Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

LESERINNLEGG:

Å lese om pårørende til personer med psykisk sykdom, er som å lese om vårt eget liv.

Vi har et barn på 16 år med anoreksi. Behandlingen startet med oppfølging i flere måneder på BUP. De kom ingen vei, og tilpasset ikke behandlingen.

Så ble barnet vårt innlagt i flere måneder. Behandlingen besto av såkalt familiebasert terapi (FBT), som virket mot sin hensikt. Vi foreldre ble behandlere mens miljøterapeutene strikket.

Barnet vårt så på oss som fienden med maten. Vi fikk ikke være bare omsorgspersoner, slik foreldre normalt skal være, vi ble presset til å ta alt ansvar. Ingen jobbet med barnet vårt over tid for å finne ut hva som egentlig var vanskelig. Da behandlingstiden var over ble vi sendt hjem, med et barn som var sykere enn da vi kom inn.

Hjemme ble det fullstendig kaos. Den vanskelige situasjonen skapte et utrygt hjem, med store konflikter og yngre søsken som måtte bo i dette.

Vi fikk ansvar for å få i barnet vårt mat. Det fikk vi ikke til. Vi fikk ansvar for å vurdere når det var somatisk uforsvarlig å ha barnet vårt hjemme, med beskjed om å ringe ambulanse når vi følte det var nødvendig.