- Vi er blitt sterke av all motgangen

Hjertesykt Barn

- Vi er blitt sterke av all motgangen

Publisert
Sist oppdatert

Et hjertesykt barn. Et for tidlig født barn. Forståelig nok var bekymringen stor da Mette-Lise ble gravid for tredje gang.

– Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere. Det uttrykket kan jeg skrive under på, sier Mette-Lise Levvel Eriksen (35).

Trebarnsmoren tar varmt imot Allers. Sommeren er kommet, og sundet speiler seg i sola. For familien på fem i Engelsviken i Fredrikstad ser livet lysere ut enn på lenge, men utford­ringene har stått i kø og vinter­dagene har vært mange. Mette-Lise er mamma til ett hjertebarn, en for tidlig født gutt og en lillesøster som kom til verden som nummer tre – uten komplikasjoner, men med en bekymret mor.

– Når jeg ser tilbake på alt vi har vært igjennom – tøffe svangerskap, operasjoner, sykehus­besøk, engstelse og ekstra utfordringer i hverdagen, så ser jeg jo at vi er blitt sterkere! Det har gjort oss sammensveiset som familie, og jeg verdsetter små ting mer enn før, sier hun.
I den koselige stua pynter bilder av tre gode unger opp: eldstemann Lars-Henrik på ti, Nicolai på sju og lillesøster Anine på nesten tre.

<strong>På sykehus:</strong> Her får sønnen Lars-Henrik behandling for hjertefeilen.
På sykehus: Her får sønnen Lars-Henrik behandling for hjertefeilen. Vis mer

Da hjertebarnet Lars-Henrik var på vei, visste de ingenting om det som ventet før de rutinemessig tok en ultralyd i uke 18.
– Legen var usikker og sendte meg til en ekstra ultralyd på sykehuset. Jeg trodde det var rutine, derfor dro jeg alene.
Så kom beskjeden om at gutten de ventet, hadde hypoplastisk ­venstre hjertesyndrom – en svært alvorlig hjertefeil, der venstre ­hjertehalvdel er underutviklet.

– Det var et sjokk! Jeg ble redd og ringte til Lars Erik, mannen min. Jeg husker at jeg satt alene på sykehuset og ventet. Han kom nedover gangen i den oransje arbeidsdressen for å trøste meg. Dressen lyste opp. Akkurat det ­bildet har festet seg, sier hun.

Mange tunge dager fulgte. 

– Vi kom i gang med en sorgprosess da vi fikk beskjeden. Men du vet uansett ikke hva du går til. Dette var jo det første barnet vårt. Jeg var 25 år og Lars Erik 21. 
Lars-Henrik hadde blant annet vanskeligheter med å spise de ­første årene og fikk mat gjennom en sonde. Han har også vært ­operert utallige ganger for ulike ting i tillegg til de tre hjerteoperasjonene. Da Lars-Henrik kom til narkose nummer tjue, sluttet mamma å telle.

– Må du takle noe, så takler du det. Sånn ble hverdagen vår. Men det var en veldig tøff start. Han ble døpt på sykehuset dagen etter at han ble født, for det var ikke sikkert han ville overleve.
Til tross for en tøff start på foreldrelivet var det aldri noe alternativ at de ikke skulle ha flere barn. 
– Da jeg ble gravid med Nicolai, tenkte vi at vi hadde vært igjennom nok. Denne gang ville det gå bra!

<strong>Tre go&#039;inger:</strong> – Dette er Anines første jul, og den ble feiret «vanlig». Men vi har vært på sykehuset flere julaftener, forteller mamma Mette-Lise.
Tre go'inger: – Dette er Anines første jul, og den ble feiret «vanlig». Men vi har vært på sykehuset flere julaftener, forteller mamma Mette-Lise. Vis mer

Slik gikk det ikke. Da Mette-Lise var bare 20 uker på vei, gikk vannet. «Dette blir en senabort. Det ser ikke ut til at dette kan gå bra, og vi kan ikke redde et så for tidlig født barn,» var beskjeden ekteparet fikk.

– Legen sendte meg hjem og ba meg leve som vanlig. Jeg gikk hjemme, forberedte meg på at jeg ikke skulle bli tobarnsmor likevel og ventet på riene som aldri kom. Etter fire uker ga legene kontrabeskjed. Da var jeg kommet så langt i svangerskapet at de faktisk kunne gjøre noe for babyen. Jeg fikk en ny vannavgang da og ble sendt rett til Ullevål. «Legg deg ned,» sa de der, sier Mette-Lise. – Da la jeg meg ned, da! Og lå i seks uker og ventet på rier som ikke kom da, heller, sier hun med glimt i øyet.

– Alle har lov til å bikke over i motløshet eller pessimisme av og til, men så må vi feste blikket og se framover igjen, mener Mette-Lise som koser seg på terrassen med mannen og to av barna.
– Alle har lov til å bikke over i motløshet eller pessimisme av og til, men så må vi feste blikket og se framover igjen, mener Mette-Lise som koser seg på terrassen med mannen og to av barna. Vis mer

Selv om hun forteller om dette med godt humør i dag, var ikke dagene lette den gangen. Det endte med keisersnitt rett før jul, to måneder før termin. Den lille ­gutten ble lagt rett i kuvøse fordi lungene var underutviklet.

– For andre gang ble vi spurt om vi ville døpe barnet på sykehuset. Han ville kanskje ikke klare seg. Det var ikke til å tro at det skjedde igjen. Dagen etter fødselen ble Nicolai døpt. Akkurat som storebroren.

– Det er jo ikke sånn du ønsker at en dåpsdag skal være, mener mammaen.

Selv om Nicolai ikke hadde de samme utfordringene som førstemann, hadde også han en tøff start. Rundt nyttår snudde det, men de fikk ikke ta ham med seg hjem før i februar.

– Etter sånne erfaringer er det ikke bare bare å gå løs på et tredje svangerskap. Det var ikke enkelt, men vi tenkte at det kan være fint for barna å være flere. Ingen vet hvordan framtiden blir for noen. Så etter tre år ventet vi Anine.

Selv om dette svangerskapet forløp normalt, var de ni månedene likevel en belastning.
– Jeg var veldig plaget av tankene om hva som kunne skje. Jeg trodde nesten ikke på at det kunne gå bra. Men alt gikk fint! Det var min egen bekymring som var verst denne gangen.

Tjohei! Yngstejenta Anine er glad i å huske. Her med mamma Mette-Lise som trygt anker.
Tjohei! Yngstejenta Anine er glad i å huske. Her med mamma Mette-Lise som trygt anker. Vis mer

I dag jobber Mette-Lise som ­førskolelærer i en barnehage like ved skolen der guttene hennes går. Lars-Henrik spiller i korps, og med et litt lavere tempo enn de andre deltar han i leken med kameratene. Nicolai fungerer også godt i dag – og Anine er høyt og lavt. Mette-Lise erkjenner at det har tatt på å håndtere utfordringene de siste ti årene.

– Mødre og fedre får ikke så mye tid til å tenke på seg selv når ungene er små – og i hvert fall ikke når det blir så mye ekstra som hos oss. Både hverdagen og ferier ­krever mer planlegging og tilrettelegging, men vi har lært oss å håndtere det.

Pappa Lars Erik vet bedre enn de fleste at det er viktig å se framover og være positiv. Som 19-åring måtte han amputere venstre arm etter en ulykke.

– Jeg var dum og klatret opp i en høyspentmast på 19-årsdagen min. Det gikk ikke så bra, men jeg overlevde, sier Lars Erik.

– Jeg tar av meg hatten, han tenker aldri negativt. Derfor ­klarer han det meste også. Han bestemte seg tidlig for å komme seg tilbake i jobb, og med protese går jobben som gravmaskinfører bra, forteller Mette-Lise.

– Det er bare å ta av seg hatten for Mette-Lise, repliserer ektemannen. – Hun er veldig tøff og tar utfordringer på strak arm!

– Søsken normaliserer dagliglivet. Det er sunt at ikke alt dreier seg om hjertebarnet i en familie, sier Mette-Lise, her med Anine på skuldrene. Lars-Henrik har sykkel med elektrisk motor for å takle motbakkene.
– Søsken normaliserer dagliglivet. Det er sunt at ikke alt dreier seg om hjertebarnet i en familie, sier Mette-Lise, her med Anine på skuldrene. Lars-Henrik har sykkel med elektrisk motor for å takle motbakkene. Vis mer

Mette-Lise mener hun ikke ville taklet alt de har opplevd, hvis det ikke var for støtten fra foreldre, svigerforeldre og søsken.

– Når vi var på sykehus med en av gutta, stilte besteforeldrene opp her hjemme. Jeg har også et nært forhold til søsteren min. Hun fikk et friskt barn like før jeg fikk Nicolai og har nesten hatt dårlig samvittighet for at hun bare har fått friske barn. Men sånn kan vi ikke tenke. Jeg har ikke hatt noen problemer med å glede meg sammen med henne når hun har fått barn.

Mette-Lise vet også at venner har hatt vanskeligheter med å ­fortelle henne om sine problemer som de mener ikke kan måle seg med hennes.

– Da sier jeg bare at hvis du er bekymret for din unge som har influensa, så er du det. Vi kan ikke sammenligne bekymringer på den måten.

Oppholdene på sykehus, der Mette-Lise har møtt foreldre og barn som har det verre enn dem, har lært henne å glede seg over det hun har og sette ting i perspektiv.

– Det har jo gått bra med oss. Vi har ikke mistet noen av barna og er kommet oss gjennom krisene. Det er noe å glede seg over!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer