– Jeg har vært helt klar på at Lene ikke skal stå i noen som helst takknemlighetsgjeld til meg. Men stikker hun til meg en pose ostepop, er jeg selvsagt verdens lykkeligste, sier Betsy Frydenlund og ler hjertelig.
De møttes første gang som fireåringer, da Betsy mor ble kjæreste med Lene Anita Høviks onkel. Familiene bodde i Trondheim. Som skolestartere ble de naboer i samme blokk og samme etasje. Leilighetene lå rett overfor hverandre, og jentene sier de vokste opp med to hjem, felles middager, felles godtepose og barnetv, og bytting på hvem som lå på madrass på gulvet og hvem som fikk senga.
– Mange lapper ble sendt under døra til hverandre, enten for å ordne opp i krangler eller laget avtaler, sier Lene og ler.
– Vi var som erteris, og følte oss som søstre, legger Betsy til.
Men det skjedde mer det året jentene skulle begynne på skolen.
«Jeg har en dårlig nyhet. Datteren deres har blodkreft»
Formen ble dårligere
Lene var vanligvis en aktiv jente, men da sjuåringen mistet matlysten, orket mindre og var mye trøtt og slapp, ble hun utredet for å finne årsaken. Det viste seg at hun har en sjelden nyresykdom, som det heldigvis fantes medisiner mot. Snart var hun like kvikk igjen, og jentene holdt sammen helt til de var ferdige med ungdomsskolen.
Da begynte Lene på tegning, form og farge, mens Betsy valgte kokk og stuertskole. Da begge flyttet hjemmefra og Lene fikk sitt første barn som 19 åring, var de på ulike steder i livet en periode. Men selv om kontakten var mindre, visste begge at vennskapet sto fjellstøtt.
– Da jeg ble gravid, måtte jeg slutte med medisinene som holdt kroppen i sjakk, og svangerskapet var tøft. Men det ble fort glemt da jeg fikk min velskapte datter på brystet, sier Lene.
– Da jeg ble gravid igjen 12 år senere, i 2013, kunne jeg heller ikke ta medisiner, og formen stupte fort nedover. Jeg fikk svangerskapsforgiftning og sønnen min måtte tas med hastekeisersnitt i uke 33. Han trengte litt puste- og ernæringshjelp de første ukene, men er heldigvis en frisk og sunn gutt.
Fullt så bra gikk det ikke med Lenes nyrer, hun kom seg aldri helt tilbake til normalen etter svangerskapet, selv om hun tok medisiner igjen. Formen ble stadig dårligere, Lene var slapp, kvalm, trøtt og hoven i kroppen, noe som også gikk ut over evnen til å stå i jobb. Hun hadde utdannet seg til sykepleier i voksen alder, nå skulle hun få erfaring som pasient.
To muligheter: Dialyse eller transplantasjon
Lene ble klarert for nyretransplantasjon og tatt inn på venteliste i november 2017, og startet med dialysebehandling i februar 2018. Hun gikk først ni måneder på dialyseavdelingen på St. Olavs hospital, og fullroser diasykepleierne der. Lene satte pris på både omsorgen og humoren, som var utrolig viktig i denne livskrisen.
– Deretter tok jeg med meg maskinen og utstyret hjem, slik at jeg kunne ta hjemmedialyse fem dager i uka. Selv om jeg fremdeles var bundet, ga dette alternativet meg mer frihet til å tilpasse behandlingen etter familielivet, sier Lene.
– Vi må ikke glemme at når én person i familien blir syk, påvirker det hele familiesituasjonen.
Betsy forteller at hun alltid har visst at Lene hadde en nyresykdom. Men i periodene de ikke snakket så mye sammen, var sykdommen aldri et tema når de møttes. Lene snakket uansett lite om sykdommen sin, hun var mest opptatt av at andre hadde det bra.
– Det var på mitt eget utdrikningslag Lene fortalte hvor alvorlig sykdommen hadde utviklet seg. Jeg ble veldig lei meg, bekymret og tankefull, sier Betsy, som reiste til Paris for å gifte seg samme år.
Det ble mye reising det året, og Lene var alltid med i Betsys tanker. Det føltes urettferdig at mens hun selv kunne leve livet, være fri og spontan, spise og drikke det hun ville, var Lene bundet til en dialysemaskin.
– Jeg grublet mye, søkte informasjon og snakket med mannen min. Ingen av oss visste noe særlig om nyretransplantasjon. Men da vi hadde lest oss opp, var mannen min støttet meg i beslutningen jeg tok, sier Betsy.
– Hvis en av mine nyrer kunne gi Lene livet tilbake, ville jeg donere.
Torben var prest og trebarnsfar. Ingen visste hva som foregikk når kona var på seinvakt og ungene sov
Grundig utredning av begge
Lene ble utredet grundigere som voksen enn som barn, og i en utvidet biopsi fikk hun påvist en sjelden genfeil. Begge Lenes foreldre hadde genfeilen, uten at de visste det og uten at de ble syke.
– Denne beskjeden gjorde meg redd for samme sykdom hos barna mine. Men jeg ble beroliget med at genfeilen må nedarves fra både mor og far for å utvikle nyresykdommen, så sjansen er minimal, sier Lene.
– Pappa ville gjerne donere en nyre, men det gikk selvsagt ikke på grunn av genfeilen. Hele familien var fortvilet over ikke å kunne gjøre noe.
Da Betsy fortalte Lene om at hun ville utredes for å bli hennes donor, ble Lene glad, men samtidig var det vanskelig å tro på. Venninnene skjønner godt at folk kan være redde for å legge seg under kniven, og fjerne et fullt fungerende organ.
Utredningen av Betsy startet våren 2019. Det var mange tester som skulle gjøres, venninnene var realistiske, delte opp- og nedturer og jublet, lo og gråt om hverandre da Betsy ble godkjent.
– Man får virkelig testet sin egen helse grundig som mulig nyredonor, sier Betsy.
– Når jeg vet det jeg vet i dag, angrer jeg på at jeg ikke ga Lene en nyre tidligere. Hun har alltid vært klippen i mitt liv, og det er få mennesker som kjenner meg så godt som Lene. Hun er et utrolig fint og varmt menneske, som jeg vet jeg kan stole på at alltid vil stille opp. Selvfølgelig har jeg tenkt på muligheten at jeg selv kan få sykdom i den nyren jeg har igjen, men den utfordringen får jeg ta når den eventuelt dukker opp, det er ikke noe jeg bekymrer meg for.
Betsy var helt klar på at Lene aldri måtte føle på takknemlighetsgjeld, vennskapet skulle fortsette akkurat som før, selv om en del av Betsy ble operert inn i Lene.
Det var en stor nedtur da transplantasjonen ble utsatt på grunn av koronarestriksjoner.
Men 14. september 2020 ble den gjennomført.
Kan endelig tisse selv
Venninnene ble innlagt på Rikshospitalet, begge var spente, men ikke redde. Betsy ble først trillet inn på operasjonsstua, fire timer senere var hennes nyre ute og Lene ble trillet inn. Begge følte seg godt ivaretatt på transplantasjonskirurgisk avdeling hele veien.
– Jeg var full av energi dagen etter og var mest spent på formen til Lene, sier Betsy.
– Da jeg ble trillet inn til henne samme kveld, trengte ingen av oss å si så mye. Vi bare så på hverandre med blanke øyne, og jeg visste at jeg hadde det gjort det rette.
Betsy ble skrevet ut etter en liten uke, og ble rutinemessig fulgt opp av nyrelege ett år.
Lene forteller at hun hadde vært mye dårlig over lang tid, man blir ikke frisk av dialyse, man holdes bare i live. Det var derfor godt å kjenne på følelsene rett etter transplantasjonen. Hun opplevde at kroppen var mer våken, hjernen var på plass og energien steg dag for dag.
– Og så kunne jeg tisse selv, det hadde jeg ikke gjort på flere år. Lene smiler og forklarer at den væsken man vanligvis tisser ut, trekkes ut av kroppen ved dialyse. En kropp med så alvorlig nyresvikt som hennes (endestadiet), klarer ikke å kvitte seg med væsken selv.
Lenes form steg også fort, men hun måtte bo på Rikshospitalet de første ni ukene, riktignok med noen permisjoner og hjemreiser. Som nyretransplantert får man nøye oppfølging det første året, mye justeringer av medisiner for å se til at nyren fungerer som den skal.
– Jeg må ta immundempende medisiner resten av livet. Men jeg kan spise og drikke det jeg vil og være med på det jeg har lyst til. Den eneste begrensningen er å unngå sport som kan inneholde slag mot magen, sier Lene, som begynte så smått å jobbe igjen seks måneder etter transplantasjonen.
Livet er godt i dag
Lene og Betsy lever nå helt vanlige liv, med familie, venner, jobb og hobbyer. Lene jobber på kirurgisk avdeling på Orkdal sjukehus, Betsy jobber som produksjonsmedarbeider på Grilstad Fabrikker as.
Vennskapet er som det alltid har vært, ærlig, åpent, uanstrengt og fjellstøtt.
– Jeg har fått den beste gaven ever, og jeg har fått livet mitt tilbake, sier Lene rørt.
– Men jeg føler på ingen måte at jeg står i gjeld. Hadde livene vært snudd, og Betsy vært syk, hadde jeg ikke nølt med å gi henne den samme gaven. Hun er verdens vakreste menneske, så varm, omtenksom og uselvisk. Betsy får meg alltid på bedre tanker og i bedre humør, bare ved å være der. Verden hadde vært et bedre sted om alle hadde hatt en som Betsy i sitt liv.
Venninnene forklarer at de har den typen vennskap, som man ikke trenger å anstrenge seg for å beholde. De har enorm respekt og forståelse for hverandre, og kaller seg hverandres lykkepiller.
– Vi har kjent hverandre så lenge vi er i stand til å huske. I løpet av de 37 årene har vi opplevd mye sammen, på godt og vondt, sier Betsy.
– Det føles trygt å ha en sånn venninne i livet, en som har vært der uansett tilstand, legger Lene til.
Venninnene er skjønt enige om at de er heldige som har hverandre.
– Vi har denne ufattelige, nydelige reisen sammen, som et drops vi kan sutte på og gjenoppleve igjen og igjen gjennom bilder og minner. Og enda ligger mye spennende foran oss, som vi gleder oss til å oppleve sammen, sier Betsy, mens Lene nikker enig.
