Omsorgssvikt

- Vi følte at vi løp for livet

Trillingene Marius, Hanne og Lise (31) var bare åtte år da de sammen løp hjemmefra og ut i den iskalde vinternatta i tynne pysjamaser.

OMSORGSSVIKT: I dag er trillingene fra Trondheim glade for at de kan sette et ansikt på alvorlige barnevernssaker. De kan selv se tilbake på et barndom preget av rus i hjemmet, grov omsorgssvikt og fysisk og psykisk vold. FOTO: «Vårt Lille Land», TV 2
OMSORGSSVIKT: I dag er trillingene fra Trondheim glade for at de kan sette et ansikt på alvorlige barnevernssaker. De kan selv se tilbake på et barndom preget av rus i hjemmet, grov omsorgssvikt og fysisk og psykisk vold. FOTO: «Vårt Lille Land», TV 2 Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

- Jula minner meg om alt jeg skulle ønske at vi hadde som barn, men som vi aldri fikk. Hver gang jeg ser «Hjemme Alene»-filmene og Kevin står på trappen der, da tenker jeg på oss, sier Marius Thorvaldsen (31).

Han og søstrene Lise og Hanne våknet enkelte ganger opp til en tom stue og et stille hus på julaften. Det eneste de drømte om var å ha noen der, se «Snipp & Snapp» på tv'en og bli behandlet som vanlige barn.

Det er over 20 år siden de åtte år gamle trillingene rømte hjemmefra, midt på natten i 20 minusgrader. Dette var nest siste dag i desember, og de var alene hjemme i huset - slik som de ofte var.

Jula hadde såvidt lagt seg. De fleste barn på denne tiden av året ville ha følt seg heldige. Høye på kjærlighet og julegleder. De ville sett tilbake på flere gode dager hjemme med familien - fine julegaver, god mat og koselige juletradisjoner.

Dette var langt fra virkeligheten for de redde trillingene i Korsvika. Helt på tampen av romjula løp de ut av sitt eget hus i full panikk. De skrek i kor mens de sprang bortover den tomme gata, på seg hadde de kun pysj og støvler. Neste stopp var «nabokjærringa» Tone.

Hva var det egentlig som foregikk i det røde huset i et ellers stille nabolag i Trondheim?

Sprang for livet

- Jeg pleier alltid å tenke tilbake på barndommen som et teaterstykke. Når vi var på skolen og på fotballtrening, sto vi på scenen og gikk inn i en slags rolle. Så ble sceneteppet trukket for - det var oss hjemme, sier Marius.

Den kvelden de rømte, hadde de ved et uhell klart å hekte badedøra av hengslene hjemme. De måtte raskt prøve å løse problemet før faren kom hjem og oppdaget hva som hadde skjedd.

- I stedet bare stakk vi, sier Hanne.

Marius husker godt at han sto der, helt skjelven med vinterhanskene på og prøvde febrilsk å løfte på døra igjen.

- Vi ante virkelig ikke hva som kunne skje om pappa kom hjem og så hva vi hadde gjort. I tillegg ringte telefonen konstant fra noen vi ikke visste hvem var, og som spurte etter pappa. Det skremte oss enda mer.

De ser på hverandre med store øyne:

- Vi følte virkelig at vi løp for livet!

- Kledd oss naken

Denne kvelden ble slutten på et vondt kapittel og starten på en langt tryggere tilværelse i fosterhjem. Hanne, Lise og Marius flyktet fra alt de hadde opplevd og vært vitne til. De løp fra huset, men også fra alkoholmisbruk, konstant redsel og fysisk og psykisk vold.

Så fort trillingene sto på døra til nabodama Tone, gjorde hun klar «skuvsenga». Hun surret trillingene inn i dyner og serverte hjemmelaget pizza. Hjemme hos henne fikk de i en minste en pause - én natt der de slapp å være redde.

På dette tidspunktet visste ikke Tone mye om forholdene hjemme hos søsknene. Hun visste at de kun bodde sammen med faren sin, men ikke at realiteten innebar grov omsorgssvikt. Ikke en gang datteren hennes, som ofte pleide å sove over hos trillingene, fortalte henne hvordan tilstanden egentlig var.

STEMNINGEN HJEMME: Hjemme hos trillingene var stemningen alltid trykket. Helt fra de var små babyer fant de ut at det beste var å lage så lite lyd som mulig. FOTO: Privat
STEMNINGEN HJEMME: Hjemme hos trillingene var stemningen alltid trykket. Helt fra de var små babyer fant de ut at det beste var å lage så lite lyd som mulig. FOTO: Privat Vis mer

Tung lesning

KK møter de tre søsknene i Trondheim. I høst ble den gripende historien deres delt på TV 2-programmet «Vårt lille land», og siden har barnevernssaken fått massiv oppmerksomhet fra flere hold, og oppmerksomheten har hatt følger for saken.

- Vi har kledd oss helt nakne for alt og alle, så det er klart at det føles litt ekstra godt når det er så mange som bryr seg, sier Marius.

Det viste seg etter programmet var sendt at det første varselet til barnevernet i Trondheim ble sendt inn da trillingene var fire år gamle. I løpet av de neste seks årene kom det mange, mange flere bekymringsmeldinger - med detaljerte beskrivelser av omsorgssvikten.

Flere ganger ble det varslet om at barna måtte klare seg helt alene og at de var overlatt til seg selv i dager og netter. Nabokjerringa Tone trodde hun var den eneste som hadde meldt fra da de tre, livredde barna sto tynnkledd på trappa hennes og tryglet om å få komme inn. Det var hun langt ifra.

Slo alarm

Etter nesten 30 år dukket det altså opp barneversmapper med dokumenter og varslinger til barnevernet som trillingene ikke visste noen ting om. Ifølge TV 2's granskning av saken, som vi har fått innsikt i, fikk barnevernet beskjed 18 ganger om at trillingene var alene hjemme, ofte på nettene. 15 ganger fikk barnevernet meldinger om at foreldrene var ruset sammen med barna, og seks ganger fikk barnevernet vite at faren var voldelig mot barnas mor, også foran barna.

Bekjente, naboer, foreldre til barn i nabolaget og læreren på skolen hadde alle slått alarm. TV2s gransking viser også at barnevernet hadde hele 65 samtaler eller møter med far, men få med barna.

- Det var tøft å lese dette nå, så mange år etterpå. Jeg stilte spørsmål ved noen konkrete hendelser, sier Marius.

- Det var tung lesning. Tenk at min mamma, som jeg er så glad i og som jeg har brydd meg så mye om - tross alt hun har gjort, har vært nærmest like ille som min far. Jeg var så skuffet, sier Hanne.

De blir tydelig preget når de tenker tilbake på situasjonen. Men selv om meldingene var mange; Barnevernet grep aldri inn og flyttet barna. Ikke før barna selv rømte. Barna følte seg helt overlatt til seg selv.

- Hvordan var dere som barn?

- Vi gjorde vårt beste. Og alt riktig, sier Hanne raskt.

- Helt ærlig, det kan du faktisk si. Vi syklet fra Byåsen og ned til sentrum klokken halv ett på natta på en tirsdag - for å dra en voksen mann ut av puben. Hanne stekte maten vår og lagde kakao når vi skulle på tur. Vi dro oss selv på skolen og organiserte trening alene.

Livets store spørsmål

Hanne, Lise og Marius tegner et bilde av seg selv fra da de var små: Hver eneste dag etter skolen pilte de rett ned på rommet sitt, hvor de satt og så i veggen, stille som mus. Sånn kunne de bli sittende helt til de skulle legge seg.

- Når du har kjent på kroppen, både fysisk og psykisk, hva alternativet kan være, så prøver du å kamuflere deg, sier Marius.

«Ka skjer når pappa kjæm hjem?» var det store spørsmålet i livet. Det visste de aldri. Når pappa var rusa, kom uforutsigbarheten.

- Han kunne bli illsint. Og det var ikke bare barn som ble redd han, sier Lise.

- Hva var det som kunne skje når han ble sint?

De blir stille før de svarer.

- Alt fra verbal kjeft til mer fysiske ting. Jo stillere og roligere det var, jo bedre var det.

Lise trekker frem en RBK-kassett de hadde. Lyden av «Ingen Banke RBK» spredte seg ut i rommet deres på kveldene og omfavnet dem varmt med en slags følelse av trygghet.

- Vi kunne alle sangene på rams. Det forklarer vel det aller meste, når tre små barn sitter konstant stille med ryggen mot døra og hører på en kassettspiller, sier hun.

Redde for bråk

I stua turte de verken å snakke eller å le. Å lage uventede og brå lyder måtte unngås.

På rommet hadde de i det minste kontroll på omgivelsene, og de kunne være sammen alle tre.

- Det var fire vegger å forholde seg til og et slags makkeropplegg. Hadde vi vært enebarn, er jeg rimelig sikker på at det enebarnet hadde sklidd ut ganske tidlig, sier Marius.

PASSE PÅ: Marius har alltid vært flink til å passe på trillingsøstrene sine - stilt seg foran og «jaget folk som ikke skulle blitt jagd», som de sier og ler av det. FOTO: «Vårt Lille Land», TV 2
PASSE PÅ: Marius har alltid vært flink til å passe på trillingsøstrene sine - stilt seg foran og «jaget folk som ikke skulle blitt jagd», som de sier og ler av det. FOTO: «Vårt Lille Land», TV 2 Vis mer

Søstrene nikker bekreftende og priser seg lykkelig for at de faktisk var tre som delte hverdagen. Sammen følte de seg sterkere, og de hadde alltid en hånd å holde i som forsto hvordan det føltes. På hjemmebane gjorde de så lite ut av seg som overhodet mulig. De hvisket til hverandre når de snakket og listet seg på tå om de skulle på do.

- Hvis det plutselig skulle bli bråk da, var det hvert fall ikke vi som forårsaket det, sier Marius.

Alltid livredde

Leven og uro var det likevel mye av i barndomshjemmet. Høylytt krangling og gjenstander som slo inn i hverandre. De våknet flere ganger om natten av at keramikkplatene på komfyren glødet eller at ytterdøren ble slått hardt igjen.

Lise husker små glimt av morens mange og jevnlige blåveiser. Hun minnes spesielt en morgen da moren kom inn på rommet og ristet dyna over henne, slik som hun alltid pleide å gjøre på «gode dager».

- Idet dyna legger seg, så ser jeg det blå, hovne øyet hennes. Hun sa ofte at folk på jobb hadde «kommet borti henne».

- Hvor bekymret var dere for henne?

- Du aner ikke - vi var så redde for mammaen vår. Med en gang stemmene hevet seg i stua, da måtte vi passe på henne. Det var så fælt, sier Hanne.

Skidagen

Trillingene trekker frem en skidag på skolen, som har brent seg fast i hos alle tre. De var sju år gamle på dette tidspunktet og gjorde klart alt på egenhånd før de skulle ut i skiløypene, men det hadde de egentlig verken utstyr eller penger til.

Hanne har alltid vært den som har tatt litt ekstra ansvar for sine to søsken, og denne dagen hadde hun smurt brødskiver av det de hadde og klargjort ski som overhodet ikke passet.

- Så kommer det et helt busslass av skoleelever forbi utenfor huset, hvor alle først og fremst har dyre og fine skisko - vi sto der med støvler som var tre nummer for små.

- Alle på bussen vet, men ingen sier noe. Så kommer pappa kjørende rett forbi i taxi fra nattens sprell.... det var vondt, sier Marius.

- Når skjønte dere egentlig at ting ikke var helt som det skulle være hjemme hos dere?

- Så langt tilbake som jeg klarer å huske, har jeg aldri vært i tvil om det, svarer Hanne.

SLO ALARM: Trillingene var kun fire år gamle da første bekymringsmelding ble sendt til barnevernet. I løpet av de neste seks årene vokte meldingshaugen seg større og større. FOTO: Privat
SLO ALARM: Trillingene var kun fire år gamle da første bekymringsmelding ble sendt til barnevernet. I løpet av de neste seks årene vokte meldingshaugen seg større og større. FOTO: Privat Vis mer

Alkohollukt i klasserommet

Til tross for en vanskelig tilværelse hjemme, lot de tre, små søsknene som ingenting da de var ute blant andre folk. På skolen tok de på seg en slags maske og ga uttrykk for at alt var bra.

De dro på treninger, lekte i friminuttene og var sammen med venner. De var flinke til å tilpasse seg den virkeligheten de hadde, og prøvde alltid å gjøre det beste ut av situasjonen de var i - de visste heller ikke om noe annet.

- Jeg husker jeg tenkte noen ganger at jeg skulle ønske fotballtreneren var faren min. Han var så trygg og god og et godt forbilde - en jeg kunne se opp til, sier Marius.

- Var det ingen på skolen som skjønte hvordan dere hadde det?

- Det er klart lærerne skjønte at det var noen avvik hjemme hos oss når de måtte sette opp vinduet i klasserommet på foreldresamtaler på grunn av alkoholstanken, sier Marius.

- Og ikke minst når kontaktlæreren måtte legge lommepenger i hendene våre så fort det var aktiviteter på skolen, sier Lise.

Stakk fra barna

For også moren i huset, Kristin Johansen, hadde alvorlige rusproblemer. Det hadde hun slitt med så lenge de kunne huske. Flere år var preget av to foreldre i rus, tomme flasker rundt omkring i huset og en konstant lukt av sprit.

Trillingene var glad i moren sin og følte en enorm omsorg for henne, men det var ofte vanskelig å komme innpå mamma på grunn av pappa. Da barna var syv år gamle, stakk moren av. Bort fra huset og fra barna sine som hun visste bodde alene med en ustabil far.

- Men for henne handlet det om overlevelse. Når du som mor tar veska di og løper, da er det alvor, sier Marius.

- Hun har fått juling halve livet. Jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan hun hadde det, sier Hanne.

Trillingene ble ofte overlatt helt til seg selv - gikk gatelangs på jakt etter mat. Faren drakk, og meldingshaugen til barnevernet vokste på nytt.

Forbedringer siden 90-tallet

KK har tatt kontakt med seniorrådgiver for oppvekst og utdanning i Trondheim kommune, Lars Mostad. Han sier at trillingsaken er en vanskelig sak å tenke tilbake på - også for en kommune.

Mostad påpeker at man ikke må glemme at denne saken skjedde i en veldig tidlig fase av utviklingen av en egen barneverntjeneste i Norge. Han har fulgt utviklingen i sosialtjenesten og barnevernet som ansatt fra mange posisjoner helt fra 1980-tallet, og jobber i dag blant annet med erstatningssaker fra de siste tre 10-årene.

- Trillingenes fortelling er dessverre ikke den eneste fra 90-tallet. Og før dette - på 80-tallet - lå de fleste meldingene til barnevernet langt nede i skuffen på landets sosialkontorer.

- Hvordan er rutinene på dette i dag?

- 90-tallet, med egen barnevernlov fra 1993, var på mange måter startskuddet for det barnevernet vi ser i dag. Fra år 2000 og utover har forbedringene i denne tjenesten vært betydelige både på kompetanse og kapasitet, sier Mostad.

Han fortsetter:

- Så er det utrolig å se de tre unge, voksne stå rakrygget frem med sin barndom, eller mangel på sådan, i dag. Det står det respekt av.

- Ser man fortsatt lignende eksempler, som håndteringen av trillingsaken, i barnevernet i 2020?

- Det er dessverre fortsatt mange barn som ikke får hjelp tidlig nok, og som vokser opp med store belastninger hjemme. Årsakene til dette er sammensatt.

Tilgir aldri

Tilbake til moren som stakk fra barna sine. Trillingene er samstemte i tonen når de får spørsmål om de noen gang kommer til å tilgi moren sin for at hun forlot dem. Svaret er nei. Men de har stor forståelse for det valget hun tok.

- Jeg tror ikke vi noen gang har følt at hun «forlot oss» - vi har bare skjønt at det var helt nødvendig for henne. Vi hadde hverandre, sier Hanne og illustrerer hva de tenkte ved å brette opp ermene og legge armene i kors:

- Vi gikk virkelig inn i overlevelsesmodus med en gang hun dro.

- Ja! Klare til kamp, sier Lise.

- Hva ble annerledes hjemme etter at hun dro?

- Det var ikke lenger to foreldre som sloss og kauket, og så slapp vi å gå rundt å være redd for moren vår til enhver tid, sier Marius.

- Det ble liksom én ting mindre å bekymre seg for, men også én trygghet mindre å ha.

- For tørst

Vi har vært i kontakt med mamma Kristin Johansen i forbindelse med saken. Hun har godkjent innholdet i teksten, men ønsker ikke å gi noen videre kommentar til KK utover det som hun har sagt til TV 2 og «Vårt Lille Land».

Der beskriver hun rusens makt og sin avhengighet som nærmest uovervinnelig. Hun sammenligner det med en person som sitter på skulderen din og hvisker i øret ditt at «det går bra, det går bra.»

«Akkurat den makten, den er sterkere enn alt», sier hun.

Den dagen hun dro fra huset og barna sine, tenkte hun ikke klart. Hun bare handlet - i panikk og redsel:

«Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og bare dro. Selv om så mange som kom til meg og sa at: Kristin, nå må du skjerpe deg. Dette går ikke mer.»

«Men du skjerpet deg ikke?»

«Jeg klarte det ikke. Jeg var for tørst. Da dro jeg til plasser hvor ingen stilte spørsmål», svarer hun til TV 2.

Behandlet som normale

Etter at mamma Kristin rømte, tok det rundt fem år før trillingene var i kontakt med henne igjen. I alle disse årene hadde de ikke utvekslet et eneste ord. Lite visste mamma at i løpet av denne tiden hadde også trillingene rømt fra farens hus, og alle tre hadde flyttet inn i trygge fosterhjem.

Hanne og Lise bodde nå hos nabodamen Tone. Marius ville bo hos Heidi, som var moren til bestekompisen hans, Magnus.

- Heidi gikk dessverre bort i vinter, men var verdens mest fantastiske dame. Hun har alltid vært som mor nummer to for meg. Det er den beste plassen jeg kunne havnet, sier Marius.

Også Hanne og Lise fikk det langt bedre i fosterhjem. De tror det er mye av grunnen til at det går så bra med dem i dag.

- Da vi kom dit, ble vi så normale. Det var ikke mer synd på oss, vi fikk like mye kjeft og like mye ros som alle andre. Det tror jeg var veldig viktig - det var et «kjedelig A4-liv» vi trengte mest av alt, sier Hanne.

- Rammer og grenser, påpeker Lise.

- Helt naturlig for meg

Vi har gjort et telefonintervju med fostermor Tone Grådahl. Da KK ringte, skjønte hun ikke hvorfor «nabokjerringa» skulle få så mye heder i denne saken. «Æ tror ingen i hele Norge hadd sagt nei til dæm her trillingan som sto på trappa», sier hun.

- Jeg hadde ikke meldt meg som fostermor, men barnevernet ringte meg kort tid etter den kvelden da de rømte og sa at de ønsket å bo hos meg. Selvfølgelig skulle de få lov til det. Man sier ikke nei til barn, sier Tone.

Denne telefonen fikk hun på en torsdag. På fredag fikk hun besøk av barnevernet, og førstkommende tirsdag kom jentene med hver sin skolesekk på ryggen.

Da måtte Tone kaste seg rundt, ta ut forskudd av feriepengene sine og gå til innkjøp av nye senger, madrasser og dyner.

- Jeg fikk beskjed om at jeg skulle legge dem på en madrass på gulvet, men når små barn har blitt flyttet hjemmefra, så skulle de få slippe å ligge på gulvet. Det var traumatisk nok som det var.

- Vi innredet et nytt rom, og det ble koselig hjemme hos oss. Da var det bare å starte en vanlig hverdag med to ekstra unger.

FOSTERHJEM: Nabokjærringa Tone og samboeren Erik tok imot de tre livredde trillingene med åpne armer da de sto på døren hos dem - og da de spurte om de ville være fosterforeldrene deres. Det angrer de ikke et sekund på i dag - de er takknemlige for alt de har fått oppleve sammen med Hanne, Lise og Marius. FOTO: Privat
FOSTERHJEM: Nabokjærringa Tone og samboeren Erik tok imot de tre livredde trillingene med åpne armer da de sto på døren hos dem - og da de spurte om de ville være fosterforeldrene deres. Det angrer de ikke et sekund på i dag - de er takknemlige for alt de har fått oppleve sammen med Hanne, Lise og Marius. FOTO: Privat Vis mer

Visste ikke hvor ille det var

Det Tone derimot aldri fikk vite, var hvor ille situasjonen egentlig hadde vært hjemme hos deres biologiske foreldre. Barnevernet informerte henne aldri om de detaljerte bekymringsmeldingene som hadde kommet inn.

- Det var først i år jeg fikk vite det. Jeg ble rasende. Det første jeg tenkte var: Hvordan kunne de våge å sette disse ungene på trappen min? Barnevernet visste alt om bakgrunnen deres, men det eneste de gjorde var å komme innom meg én gang på forhånd for å sjekke om jeg hadde vasket støv. Utover det fikk vi ikke noe praktisk hjelp, sier Tone, tydelig opprørt.

Hun påpeker at trillingene først og fremst skulle vært plassert i et forsterket fosterhjem. Med folk som kjente bakgrunnen deres og hadde fått opplæring i hvordan de kunne oppdra dem på et mer psykologisk plan.

Fysiske tegn

- Merket du på dem at de hadde levd et vanskelig liv?

- Ja, svarer hun kjapt.

Det gikk ikke lang tid før hun begynte å skjønne at dette var alvor. Hver morgen satt en av dem inne på stua og kastet opp - Tone var fortvilt. Hun beskriver det som helt forferdelig å gå fra en unge som hadde det så vondt.

- Jeg måtte lyve på jobb om at min biologiske datter var syk. På den tiden fikk man ikke fritak fra jobb om barna ikke var dine biologiske barn.

Utover dette slet tvillingene mye med redsel. Tone trekker frem en situasjon da Lise hadde vært uheldig å rive av håndtaket fra en skuff. Hun var så redd at hun lå i fosterstilling på kjøkkengulvet med kramper.

- Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg husker jeg gikk på badet og hylgrein for meg selv fordi det var så grusomt, men det kunne jeg ikke vise til henne.

Tone og samboeren Erik brukte også mye tid på å ufarliggjøre velting av melkglass. Dette begynte de med etter at en av trillingene var uheldig rundt kveldsmaten, og løp og gjemte seg.

- Vi måtte vise at dette var noe som kunne skje alle, og vi gjorde det på vår måte. Det gikk faktisk mange år før de skjønte at småting som dette ikke var noe å være redd for. Det var fryktelig sårt å være vitne til.

Både Marius, Hanne og Lise fikk det mye bedre etter at de ble plassert i fosterhjem. Der ble de behandlet som alle andre - med rammer, grenser, kjeft og ros. FOTO: Privat
Både Marius, Hanne og Lise fikk det mye bedre etter at de ble plassert i fosterhjem. Der ble de behandlet som alle andre - med rammer, grenser, kjeft og ros. FOTO: Privat Vis mer

- Kall en spade for en spade

I fosterhjemmet var den biologiske moren innom på tilsyn gjennom barnevernet én gang hver måned. Fra ungdomsskolealder utviklet kontakten seg gradvis, og i dag har trillingene et bedre forhold til moren sin enn noen gang.

De snakker sammen omtrent hver eneste dag og oppdaterer hverandre på de tingene som skjer i livet. Marius synes hun var modig da hun stilte opp i «Vårt lille land» og åpenhjertig fortalte om sin ansvarsfraskrivelse da hun rømte, om alle årene med alkoholmisbruk og den sviktende foreldrerollen.

«Jeg er takknemlig. Det var mot alle odds det skulle gå bra. De hadde ingen forutsetninger for å få et godt voksenliv. Det er ikke min fortjeneste at de har fått det», forteller deres biologiske mor i dokumentaren.

- Kall en spade for en spade - du ser på tydelig henne at hun ikke har levd et enkelt liv, men det at hun sitter der i dag og forteller denne historien, hvor hun selv er «den store stygge ulven».... ring meg neste gang du møter en sånn dame, det tror jeg ikke finnes, sier Marius.

Tettere bånd

Trillingene har et sterkt bånd. De har faktisk blitt enda tettere etter at de begynte å snakke høyt om hva de har opplevd - det var nemlig ikke tilfellet for bare noen år siden.

Ikke før i 2018 da de takket ja til å dele historien sin, snakket de med hverandre om følelser. De hadde aldri hørt hverandres historier eller hvordan de hadde følt det.

- Aldri. Første gangen vi snakket om det, var på opptak med TV 2, sier Lise.

Årsaken til det tror de er at ingen har hatt lyst til å rippe opp i alt det vonde. De har trengt tid for å prosessere det de har vært gjennom og hatt et sterkt ønske om å komme seg videre og heller fokusere på fremtiden.

- Hver gang jeg har møtt Hanne og Marius, har jeg blitt påminnet det som har vært. Det har vært tøft nok i seg selv, sier Lise.

Marius sier også at han har hatt problemer med å sette ord på ting foran søstrene sine.

- Vi er tre forskjellige personer med tre ulike historier. Vi har opplevd mye likt, men prosesserer det ulikt. Nå er jeg glad for at vi har snakket om det, selv om denne prosessen er blitt mye større enn det vi hadde forestilt oss. Men det har ført til at vi feiret jul sammen for første gang i fjor, sier han.

TETT FORHOLD: Etter at søsknene valgte å dele historien sin, har også søskenforholdet blomstret. Tidligere har de ikke snakket noen ting med hverandre om det vonde de gikk gjennom i fortiden. I fjor feiret de jul sammen for første gang. FOTO: «Vårt Lille Land», TV 2
TETT FORHOLD: Etter at søsknene valgte å dele historien sin, har også søskenforholdet blomstret. Tidligere har de ikke snakket noen ting med hverandre om det vonde de gikk gjennom i fortiden. I fjor feiret de jul sammen for første gang. FOTO: «Vårt Lille Land», TV 2 Vis mer

Et forutsigbart liv

Vi går tilbake til fostermor Tone, som trillingene har daglig kontakt med i dag.

- Tone, trillingene har klart seg bra alle tre. Hvor mye av det er din fortjeneste?

- Ingenting. Eller, hvis det er én ting jeg og Erik har gjort, så er det at vi klarte å vise dem hva et normalt hjem er. Et kjedelig liv med middag klokken fire, klesvask, Dagsrevyen på tv og potetgull i helgene. Hos oss fikk de oppleve en forutsigbar hverdag med helt elementære ting.

- Erik sto for skiturer og bål i skogen, jeg sto for kjefting - det er jo helt vanlig at en mor kjefter. Men resten har de klart selv, sier Tone stolt.

- Hadde du gjort det samme igjen om du fikk muligheten - tatt imot de livredde trillingene?

- Ja. Jeg ville ikke ha tenkt meg om heller. Erik og jeg sier til hverandre hver eneste dag: Vi er så heldige! Det er jo nå belønningen for alt strevet har kommet. I dag er vår nærmeste familie på 25-30 stykk. Det er helt fantastisk.

Gode verktøy

I dag er hverdagen til alle tre søsknene stabil og trygg. Lise jobber på skole og har en sønn på åtte år, Hanne er frisør og har fått seg kjæreste, Marius er samboer og salgssjef for XXL.

- Hva tror dere er årsaken til at dere har klart dere så bra?

- Gode gener, sier Hanne.

Alle ler.

- Det at vi har vært tre, og at vi havnet i trygge fosterhjem. Men det har naturligvis påvirket oss mye som personer - man blir rundere og rausere, og jeg tror vi ser på livet på en litt annen måte, sier Hanne.

- Vi sitter på en del verktøy man aldri ville fått ellers, sier Marius.

Til info: KK har flere ganger tatt kontakt med trillingenes far for å gi han mulighet til å kommentere saken. Han har ikke svart på noen av våre henvendelser.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer