Ingvild Lilletvedt glemmer ikke 23. september 2020. Egentlig skulle det være en gledens dag, med lansering av den nye platen hennes «Festen». Men datoen skulle snart få nytt og dystrere innhold. For dette ble dagen da hun måtte finne en ny måte å tenke på. En oppgave i alt det fryktelige og ubegripelige legen sa.

– Jeg hadde følt på meg at noe var galt og ville få det sjekket. Vi kvinner tenker ofte «Nei, det er sikkert ikke noe». Vi er vant med å ha mye følelser, og det er lett å avskrive en fornemmelse av at noe er galt, sier Ingvild Lilletvedt (47).

I skyggen av ruvende størrelser

Vi kommer tilbake til legekontoret i Porsgrunn. Men først, la oss ta en tur til bygda Vinje. Det nasjonalromantiske postkortet i Telemark som har vært hjem for Myllarguten, A. O. Vinje og Dyre Vaa. For ikke å snakke om Tarjei Vesaas og Halldis Moren Vesaas. Ja, og så Ingebjørg Bratland - og brødrene Odd og Aasmund Nordstoga. Lista over kulturnavn som har bodd i den lille bygda øverst i Telemark er mildt sagt imponerende, og kulturarven mellom bratte heng og vidstrakte vann er nok til å gi en stakkars innflytter bakoversveis.

Det er her Ingvild Lilletvedt bor.

Elise og Andreas flyttet fra byen for å drive gård

Snakker for mye

Hva får en impulsiv kvinne fra en bygd på vestkysten, som er kjent for å snakke før hun tenker, til å bosette seg i ei høyfjellsbygd hvor folk tradisjonelt sett sier mer mellom linjene enn rett ut? For Ingvild Lilletvedt var det kjærligheten. Og ikke til hvem som helst. Det var kjærligheten til en Nordstoga. Selveste odelsgutten. Storebroren til Odd. Han som skulle overta storgården, hvor svigermor Ellen er folkesanger og primus motor i bygda og holder kurs i kveding og folkedans.

– Det var jo en overgang, innrømmer Ingvild.

– Jeg sier gjerne ting rett fra levra, og passer ikke alltid inn i den telemarkske naturen. Jeg har nok blitt sett på som litt rebelsk. Hun som sier mer enn hun skulle.

Fra det ville vest

Ingvild er fra Stamnes, innerst i Veafjorden mellom Bergen og Voss. Hun spilte kornett i korpset og Yamaha-orgel på stua, og som 10-åring skrev hun protestsanger om skolen og verden generelt. Men hun fremførte dem aldri, annet enn for seg selv, og tekstene havnet i skuffen. I 20-årene studerte hun til førskolelærer i Bodø, og fant her noe av den samme forblåste skjønnheten som i Stamnes, og folk som var som henne: direkte og frittalende. Deretter bar det til Bergen, og parallelt med studier sang hun i kor.

Og det var under en korsamling i Bergen i 2005 at livet skulle ta en ny vending.

Det var da hun traff Aasmund.

– Allerede første kvelden gikk han ned på kne og fridde og spurte om jeg ville bli med ham hjem til gården. Det var veldig sjarmerende. Til jeg skjønte at han hadde gjort det samme med ganske mange andre før meg.

Ingvild ler og forteller at det var nettopp sjarmen hun falt for. Og sangen. Om de var ute og spiste i korsammenheng kunne Aasmund plutselig reise seg og begynne å synge stev og folketoner.

– Mamma mente han var et veldig godt parti. Da hun hadde møtt Aasmund første gang, og jeg skulle dra på besøk til ham sa hun: «Du kommer ikke hjem i morgen, hvert fall!». Alt skjedde veldig fort mellom oss, og da jeg ble gravid valgte vi å satse på hverandre.

Kona til «Staysman»: - Jeg er nærmest alenemor med ring på fingeren

Tøft i starten

Snart gikk flyttelasset over fjellet, til gården Plassen. Foreldrene leet ikke et øyebryn, for de var vant med at Ingvild går sine egne veier. Snart sto hun på tunet på odelsgården og skuet ut over tømmerhus og stupbratte granåser.

– Det var ganske tøft i starten, innrømmer Ingvild.

– Jeg følte at jeg var midt oppå fjellet. Jeg var jo vant med havet og kysten. Men nå setter jeg veldig pris på det. Det er en ro her. Og alt er tilgjengelig og nært.

Stjal odelsgutten?

Hvordan har hun blitt tatt imot? En odelsgutts utvalgte settes det jo tradisjonelt store forhåpninger til, og mang en storgård har blitt dobbelt så stor, takket være ekteskap med en fra bygda.

– Alle har vært veldig imøtekommende. Men jeg har alltid kjent på følelsen av å ikke være herfra. Jeg har et annet temperament. Men samtidig har jeg ikke forventet at alle dører skal stå åpne. Man må jobbe for det selv.

Hun legger til:

– Det er en veldig sterk kulturarv her, og den jeg kjenner sterkest tilknytning til er nok Haldis Moren Vesaas. Sangen «Festen» er inspirert av et av de vakre diktene hennes, «Vi tar alltid heisen», der hun spør:

Rekk vi det før heisen stansar og vi må ut? Og jammen rekk vi det gong etter gong etter gong. Vi tar alltid heisen

Ingvild forteller at låten er historien om et hageselskap på sommeren, der små og store snart skal gå barbeint i graset, spise jordbæris og høre på Chet Baker.

– Hun lurer på hvilen kjole hun skal ha på, og om hun får tid til et kyss med den hun elsker før gjestane kommer:

Berre eit lite blikk, har me tid der bak ei grind

Berre eit lite kyss, og eg veit at du er min.

Begynte å synge i 30-årene

Aasmund er musiker og gårdbruker. Paret har to døtre og en sønn, som hjelper pappa i fjøset med 17 kyr og tre griser. Selv er Ingvild musiker og har gitt ut platene «Den minste Cafeen» og «Ringen», og nå altså «Festen». Men tro ikke at hun alltid har sunget. Ingvild skulle faktisk rekke å bli opp i 30-åra før hun tok steget:

– Jeg var 35 år og vi hadde fått de barna vi skulle ha. Jeg måtte finne ut: Hvem er jeg? Jeg er mamma, mor og kone, men hvem ønsker jeg å være? Nå kom musikken så sterkt tilbake til meg.

Hun beskriver låtene sine som nordisk visepop, og synger på dialekt. Tekstene handler om raushet, mot, kjærlighet og om å finne lyset. Men det som i 2020 skulle være en lansering av låter hun hadde jobbet med i flere år, skulle altså få en ny dimensjon. For livet har mange vendinger. Mange tråder i veven - og i blant ryker en.

- I begynnelsen visste vi ikke om det gikk bra

– Det var tøft

Det bringer oss tilbake til legens kontor i Porsgrunn. Til den lille kulen i brystet som Ingvild ville få sjekket, og den andre kulen legen fant, som var større.

– Diagnosen brystkreft var totalt meningsløs og ubegripelig, sier Ingvild, med kampånd i stemmen.

Hun forteller at hun som en kvinne midt i 40-årene ikke anså seg som å være i faresonen.

– Men jeg hadde ikke noe annet valg enn å godta det. Det var tøft, men livet er sånn: man vet aldri hva som kan skje. Samtidig vet jeg at dette skal gå bra. Jeg må jobbe meg gjennom det, og ikke vente på at det skal gå over. Man har ikke noe annet valg enn å holde seg oppe og prøve å være sterk psykisk og fysisk.

Vil ikke ha nytt bryst

Nylig var hun på sykehuset i Skien og opererte bort det ene brystet. I tiden fremover venter cellegift og stråling.

– Jeg ønsker ikke å få et nytt bryst, forteller Ingvild.

Vi påpeker at det kanskje er et annerledes valg, gitt at debatten gjerne går på lange ventelister knyttet til brystrekonstruksjon.

– Jeg definerer meg ikke som kvinne utifra brystet mitt. Det er ikke der skjønnheten ligger. Dette er noe av de verdiene jeg forsøker å gi barna mine, sier Ingvild.

Hun utdyper:

– Men å ha bare et bryst passer jo ikke inn i alt som skal være så perfekt. Vi blir hele tiden oppfordret til å være perfekte, og det er et fryktelig pes for barn og unge. Jeg ønsker å formidle til barna mine at du er god nok som du er. Det finnes ingen standard på hva en kvinne skal være. Vi er ikke mindre vakre om vi bare har ett bryst.

Sex etter kreft: - Skjedeveggen falt ut

Gode verdier

Verdiene hun forsøker å overføre til sine barn er enkle og like gamle som stev og folketoner: raushet og toleranse overfor andre:

– Om barna kommer hjem med en kjæreste som er gutt eller jente eller har hijab eller ei, så betyr det ingenting for meg, så lenge de er glade i hverandre. Det er samtalene rundt middagsbordet som former barna. Om ikke vi voksne snakker pent om andre, vil ikke barna gjøre det heller.

Hyller svigermor

De første årene bodde hun svigerforeldrene noen meter fra hverandre. Ingvild fikk ofte spørsmål fra venner om hvordan det egentlig gikk. Ingvild forsikrer at svigermoren alltid har kjent sin besøkelsestid.

– Ellen er helt fantastisk. Et unikum. Hun er varm og raus og vet når hun skal bidra og ikke. Hun er opptatt av kultur og musikk, og har inspirert meg ufattelig mye, sier Ingvild og forteller at støtten er uvurderlig etter at hun ble syk.

– Svigermor for meg er både bestemor, mor og venninne. Jeg føler meg veldig heldig, sier Ingvild, som mistet sin egen mor i 2014.

Rett før moren døde, måtte Ingvild Nordstoga love henne én ting: Aldri å gi seg med musikken

Byttet ut Nordstoga-navnet

Hovedhuset er fra 1897. På tunet står Vinje-stova, et museum med omvisninger hver sommer. Gården Plassen er i det hele tatt gjennomsyret av historikk, musikk og tradisjoner. Men kanskje kan et navn være et åk, om det er aldri så positivt? I 2017 bestemte Ingvild seg for å endre på mønstret i veven sin. For hun hadde dette behovet for å bli sett for den hun var. Ikke som «kona til» eller kanskje «svigerdatteren til».

– Jeg bestemte meg for å fjerne Nordstoga-navnet og tok tilbake etternavnet mitt. Nordstoga er et nydelig navn, men for meg var det viktig å bli vurdert for hvem jeg er, og ikke for hvem jeg er gift med, forklarer Ingvild.

Mannen og barna fortsatt heter Nordstoga, men selv har hun fjernet det ikke bare som artist, men også fra pass og papirer.

– Jeg følte meg hele tiden som Ingvild Lilletvedt, en som er rebelsk, impulsiv og står for sine ting, og jeg skjønte at navnet mitt var viktig for meg.

Barna skal ha tatt det fint, og er vant med at mamma går sine egne veier. Men hvordan reagerte mannen? Så han muligens navnebyttet som et ondt varsel?

– Han sa bare «Jaja, det er akkurat sånn Ingvild er». Jeg har alltid gitt tydelige beskjeder, og går ikke på kompromiss, om jeg føler at det er feil.

– Jeg var predikanten i skinnbukser, men spilte aldri på sex

Kjører over fjellet

Når Ingvild får trang til å se havet kjører hun over fjellet til Bergen. På vinterstid begrenser kontakten med Vestlandet seg ofte til kolonnekjøring over Haukelifjellet. Når hun er frisk er planen deres å ta med barna på bobilferie til Lofoten. Også barna skal få ta sine egne valg, uavhengig av Nordstoga-navnet, mener Ingvild. Ønsker de å jobbe med musikk, er det helt opp til dem.

– De har nok det musikalske i seg, men de må ha en indre motivasjon og kjenne på det selv.

Hun innrømmer at platelansering i koronaens tid ikke er det letteste. Og for ikke å snakke om kreften. Hun gleder seg til det er over og hun kan legge ut på veiene og holde intimkonserter.

På spørsmål om hun og mannen har musikalske stunder sammen, ler Ingvild.

– Nei, vi har to helt forskjellige musikalske verdener. Aasmund er folkemusiker, og det kan ikke jeg.

– Har du prøvd stev?

– Nei. Det får andre ta seg av!

Dette sier sovestillingen om forholdet

Musikken livsviktig

Platen har hun spilt inn i Oslo. Tekstene ble til mens hun fortsatt var frisk. Nå, med kreften, får tekstene et annet innhold for henne?

– Noen av tekstene er blitt mer betydningsfulle for meg. Og noen er ikke helt lett å synge nå. Jeg hadde skrevet om en som hadde mistet mannen sin i kreft. Den lå i skuffa ganske lenge før jeg delte den. Men musikken har vært som terapi for meg i denne tiden. For meg er det livsviktig å kunne skrive musikk.