HAR KOMMET NÆRMERE HVERANDRE: Etter at forfatter Simon Stranger ble klar over at svigermoren Grete Komissar hadde vokst opp i det såkalte Bandeklosteret i Trondheim, bestemte han seg for å ta et dypdykk inn i familiehistorien. FOTO: Geir Dokken
HAR KOMMET NÆRMERE HVERANDRE: Etter at forfatter Simon Stranger ble klar over at svigermoren Grete Komissar hadde vokst opp i det såkalte Bandeklosteret i Trondheim, bestemte han seg for å ta et dypdykk inn i familiehistorien. FOTO: Geir Dokken
Simon Stranger og Grete Komissar:

- Vi ante jo ikke hvor hinsides jævlig og grotesk det hadde vært der nede

Da forfatter Simon Stranger fant ut at svigermor Grete hadde vokst opp i huset til Rinnanbanden skjønte han at han måtte grave i historien.

«Jeg var inne på kjøkkenet sammen med Grete, som hadde begynt å forberede middagen med å skjære opp pærer og legge de avlange bitene i en ildfast form med kyllinglår og grønnsaker. Vi må ha snakket om noe som hadde med barndom å gjøre, for da mannen hennes dukket opp i døråpningen, spurte han om jeg var klar over at Grete vokste opp i hovedkvarteret til Rinnan. Grete sto med hendene fulle av kyllingfett og smilte usikkert, antagelig overrumplet over at Steinar kom inn og fortalte dette akkurat da. Selv om det var noe kjent med navnet Rinnan, var jeg ikke i stand til å si hvem det var. Steinar prøvde å friske opp hukommelsen min med å si fornavnet også – Henry – og legge til at Rinnan jobbet som dobbeltagent for nazistene, før han skisserte omfanget av grusomhetene som hadde blitt utført i dette huset. Tortur. Drap.

Grete strøk håret vekk fra pannen med underarmen, fremdeles med kjøkkenkniven i den ene hånden og kyllingfett på den andre. Det var noe merkelig anspent over situasjonen (...)

«Og der vokste du opp?» spurte jeg forundret, for selv om jeg hadde kjent Grete i over femten år, var dette noe hun aldri hadde fortalt.

«Ja, jeg bodde der fra jeg ble født og til jeg var syv,» svarte hun.» (Utdrag fra romanen «Leksikon om lys og mørke» (2018) av Simon Stranger)

- Sånn jeg husker det kom det helt ut av det blå, sier forfatter Simon når vi møter han og svigermor Grete over en kaffe på Litteraturhuset i Oslo.

Det var i akkurat dét øyeblikket, på kjøkkenet til svigerforeldrene på Nesoddtangen utenfor Oslo, at Simon skjønte at han måtte ta tak i det han hadde blitt fortalt - og utforske hvordan man preges av familiehistorien.

- Det er jo en så vanvittig historie, og arbeidet rundt romanen åpnet veldig opp for vår videre relasjon. Det førte til at vi begynte å snakke mer om familiehistorien, legger Grete til mens hun ser bort på svigersønnen.

Grete Komissar, som i dag er 67 år, er datter av det jødiske ekteparet Gerson og Ellen Glott Komissar, som i 1948 flyttet oppover til Trondheim fra Oslo, for å hjelpe hans mor Marie med å drive familiens klesforretning videre etter krigen.

DELTE AV FAMILIEHISTORIEN: Simon Stranger er gift med Grete Komissars datter Rikke. De har kjent hverandre i 20 år. - Jeg har forstått det bedre etter at Simon har jobbet så tungt med research rundt hvorfor de kan ha valgt å flytte inn i huset, sier Grete til KK. FOTO: Geir Dokken
DELTE AV FAMILIEHISTORIEN: Simon Stranger er gift med Grete Komissars datter Rikke. De har kjent hverandre i 20 år. - Jeg har forstått det bedre etter at Simon har jobbet så tungt med research rundt hvorfor de kan ha valgt å flytte inn i huset, sier Grete til KK. FOTO: Geir Dokken Vis mer

LES OGSÅ: Den 12 år gamle skoleeleven Grete-Marie Beckman gir oss et unikt innblikk i frigjøringdagene i mai 1945 - se det unike bildet!

- De skyldte på stor boligmangel etter krigen, og at tiden hadde gått

Forretningskvinnen Marie kunne friste sønnen og svigerdatteren med en tilsynelatende herskapelig bolig på en stor tomt i Jonsvannsveien 46 i Trondheim. Den driftige svigermoren var nok svært opptatt av å kunne tilby svigerdatteren en bolig hun kunne relatere seg til – for med familiens tobakksfabrikk var hun vant til et liv i rikdom og meget gode kår på Oslos vestkant.

- Jeg prøvde å spørre både min far og min mor, som ble skilt da jeg var syv år, om hvordan det var mulig at de kunne flytte inn i akkurat dét huset. De skyldte på stor boligmangel etter krigen, og at tiden hadde gått. Man er jo skadet eller rammet på så mange måter, og man må vel bare prøve å leve videre. Men det var egentlig ingen holdbare argumenter i mitt hode, forklarer Grete.

Intensjonen fra Marie Komissar var nok god, men den makabre historien til huset i Jonsvannsveien 46 var altfor fersk og altfor dyster til at Ellen, som høsten 1945 ble en Komissar, noen gang kom til å trives. Mye av grunnen til dette var en mann ved navn Henry Oliver Rinnan.

Han ble født som skomakersønn i Levanger i 1915, og jobbet som etterretningsagent for Gestapo under andre verdenskrig. I tillegg hadde han pådratt seg merkelapper som angiver og torturist i sitt virke som leder for spesialavdelingen Sonderabteilung Lola - også kjent som Rinnanbanden. Høsten 1943 flyttet banden inn i det beslaglagte huset til matematikkprofessor Ralph Tambs Lyche og hans kone Elsa i Jonsvannsveien 46, og tilholdsstedet fikk raskt kallenavnet «Bandeklosteret».

I det neste godt og vel halvannet året før frigjøringsvåren kom i 1945, skulle det på innsiden av husets fire vegger foregå grov tortur og makabre henrettelser, som for oss utenforstående er vanskelig å forestille seg at kan forekomme i en villa i Trondheim. En villa som før krigen blant annet hadde huset en barnehage.

Etter krigen ble det erklært i retten at Rinnanbanden hadde ansvar for at mer enn 80 nordmenn døde og et tusentall ble arrestert. Henry Rinnan ble personlig dømt for 13 drap. Mange av dem utført i Jonsvannsveien 46.

- For meg har det alltid vært en helt absurd historie, og det innså jeg mer og mer etter hvert som jeg vokste opp, og virkelig skjønte hva som hadde foregått i huset, sier Grete og rister på hodet.

En spesielt stor påkjenning skulle den nye tilværelsen i Jonsvannsveien 46 altså blir for Gretes mor, Ellen Komissar.

Hun vokste opp i en stor villa med fullt tjenerskap, på Heggeli i Oslo, og hadde som barnebarn av en suksessfull tobakksfabrikkeier tilgang på stor rikdom i form av besteforeldre i en kjempevilla på Nordstrand, vinterhytte på Hundtorp i Gudbrandsdalen og familielandssted på Konglungen. Bestefaren hadde innvandret til Norge fra Kiev i Ukraina på slutten av 1800-tallet som tobakk- og sigarekspert, og hadde bygget seg opp til å bli en solid og driftig forretningsmann med egen tobakksfabrikk i Torggata i Oslo. Selv drømte Ellen om å bli pianistinne, for planene var allerede lagt for debutkonsert i Aulaen, men dette skulle krigen sette en stopper for.

- De ble ribbet for alt under krigen, men de var utrolig heldige som klarte å komme seg over til Sverige, i absolutt siste liten, med Carl Fredriksens transport fra Carl Berner. Foreldrene mine traff hverandre som flyktninger i Uppsala under krigen, der far tilhørte en Trondheim-familie, mens mor var fra Oslo. Etter krigens store belastninger, giftet de seg høsten 1945, men hun var blitt ganske skjør. Det er vel den beste betegnelsen jeg kan bruke. Hun var sensitiv. I dag har vi nok en annen terminologi på det, og kan betegne henne som høysensitiv, forklarer Grete.

LES OGSÅ: Motstandskvinnene Sonya (20), Andrée (24), Diana (29) og Vera (41) ble tatt av dage med gift i den brutale fangeleiren Natzweiler

- Etter hvert fikk mor alle disse rare reaksjonene, med hyppige migreneanfall, angstanfall og klaustrofobi

Noen år ut i ekteskapet flytter altså Gerson, Ellen og datteren Jannicke oppover til Trondheim. Selv hadde ikke Grete kommet til verden ennå.

- Så havnet de da i Trondheim i Bandeklosteret. Ellen var enegget tvilling, og de var til sammen fire søstre. Ellens mor dør i 1947, året etter at min storesøster Jannicke ble født. Mor befant seg langt unna de andre i familien, og du vet hvordan eneggede tvillinger kan være, sier hun og drar på det.

Det ble mange lange telefonsamtaler mellom de to tvillingsøstrene - savnet var stort.

- Jeg tror hun disse første årene prøvde det hun kunne for å bli kjent med det jødiske miljøet i Trondheim. Hun hadde jo aldri vært en del av det i Oslo. Men så fikk hun etter hvert alle disse rare reaksjonene, med hyppige migreneanfall, angstanfall og klaustrofobi. Hun prøvde så godt hun kunne å pynte seg opp og leve det livet hun var vant med. Hun fikk etter hvert et nettverk bestående av mange hyggelige venner, og syntes nok farmors flotte motebutikk «Paris-Wien» var spennende. Men da jeg ble født fikk hun svangerskapsdepresjon så det holdt, og etter det meldte hun seg på en måte helt ut, og en barnepleierske måtte overta ansvaret, sier Grete.

For etter hvert som tiden gikk fikk Ellen høre skrekkhistorier om det som hadde foregått i huset familien på fire bodde i. Det var umulig å unngå det, ettersom landssvikoppgjøret mot Rinnan og den beryktede banden, hadde foregått i Trondheim tinghus bare noen få år før Komissar-familien flyttet oppover. «Alle» visste hva som hadde skjedd i Jonsvannsveien 46.

- I etterkant flammer flere gamle synsinntrykk opp, blant annet av mor som til stadighet ligger syk i den innebygde sengen i mørket på loftet. Og de etterlatte gjenstandene som mynter, papirer og det som verre er. Og også kjelleren. Når jeg tenker på det nå, så er det jo ganske uhyggelig. Jeg tror mor måtte passe seg sånn at ikke kvalmen og svimmelheten tok overhånd. Jeg er helt sikker på at fantasien hennes løp løpsk, og at hun syntes det var et kolossalt ubehag.

Simon titter bort på sin svigermor, før han empatisk utbryter:

- Stakkars Ellen - for et stort fall! Fra å være fabrikkeierdatter med en lovende pianistkarriere foran seg. Hun var 18 år da de måtte flykte, og hadde mange drømmer og tanker som ungdom flest. Men så bare kollapset alt rundt henne...

I romanen «Leksikon om lys og mørke» beskriver Simon en scene hvor svigermor Grete og storesøsteren Jannicke har invitert til teaterforestilling - i kjelleren som ble brukt som torturkammer og henrettelsessted. Grete var mellom fem og syv år da oppsetningene fant sted, og mange skuelystne hadde kjøpt Gretes hjemmelagde billetter for å entre den beryktede kjelleren.

- Vi snappet nok opp noen ting fra de voksne som kom for å se forestillingen, men vi ante jo ikke hvor hinsides jævlig og grotesk det hadde vært der nede. Det egentlig helt utrolig med disse teaterforestillingene, nesten et paradoks, når jeg tenker på at jeg senere i livet ble direktør for konserthuset Olavshallen i Trondheim, sier Grete med et lite smil.

Svigermor Grete har hatt stor tiltro til Simons arbeid med familiehistorien, og synes at resultatet er blitt veldig reell og autentisk. Hun erkjenner også at hun, etter å ha lest svigersønnens roman, har forstått bedre hvordan foreldrene kunne takke ja til farmor Marie Komissars tilbud om å flytte inn i Bandeklosteret.

- Jeg har forstått det bedre etter at Simon har jobbet så tungt med research rundt hvorfor de kan ha valgt å flytte inn i huset. Farmor Marie var nok helt sikkert veldig opptatt av å få far og mor opp til Trondheim. Hun var veldig skadeskutt etter krigen. Hun mistet mannen sin, og hun mistet broren sin. Nå hadde hun i det minste fått sitt første barnebarn, og min far var både driftig og kreativ.

HAR FØLT FORPLIKTELSE: - Noen av oss som er født i jødiske familier har følt sterkt på at vi har en forpliktelse til å bruke ressursene våre på noe, sier Grete Komissar til KK. Hun har blant annet jobbet som direktør for konserthuset Olavshallen i Trondheim. FOTO: Geir Dokken
HAR FØLT FORPLIKTELSE: - Noen av oss som er født i jødiske familier har følt sterkt på at vi har en forpliktelse til å bruke ressursene våre på noe, sier Grete Komissar til KK. Hun har blant annet jobbet som direktør for konserthuset Olavshallen i Trondheim. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Grete trekker på skuldrene og det halvlange håret, med de kledelige gråtonede lokkene, bølger seg over skuldrene.

- Men hvordan hun klarte å legge historien til Bandeklosteret bak seg i kjøpsprosessen - dét er egentlig ikke til å fatte, sier hun matt.

- Hvordan har det vært for deg å grave i svigermors familie, Simon?

- Det har åpnet opp for veldig mange fine samtaler knyttet både til huset, barndommen og familiehistorien. Jeg har også hatt mange gode samtaler med min kone Rikke om dette her. Grete og jeg har kommet enda tettere på hverandre, selv om vi har kjent hverandre i over 20 år. Det har ført hele familien tettere sammen, og ført til en forståelse av de lange linjene bakover på en annen måte, forklarer han.

Han innrømmer at det er rart å tenke på at dersom deportasjonen av de norske jødene, som fant sted høsten 1942, hadde skjedd i dag ville hans nærmeste familie ha forsvunnet.

- I nazismens system ville Grete vært helt jødisk, Rikke halvjødisk og barna mine kvartjøder. Hadde dette vært i 1942, hadde de blitt sendt av gårde på Donau alle sammen. Det er utrolig dramatisk å tenke på. Det er noe av det som har gjort at det har vært veldig sterkt å jobbe med denne romanen.

- Og dette til tross for at hele familien i realiteten ikke er jøder i religiøs forstand, men har vært humanetiker i flere generasjoner, tilføyer Grete.

LES OGSÅ: Slik gikk det med de beryktede nazi-kvinnene

- Det er meningen at man til å begynne med skal få empati med Rinnan

For Simon har det vært mange følelser involvert i arbeidet med romanen.

- Også når det kommer til den biten som handler om folkemordet. Det føles innimellom som et juv å kikke ned i. Både de delene som handler om at barna mine og kona mi, og det som jo er hele mitt liv, hadde blitt tatt. Men også å skrive om Rinnan, og forsøket på å leve meg inn i han og hans liv. Det har vært mye tungt materiale å jobbe med. Det har vært en heftig og alvorlig prosess, forklarer Simon.

I boken beskriver Simon Stranger Rinnans trøblete oppvekst, og hvordan han faller mer og mer for fristelser som omhandler penger og makt. Til en viss grad kan vi som lesere få sympati med unge Rinnan, som i oppveksten både opplever fattigdom og mobbing.

- Det jeg synes er veldig fint med boken, hvis vi ser bort ifra vår familiehistorie, er jo presentasjonen som Simon har klart å gi av Rinnan. Det synes jeg er så viktig å få frem, for det er klart at man er ikke født sånn. Vi ser det i avisen daglig, egentlig, folk som har opplevd - ikke så dramatiske ting som Rinnan en gang - men som finner ut hvor trøblete det er å være her og får reaksjoner som følge av det, sier Grete.

Simon påpeker at romanen på mange måter er en historie om utenforskap, og hvordan vi må forsøke å inkludere folk og å fange opp de som faller utenfor.

- For konsekvensene av å la folk falle utenfor er så store. Jeg tenker at 22. juli er det siste og sterkeste eksemplet på dette i norsk historie. Nettopp en slik ensom ulv som ikke føler seg hjemme noe sted, eller føler tilhørighet, og som begynner å vende denne sorgen til sinne som rettes utover til grandiose forestillinger om seg selv; «jeg skal nok vise dem en dag». Så det er meningen at man til å begynne med skal få empati med Rinnan, og jeg forsøker å presentere ham som et menneske som alle andre, som jeg tenker at han var. Når det er sagt, er det ikke sånn at jeg unnskylder ham for det.

Han fortsetter:

- Jeg tenker at han er det uheldige sammenfallet av personlige tilbøyeligheter og historiske tilfeldigheter som kommer hans vei. De mulighetene han gis gjennom nazismen. Det flere steder hvor jeg mener at han virkelig har det fulle og hele ansvaret for hva han gjør. Det er klart at krigen har sin logikk, og én ting er når man først har valgt side og er inne i et system, men det er flere steder før det hvor han må holdes til ansvar. Et av dem er når han underslår penger i butikken til onkelen sin som han jobber i. Til tross for at det er det harde 30-tallet så får han seg kjæreste, har han en jobb og får seg barn. Det er et av de punktene hvor han kunne har valgt å leve et alminnelig liv. Men han er jo tydeligvis litt stor på det, og vil ikke slå seg til ro med at de har så lite, sier Simon.

KRIGSFORBRYTER OG TORTURIST: Dette bildet er tatt i april 1946 under rettsoppgjøret etter krigen. Her er Henry Rinnan på tiltalebenken i Trondheim tinghus sammen med flere av sine assistenter. FOTO: NTB Scanpix
KRIGSFORBRYTER OG TORTURIST: Dette bildet er tatt i april 1946 under rettsoppgjøret etter krigen. Her er Henry Rinnan på tiltalebenken i Trondheim tinghus sammen med flere av sine assistenter. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Fristelsene får enorme konsekvenser. Rinnan mister både jobben og leiligheten på grunn av underslaget, og familien havner på fattighuset.

- Da kommer selvfølgelig alle de emosjonelle reaksjonene fra familien som man bare kan forestille seg. Så kommer dette sinnet som flere biografier beskriver, og så kommer krigen. Da er han jo ganske fortapt, sier Simon bestemt.

Gjennom sitt virke som lastebilsjåfør i Trøndelag før krigen har Rinnan opparbeidet seg god oversikt over hvem som er på hvilken side når krigen bryter ut. Tilfeldigheter gjør at nazistene får snusen i informasjonen Rinnan sitter på, og han får tilbud om å bli agent for nazistene. Et tilbud han takker ja til med stor iver.

- Det går ikke an å forsvare at han tok den retningen, men under gitte forutsetninger, hvis man også er av et litt spesielt kaliber, kan man bli fanget inn i noe som gir en rus. Jeg synes også enkelte ganger at jeg har observert ganske små barn som viser en kolossal aggressiv adferd. Jeg tenker hvor kommer det fra? Hvordan kommer det til å utvikle seg? sier Grete retorisk.

Hun trekker paralleller til det mange jøder opplever i dag.

- Ta skyteepisoden i synagogen i Pittsburgh i slutten av oktober i år, ny-nazistene som marsjerer i demonstrasjonstog og Sverigedemokraterna. Det er så mange strømninger rundt omkring i verden. Hva er det som gjør at en antisemittisme kan leve så lenge? Det er faktisk ubegripelig. Mye tror jeg nå skyldes et sinnet også er relatert til slik Israel, definert som jødene, oppleves i dag med Palestina-konflikten - og det er jo så tragisk som det kan bli. At ikke de kan ha en leder som er mer forsonende og åpen for løsninger.

Hun rister oppgitt på hodet.

- «Alle jøder må dø» - bare det å få en sånn idé, et verdensbilde og et syn for seg... Har man ikke annet å vie seg til her i livet? Jeg blir så kraftløs. Er vi ikke kommet lenger? Og hvordan i all verden skal vi få bukt med det?

Både Simon og svigermor Grete påpeker at det er viktig at man skiller på det som er Israels politikk - det som er staten Israel - og det som er jøder rundt omkring i verden som ikke har hatt noen påvirkning på det.

- Noe av det paradoksale med høyreekstremisme er at det de håper på er en verden med unge, hvite menn som går rundt og dreper andre. At det er de - voldsmennene - som har rett på verden. Det er en så korrupt og forskrudd virkelighetsforståelse. Hvis det er noen som er et problem, så er det jo dem. Mens andre folk bare forsøker å leve livene sine, drive butikker, være lærere, studere og ha en normal hverdag. Folk må få lov til å holde på med det! sier han med høy røst. Tydelig provosert.

Og det var det de aller fleste av de jødene som hadde innvandret til Norge fra Øst-Europa hadde gjort, etter at den såkalte «Jødeparagrafen» ble opphevet i den norske Grunnloven i 1851. Startet forretningsvirksomhet, så smått begynte på en akademisk utdannelse - og forsøkt å leve så integrert som mulig. Men nazistenes ideologi satte en stopper for dette, og det fikk særlig de norske jødene føle på kroppen høsten 1942.

LES OGSÅ: Den barbariske Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss: - Han slo meg som en normal person. Det er det som er så grusomt

Har følt en viss forpliktelse til å utrette noe for å bevise sin rett til å være her

Under den mye omtalte Wannsee-konferansen i Berlin i januar 1942 bestemte nazitopper, med Adolf Eichmann (1906–1962) i spissen, at det var på tide å få «Den endelige løsning på det jødiske problem» - Endlösung der Judenfrage - iverksatt. Dette betød at de norske jødene måtte fjernes fra sine hjem, tvinges om bord på fangeskip, for så å ende sine liv i konsentrasjonsleirene i Tyskland og Polen.

- Jeg har tenkt på det mange ganger; hvor mange av de i det jødiske miljøet, som tross alt var ganske lite, ble drept under krigen. Det var rundt 2100 jøder som bodde i Norge i 1940, og så ble 773 sendt på skip ut av Norge til konsentrasjonsleire. Bare 35 kom tilbake. Så har vi også de jødene som ble drept i Norge under krigen, som Gretes bestefar Hirsch Komissar. Den biten der må ha vært en påkjenning. En sorg og et traume at så mange var borte, sier Simon.

Komissar-familien er en av Norges mest kjente familier med jødisk opphav, og mye av dette skyldes Gretes far Gerson Komissars virke som rektor og pådriver i over 50 år på handelshøyskolen BI. I tillegg består familien av flere kjente ledelsesprofiler innen kunst- og kulturmiljøet.

Men ting kunne ha sett helt annerledes ut for familien Komissar, hadde det ikke vært for den nevnte flyktningeoperasjonen Carl Fredriksens Transport, som reddet rundt 1000 mennesker i løpet av seks uker fra november 1942. Blant dem var altså flere medlemmer av både Glott og Komissar-familien.

UNIKT FORHOLD: Grete Komissar og Simon Stranger oser varme og kjærlighet overfor hverandre. FOTO: Geir Dokken
UNIKT FORHOLD: Grete Komissar og Simon Stranger oser varme og kjærlighet overfor hverandre. FOTO: Geir Dokken Vis mer

- Det slo meg også på et tidspunkt, mens jeg skrev boken, at hvis de seks millioner jødene som ble drept under krigen hadde fått leve videre, og fått barn som andre familier, er anslaget satt til at det hadde eksistert rundt 70 millioner flere mennesker i dag. Det er på størrelse med Spanias befolkning omtrent, som ikke finnes. Det er ganske dystert og dramatisk å tenke på. Tenk på folks kunnskap og hva de er kapable til. Ta flyktninger i dag, blant de som dør underveis, er det folk som kunne ha blitt forskere, musikere eller politikere, sier Simon.

Grete erkjenner at hun har følt en viss forpliktelse til å utrette noe for å bevise sin rett til å være her.

- Noen av oss som er født i jødiske familier har følt sterkt på at vi har en forpliktelse til å bruke ressursene våre på noe. Vi må finne ut hva vi tror vi er best på. Man bør liksom bli til noe og synliggjøre overfor andre at man har en verdi for samfunnet. Så sprøtt er det faktisk, sier hun ærlig.

«De kom seg levende over grensen og til flyktningleiren, men følelsen av trygghet fikk hun aldri tilbake. Heller ikke ambisjonene om å spille konserter, eller om å bli kunstner. I leiren møtte hun Gerson. Nå har årene gått. Krigen er over, men den tar likevel aldri slutt. Fortiden forfølger henne, enten hun vil eller ikke, slik den gjør denne morgenen der hun står ved inngangen til kjellertrappen.

Døren ruver foran henne, og Ellen står stille, så rister hun på hodet av seg selv og klemmer ned dørhåndtaket. Det kommer en knirking fra døren idet den glir opp, men det gjør det alltid. Det er ingen grunn til å bli så redd, tenker hun og stikker hodet inn døråpningen, kjenner den rå kjellerluften stige opp, så kald og full av støv og stein. Så går hun ned, holder hånden på rekkverket, kommer et øyeblikk til å tenke på at også Rinnan må ha latt hånden sin gli nedover det samme treverket, og slipper taket raskt, som om hun hadde brent seg». (Utdrag fra romanen «Leksikon om lys og mørke» (2018) av Simon Stranger)

Etter at Grete, moren og storesøsteren Jannicke flyttet til Oslo etter foreldrenes skilsmisse, satte hun aldri sine føtter i den en gang så beryktede Bandekloster-villaen igjen.

- Jeg har aldri ønsket å besøke huset etter at vi solgte det. Som voksen har jeg bodd over 20 år i Trondheim og har like undrende passert huset en rekke ganger. Kanskje det hadde frembragt andre tanker og følelser i dag? sier Grete og ser bort på svigersønnen.

- For min del begynner historien med dette mentale bildet av lille Grete med teaterbillettene i hånden i toppen av trappen. Det sammenfatter så mye av andre verdenskrig. Det er både nazismen og Holocaust, men også de overlevende og i tillegg de uskyldige. Barnets uskyld, og de som ikke kjenner til ondskapen, men som likevel vokser opp i skyggen av det grusomme, avslutter Simon.

LES OGSÅ: «Tyskerjentene» fikk unnskyldning fra staten: - Det er synd at våre mødre ikke fikk oppleve dette her

Til forsiden