte runddansen mellom fosterforeldre og barnehjem. Foto: Privat
BLE FORLATT - ENDTE OPP HOS BESTEFORELDRENE: I noen år etter at moren forlot henne på butikktrappen bodde Ingrid hos farmoren og farfaren, men da farmoren døde, begynte runddansen mellom fosterforeldre og barnehjem. Foto: Privat
Forlatt Av Mamma

- «Vent her»​ sa mamma. Hun kom aldri tilbake

Ingrid skulle bare bli med moren på butikken. Der ble 4-åringen forlatt.

ALLERS:NO: Nederland, 1945: Hun er kastet ut hjemmefra og må trolig livnære seg på gata. Hun treffer ham i Rotterdam og blir raskt gravid. Hun blir med ham tilbake til Norge. De to bosetter seg i Porsgrunn. I ei lita hytte på toppen av en ås blir ei jente født noen måneder senere. Hun får navnet Ingrid. Året etter får hun en bror. Hennes foreldres valg den kommende tiden vil prege livet til den lille jenta for alltid. «vent her»

Ingrid Olsen (68) husker ikke så mye av livet med en mor, far og en lillebror. Men hun husker dagen da mamma forsvant. 

– Det er sommer. Jeg, min lillebror og mamma skal på butikken for å kjøpe melk i et spann. Hun ber meg sitte på trappa og vente på henne, mens hun og broren min går inn. «Mamma kommer snart tilbake», sa hun, forteller Ingrid.

Den lille jenta sitter pliktoppfyllende på steintrappa som går inn til den lille, lokale butikken. Men mamma og lillebror kommer ikke tilbake.

Ingrid vet ikke hvor lenge hun har sittet på trappa da bestefaren plutselig står foran henne. Antakelig har noen kjent henne igjen og kontaktet bestefaren, hennes pappas far. Hun blir med bestefaren hjem til ham og bestemoren. Hvor mamma eller hennes ett år yngre bror er, er det ingen som vet. I hvert fall er det ingen som forteller det til Ingrid.

OPPVOKST UTEN MAMMA: Da Ingrid Olsen var 4 år gammel, ble hun forlatt av mammaen sin. – Jeg er ikke bitter, men jeg er skuffet og såret, sier 68-åringen i dag. Foto: Sverre Chr. Jarild
OPPVOKST UTEN MAMMA: Da Ingrid Olsen var 4 år gammel, ble hun forlatt av mammaen sin. – Jeg er ikke bitter, men jeg er skuffet og såret, sier 68-åringen i dag. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

LES OGSÅ: - Jeg var barn da Finnmark brant

Snille besteforeldre

– Jeg vet ikke hvorfor hun gjorde det, men jeg kan forstå det, sier Ingrid i dag og kikker ut i luften.

Trygt plassert i den svarte skinnsofaen tar hun oss med tilbake til en tid der ei lita jente gikk gjennom nesten hele oppveksten uten å ha et sted å kalle «hjem».

Porsgrunn: Faren har drukket og er aggressiv. Han tar tak i datteren og kaster henne ut i snøen og lukker døren. Det er kaldt, og hun har nesten ingen klær på seg. Hvor lenge den lille jenta, ennå ikke fylt året, ligger skrikende i snøen, er det ingen som vet. Hun blir innlagt på sykehuset med lungebetennelse.

Ingrid beskriver noen gode år hos besteforeldrene, kanskje hennes aller beste år gjennom hele livet. De er snille og omsorgsfulle. Ingrid og besteforeldrene omtaler seg som tatere og reiser rundt på Østlandet. Ingrid trives med et liv på reise.

Faren dukker opp av og til, men som regel er han full, eller sitter ofte i fengsel for fyll og bråk. Da faren dør i 1970, er det egentlig en lettelse for Ingrid.

LITEN FAMILIE: Bildet er et av få bilder Ingrid har fra barndommen sin. Her er hun med moren og lillebroren. Som tenåring sendte Ingrid bildet i posten til moren, og skrev bakpå: «Ikke glem meg og Gutti». Foto: Privat
LITEN FAMILIE: Bildet er et av få bilder Ingrid har fra barndommen sin. Her er hun med moren og lillebroren. Som tenåring sendte Ingrid bildet i posten til moren, og skrev bakpå: «Ikke glem meg og Gutti». Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Rikkes mamma drakk seg i hjel

Rotløs oppvekst

Etter hvert bosetter Ingrid og besteforeldrene seg i Sandefjord. Hun er åtte år og begynner på skolen. Da bestemoren dør, er bestefaren for gammel til å ta seg av Ingrid alene.

Hun bor de neste årene hos slekt, ukjente familier, barnehjem og et ungdomshjem. Hun finner seg aldri til rette noe sted. Hun husker spesielt godt en familie som barnevernet hadde plassert henne hos. Ikke var de slemme, men hun var aldri en del av familien.

– Jeg følte meg ikke hjemme, det var en oppbevaringsplass. De fikk barn selv, og jeg forstår jo at de ikke hadde den samme følelsen for meg som for sitt eget barn, sier hun.

– Hos en annen familie var jeg en gang ute til sent på kvelden. Da sto mannen i huset og ventet på meg. Da var det ut på trappa, ned med buksa og belte over rumpa og ryggen, minnes Ingrid.

I en rapport fra barnevernet i Porsgrunn står det: «Det har vært en god del uenighet mellom piken og fosterforeldrene m.h.t. å komme inn til avtalt tid om kvelden. Piken har fått ris eller husarrest hvis hun ikke har kommet hjem i tide.»

På rømmen

Som tenåring flytter Ingrid inn på Larkollen ungdomshjem i Østfold. Hun er stille og tilbakeholden, men de ansatte på ungdomshjemmet merker at hun endrer seg.

Uvissheten om hvor lenge hun får bli, gjør henne rastløs. Hun får et voldsomt temperament, er uredd og rømmer mange ganger. Ingrid kommer likevel tilbake av seg selv etter noen dager på frifot.

1962, Larkollen ungdomshjem: Ingrid har akkurat fått vite at moren bor i Norge. Sjefen på ungdomshjemmet har forsøkt å komme i kontakt med moren, men hun benekter at hun er Ingrids mamma. Ingrid finner fram et bilde. En voksen dame i skjørt og skaut med en liten pike og gutt. Barna er begge stolte der de står i nye sko. På baksiden av bildet skriver hun «Ikke glem meg og Gutti». Så sender hun bildet til adressen som ungdomshjemmet har funnet.

En dag reiser hun til Tønsberg, hun har fått vite at moren bor der. Utenfor huset blir hun stående og kikke på kvinnen i hagen. Hun kjenner henne igjen, og hun ser seg selv i damen som står foran det vakre huset.

Hvorfor hun ikke tok kontakt med kvinnen, er hun ikke sikker på. Kanskje er det redselen for å bli avvist som gjør at hun ikke gir seg til kjenne.

EN OVERLEVER: – Jeg tror jeg fikk en egen evne til å bite tennene sammen, hvis ikke hadde jeg ikke overlevd, sier Ingrid. Foto: Sverre Chr. Jarild
EN OVERLEVER: – Jeg tror jeg fikk en egen evne til å bite tennene sammen, hvis ikke hadde jeg ikke overlevd, sier Ingrid. Foto: Sverre Chr. Jarild Vis mer

LES OGSÅ: Camilla ble forlatt av faren

Begynte å lete

1963, Porsgrunn: Hun ligger på gulvet i en hytte og sover. Her har hun holdt til de siste dagene. Et vindu og en dør har hun brutt opp for å få tak over hodet. Med seg har hun et bærenett med sine personlige eiendeler. Plutselig står det to politimenn inne i hytta. De tar henne med seg og setter henne i varetekt.

For de aller fleste er det helt uforståelig at en mamma kan forlate sitt barn i butikken. Ikke før i 1999 tør hun å stille spørsmålet: «Hvorfor reiste mamma fra meg?»

Hun har lett i arkiver og fått innsyn i journaler og sakspapirer. Dokumentene vitner om en kvinne som levde i et voldelig ekteskap. Ifølge flere dokumenter bodde broren på barnehjem i Oslo noen år, før moren kom tilbake og hentet ham. Hun giftet seg på nytt og levde sammen med mann og Ingrids lillebror i et hvitt hus i Tønsberg. Paret fikk aldri noen felles barn, men hennes nye mann fungerte som en far for Ingrids lillebror.

Hvorfor hun ikke dro tilbake for datteren også, vet man ikke: Både barnevernet og lederen for Larkollen ungdomshjem forsøkte å få kontakt med moren ved flere anledninger. Hun ønsket ikke kontakt med datteren. Hun sa hun var redd for Ingrids far.

– Jeg ble herdet til slutt, men det har vært en påkjenning. Jeg tror jeg fikk en egen evne til å bite tennene sammen, hvis ikke hadde jeg ikke overlevd, mener Ingrid.

Lyspunktet

På 90-tallet flytter Ingrid til Finnmark. Hun vil vekk fra de dårlige minnene, og starter på nytt i Kautokeino. Hun trives langt nord og har flere jobber, blant annet som syerske. Da hun begynner å undersøke bakgrunnen sin, tar hun kontakt med Folkeregisteret. Hun ønsker å få adressen til moren. Dessverre er det for sent. Moren døde noen år tidligere. Ingrid tar mot til seg og ringer lillebroren, som hun ikke har sett siden han og moren forsvant.

«Hei. Jeg heter Ingrid, og jeg vet ikke om du husker meg, men jeg er din storesøster.»

«Det har jeg alltid mistenkt,» sier mannen i andre enden av telefonen. Han ønsker at Ingrid og han skal ha kontakt. Noen måneder senere dukker det opp et håndskrevet brev i postkassa.

I brevet blir hun kjent med sin lillebror Karl Herman. Han bor i Canada med kone og fem barn. Barnebarn har han også vært så heldig å få. Han er utdannet pilot og jobber i et mellomstort flyselskap.

Hun er stolt over broren som har klart seg så bra. Noen måneder senere ringer telefonen. Han er på vei til Norge og Tønsberg, hans stefar – morens mann – er død.

Tønsberg, 1999: Ingrid er spent idet toget stopper på togstasjonen. Hvordan ser han ut? Hvordan vil han være? Hun kjenner igjen broren med en gang; han er så lik pappaen. Ikke i væremåte, men i utseende. De gir hverandre en klem. Sammen kjører de til hans barndomshjem fem minutter unna. Huset som kunne vært hennes hjem.

Etter nesten 50 år møtes de to søsknene igjen der på stasjonen. De snakker om den dagen i butikken. Ingrid husker så godt at mamma og lillebror gikk inn i butikken, men for Karl Herman er det en historie han aldri har hørt før. Han kan heller ikke huske at mamma leverte ham på barnehjemmet i Oslo. Men han husker den forferdelige tiden og hvor glad han ble da mamma og hennes nye mann hentet ham. Sammen flyttet de til Tønsberg. Storesøsteren hørte han aldri snakk om. Hvorfor ikke moren hentet Ingrid også, er det ingen som har svar på.

TILBAKE: I voksen alder ble Ingrid og broren Karl Herman gjenforent. Da tok de blant annet turen til Telemark og ruinene av deres første hjem. Foto: Privat
TILBAKE: I voksen alder ble Ingrid og broren Karl Herman gjenforent. Da tok de blant annet turen til Telemark og ruinene av deres første hjem. Foto: Privat Vis mer

LES OGSÅ: Mistet mamma til alkoholen

Karl Herman - lillebrorens historie 

«Dette bildet fant jeg etter at mamma døde,» sier Karl Herman og viser fram et svart-hvitt-bilde av to små barn og en kvinne. «Ikke glem meg og Gutti,» står det bak.

«Gutti var det jeg kalte deg,» forklarer Ingrid mens hun studerer bildet. Det er en liten trøst at moren har tatt vare på bildet datteren sendte.

Broren husker lite fra da han var liten, men han kan huske tiden på barnehjemmet.

– Et inngjerdet barnehjem der de voksne ikke var snille med barna. Nesten hver dag sto jeg ved porten og ventet på mor, forteller han på telefon fra Canada.

Moren vendte tilbake for sønnen, og Karl Herman beskriver en trygg og god oppvekst. Han og moren snakket aldri om verken Ingrid eller deres far.

– Jeg hadde alltid en mistanke om at jeg hadde en søster. Det var en følelse jeg bare hadde, at det var noen der ute som manglet.

Men det var ikke før moren døde at han fikk bekreftet mistanken.

– Da det ble lett etter arvinger, dukket Ingrid opp. Det var et sjokk, samtidig som jeg hadde en mistanke. Det tok litt tid før jeg klarte å akseptere dette.

Hvorfor?

1999, Porsgrunn: Bror og søster kjører bilen til Porsgrunn og opp mot en liten ås. Hun kjenner seg igjen, for ham kan dette være et hvilket som helst sted. Den siste biten må de gå til fots, før de kan skimte ruinene av ei lita hytte. Den er mindre enn det hun husker. Kun muren står igjen, midt i hytta har det vokst ei bjørk.

De siste 13 årene nå har Ingrid bodd i leiligheten i Sandefjord. Den kjøpte hun for oppsparte penger og litt arv hun fikk etter sin mamma.

– Jeg har aldri hatt noe hjem, og jeg har aldri hatt noen hage – før her, sier hun. Ingrid kikker ut på en velstelt hageflekk utenfor stuevinduet. Mye av tiden tilbringes der, både alene og sammen med gode venner.

I dokumentene hun har funnet fram står det at faren hennes var svært voldelig mot moren og barna. Moren var flere ganger innlagt på sykehuset for vold. Selv om det gir en forklaring, er det vanskelig å forstå at ikke moren reddet datteren også.

– Jeg er ikke bitter, men jeg er skuffet og såret. Jeg kan forstå at hun gjorde det. Hun levde med en voldelig og alkoholisert mann i ei lita hytte.

Ingrid har samlet inn dokumentasjon om seg selv, sin mor og sin far. Allers har blant annet fått innsyn i sykehusjournaler, barnevernjournaler, rapporter fra ungdomshjem og politiet. Denne saken er skrevet på bakgrunn av dokumentene og intervjuer med Ingrid og hennes bror.

 

 

Til forsiden