TROFASTE: Mathilde får hjelp av hunden Vito med sine psykiske plager: – Vito har vært veldig flink. Han har et veldig tydelig kroppsspråk. Når han er glad så blir jeg også glad. Jeg kan bruke han som pekepinn på hvordan jeg har det. Jeg har trent han til å kjenne igjen tegnene på at jeg holder på å få panikkangstanfall. FOTO: Geir Dokken
TROFASTE: Mathilde får hjelp av hunden Vito med sine psykiske plager: – Vito har vært veldig flink. Han har et veldig tydelig kroppsspråk. Når han er glad så blir jeg også glad. Jeg kan bruke han som pekepinn på hvordan jeg har det. Jeg har trent han til å kjenne igjen tegnene på at jeg holder på å få panikkangstanfall. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Psykiske plager:

– Vi har hatt det litt tøft begge to, men nå har vi fått trygghet

Mathilde sliter psykisk. Vito var blitt mishandlet og jaget i Tyrkia. Da de møttes gjennom programmet «Superhundene», skulle det forandret livet til dem begge.

– Jeg hadde aldri kunne flytte hjemmefra hadde det ikke vært for Vito.

Mathilde Bakken Thoresen (22) setter seg godt til rette i den lune sofakroken i sokkelleiligheten hun leier på Kjelsås i Oslo. At hun skulle flytte for seg selv var helt utenkelig for et halvt år siden. Hun som var så avhengig av mamma. For hva om hun fikk angst? Hva om alt snørte seg og hun begynte å falle? Og de depressive periodene, hvem skulle hjelpe henne når mørket kom og hun gikk i kjelleren? Når hun ble suicidal?

– Jeg har slitt mye med depresjon, sosial angst, agorafobi og angst for små rom. Jeg har tvangspreget personlighetsforstyrrelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse og dysmorfofobi. Å ta bussen for eksempel, er vanskelig for meg. Det er ikke selve rommet, men folkene på bussen jeg er redd for, og det at jeg ikke har noen mulighet til å rømme.

Isolert barndom

Frem til for bare et par dager siden bodde Mathilde hjemme hos mamma. Gjennom hele ungdomstiden har hun knapt beveget seg utenfor huset uten moren. Venner har det vært så som så med, for hvordan bygge et vennskap nå tvilen hele tiden gnager en? Er jeg god nok? Liker de meg? Er de sammen med meg bare fordi de synes synd på meg?

– Jeg har isolert meg og ikke hatt med meg venner hjem. Å tro at jeg noen gang skulle kunne leve selvstendig og tørre å flytte for meg selv har bare vært en fjern drøm.

Likevel, er sitter hun altså. I egen leilighet med pene lyse møbler og snacks på bordet. Byr på et glass brus. Har flere sorter. Oppvasken er tatt og det er ryddig på benken. I kurven på gulvet ved siden ligger Vito. En lysebrun og hvit blandingshund med et uttrykk rundt snuten som minner om et vennlig smil.

ENDELIG SELVSTENDIG: Mathilde takker Vito for at hun endelig har våget å flytte hjemmefra. FOTO: Geir Dokken
ENDELIG SELVSTENDIG: Mathilde takker Vito for at hun endelig har våget å flytte hjemmefra. FOTO: Geir Dokken Vis mer

– Vito er en to år gammel gatehund fra Tyrkia, forteller Mathilde.

– Han har blitt jaget og har opplevd mye vondt, det merket jeg på ham. Hvor mye som prellet av på ham. Vito er selve grunnen til at jeg kunne flytte hjemmefra. Uten ham hadde det aldri gått. Takket være Vito lever jeg et selvstendig liv i dag.

LES OGSÅ: Gry Hege måtte amputere hender og føtter

En mishandlet gatehund

Vito har grunn til å «smile». Siden han kom til Norge for to år siden har også livet hans forandret seg. Som en av tusenvis av gatehunder i Tyrkia var han blitt hundset med og jaget av mennesker og firbente, og da en norsk dame fant den halvannet år gamle hunden med det litt likegyldige uttrykket i en bakgate, bestemte hun seg for å ta den med til Norge.

Vito hadde et skadet ben, haltet og måtte opereres, og han satt lang tid i karantene før han fikk lov til å komme inn i Norge. Kvinnen skulle siden bli syk, og Vito havnet på et hjem for omplasseringshunder utenfor Oslo.

Og det var her hundetrener Maren Teien Rørvik fra NRKs «Superhundene» fant ham, og mente han ville være et godt parti for Mathilde. Kanskje Vito kunne hjelpe den unge jenta å komme seg ut? Tørre å gå på butikken uten mamma?

Omsorg for mamma

Men la oss ta et skritt tilbake, til hvordan alt begynte. Mathilde vokste opp i Drøbak. Da hun gikk på barneskolen fikk moren en psykisk diagnose.

– Mamma har alltid vært der for meg, men jeg tok på meg mye ansvar for henne i barndommen. Jeg tok omsorgsrollen og ble mamma for moren min. Satte mamma foran meg, og hadde sjelden venner med meg hjem. Jeg trippet rundt på tå og gjorde lite ut av meg.

Mathilde trekker på smilebåndet:

– Jeg levde to liv, nesten som «Hanna Montana», bare uten popstjernedelen. Barndommen min var pretty much non existent.

LES OGSÅ: Silje var 25 åe da hun fikk vite at hun hadde tourettes syndrom. Ingen hadde oppdaget det før.

MYE ALENE: Mathilde har isolert seg store deler av livet grunnet psykiske vansker. Å ha en kjæreste har vært fjernt for henne: 
– Jeg har vært så isolert at jeg har vært dårlig med det. Jeg har ikke følt meg bra nok. Jeg har hatt vansker med å innlede relasjoner. FOTO: Geir Dokken.
MYE ALENE: Mathilde har isolert seg store deler av livet grunnet psykiske vansker. Å ha en kjæreste har vært fjernt for henne: – Jeg har vært så isolert at jeg har vært dårlig med det. Jeg har ikke følt meg bra nok. Jeg har hatt vansker med å innlede relasjoner. FOTO: Geir Dokken. Vis mer

Unipolar lidelse

Det var på ungdomsskolen at henne egne problemer begynte å eskalere.

– Jeg fikk angst av å være på skolen og gruet meg til å gå dit. Jeg greide aldri slappe når jeg var på skolen. Jeg analysert alt rundt meg, trodde ingen likte meg, og klarte ikke å jobbe. Det førte til at jeg mistet venner og endte opp med å sitte mye for meg selv.

Hun forteller at skolen tilrettela for henne, men at plagene gjorde at hun hadde høyt fravær:

– Jeg fikk panikkangstanfall på skolen både på ungdomsskolen, men verst var det på videregående.

Hun droppet ut av første året på videregående, men prøvde igjen ett år etterpå og fullførte alle tre årene med mye tilrettelegging og en hard kamp for å overleve. Etter mange år i terapi og flere utredninger begynte hun i fjor hos en privatpraktiserende psykiater, som stilte en ny diagnose.

– Jeg har en unipolar lidelse. Det er det samme som bipolar, bare uten de maniske periodene. Det er bedre for psyken, men litt kjedeligere. Jeg går glipp av de maniske periodene, sier Mathilde med en latter.

– Men nå går jeg på antidepressiva og stemningsregulerende medisiner, og jeg har fått det mye bedre.

LES OGSÅ: Den tunge klumpen i magen forsvant da jeg kom meg ut i naturen

Angst for angsten

Det var en venninne som mente Mathilde burde søke om å få bli med i «Superhundene». Venninnen hadde hund selv, og visste hvor mye det kunne bety. Hva om Mathilde kunne få en firbent venn som kunne gjøre henne mer selvstendig?

– Det føltes veldig dumt å være 22 år og ikke kunne gå i butikken uten mamma, sier Mathilde.

– Problemet mitt er angsten for angsten. Jeg går rundt og er redd for å få angst. Men jeg tenkte at de sikkert ikke ville velge meg. De søkte jo etter folk med fysiske utfordringer, ikke psykiske.

Mathilde hadde vokst opp med hund i familien, og alltid ønsket seg en omplasseringshund. Og nå, nå kom svaret fra NRK om at hun var plukket ut. Sammen med hundetreneren hadde hun en lang prat om hva hun så etter i en hund:

Den måtte være av litt størrelse, for å få tyngde oppå deg hjelper om du har angst. Hunden måtte være glad og ønske å komme til meg. Jeg trengte en hund som kan gi meg glede når jeg er deprimert, og som kan roe meg ned når jeg har angst. Og så måtte den være sta, og virkelig ville ha de godbitene.

– Uvant at Vito ville være med meg

Valget falt altså på Vito. En gatehund uten stamtavle, og med lite annet på CV-en enn et hjerte av gull. Hvordan var det, da Mathilde skulle hilse på ham første gang? Hun forteller om da hun kom til hundepensjonatet:

– Herregud. Han var så søt! utbryter Mathilde.

– Det første han gjorde var å legge seg på rygg og ville bli klødd. Det var veldig uvant for meg, som alltid hadde følt meg til bry og hadde vanskelig for å stole på andre. Vito viste meg at han virkelig ønsket å være sammen med meg.

BESTE VENNER: Gjennom Vito blir Mathilde tvunget til å komme seg ut - uansett vær. Når føret er vått tar hun på ham hundesko, siden potene hans er mest vant med varme gater i Tyrkia. FOTO: Geir Dokken.
BESTE VENNER: Gjennom Vito blir Mathilde tvunget til å komme seg ut - uansett vær. Når føret er vått tar hun på ham hundesko, siden potene hans er mest vant med varme gater i Tyrkia. FOTO: Geir Dokken. Vis mer

Vito ser etter tegn på angst

Da Vito skulle lære seg å kjenne igjen tegnene på at Mathilde holder på å få et angstanfall, måtte hundetreneren spørre Mathildes venninnen Rine. De to jentene bor sammen i leiligheten og har kjent hverandre helt siden de var på sommerleir på Oksenøen som barn. I niendeklasse sluttet Mathilde å dra til leiren. Plagene hennes var for store. Men de to holdt kontakten gjennom diverse spill og sosiale medier. I dag har de to jentene hver sin spillepult i leiligheten, hvor de spiller online-spillene Overwatch og League of legends.

– Rine kjenner meg så godt, og hun var den beste til å beskrive hvordan jeg er når jeg får angst.

Mathilde demonstrere:

– Først begynner jeg å gni meg her rundt håndleddene og holder så hardt at jeg mister blodomløpet for å finne en smerte som trumfer engstelse, indre smerte og ukontrollerbare tanker.

I hundekurven løfter Vito plutselig hodet årvåkent, som på signal. Er det noe med matmor? Noe kan skal hjelpe til med?

Mathilde nikker anerkjennende:

– Vi har trent ham opp til å klatre opp på meg dersom jeg får angstanfall. Da skal han begynne å krafse meg på brystet og armene sånn at jeg får vondt. Han tvinger meg til å komme meg ut av bobla. Det er jo veldig rart at han skal skade meg, men det er det som må til.

Hun strekker frem armene:

– Men jeg får jo skikkelig merker og strikkegenseren min ble helt opprevet. Vito er veldig sta. Han gir seg ikke. Han har fått meg ut av tre angstanfall siden jeg fikk ham. Antall angstanfall har sunket fordi jeg har funnet en trygghet i Vito som gjør at engstelsen for anfall ikke er like ille.

NY START: Vito var gatehund i Tyrkia og ble mishandlet og hundset med. I dag har han fått et nytt liv hjemme hos Mathilde - og han passer på henne når hun får angst. FOTO: Geir Dokken
NY START: Vito var gatehund i Tyrkia og ble mishandlet og hundset med. I dag har han fått et nytt liv hjemme hos Mathilde - og han passer på henne når hun får angst. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Fikk hundesko mot vinterkulden

Den 15. mai er en spesiell dag for Mathilde. For Vito også. Da kommer det nemlig venner på besøk og har med seg gaver til ham:

– I passet hans står det at han er født første januar, men jeg har valgt å feire bursdagen hans 15. mai. Det er den dagen han kom til meg. I fjor hadde vi en dog shower, og Vito fikk bursdagskake som er ment for hunder.

Hun forteller at hun og Vito har dristet seg på lydighetskurs. Og hver dag går de på lufteturer i nabolaget, enten Mathilde føler for det eller ikke. Hun viser frem de små hundeskoene hun har kjøpt til Vito. De hun tar på ham så han ikke skal bli kald på labbene i snøen.

– Har er jo vant med Tyrkia, og der var det varmt på gatene.

Når de er ute på tur, og fire små poter tripper gjennom vinterslapset ved siden av to litt større sko, da hender det at Mathilde og Vito kommer i snakk med andre hunder og eiere.

– Vi har blitt kjent med noen vi har møtt og vi har vært på play dates med andre hunder, forteller Mathilde.

– Da bruker jeg teknikker jeg har lært meg gjennom åtte år i terapi. Det gjør det lettere for meg å møte mennesker.

– Vito er støttekontakten min

Da flyttelasset gikk fra Drøbak til Oslo, var det mamma som hadde hjulpet Mathilde å pakke og gjøre i stand til det nye livet som hun og Vito skulle dele. Mathilde husker det som et følelsesladet øyeblikk:

– Mamma synes nok det er vanskelig at jeg begynner å bli voksen, men samtidig er hun veldig glad på mine vegne. Hun vet jo hvor lenge jeg har ønsket å klare meg selv. Da jeg flyttet hjemmefra mistet jeg på en måte støttekontakten min i mamma, men fikk en ny i Vito. Det har gått overraskende bra.

Takker Vito for selvstendigheten

Hvordan var det å stå der med nøkkelen i hånden og vite at her skal vi bo, Vito og jeg? Mathilde lyser opp:

– Det var en veldig befrielse og en veldig mestringsfølelse. Takket være Vito føler jeg at jeg kan klare meg selv. Det gir meg et håp for fremtiden. Jeg har ikke lyst til at det skal ende med at min mentale helse tar over hele livet. Jeg vil gjerne ha en utdannelse og jeg skulle gjerne levd litt.

Hun forteller at hun har fått prosjektplass i en dyrebutikk. Skal jobbe på smådyrsrommet bakerst i butikken.

– Der trenger jeg ikke å ha kontakt med folk. Men dessverre får ikke Vito være med. Servicehund er en veldig beskyttet tittel, og det er bare blindehunder som får den statusen. Jeg kan ikke ha ham med meg på butikker, kino, kafeer og lignende, som er steder der jeg virkelig hadde trengt ham. Det begrenser meg veldig i utfoldelsen. Jeg skulle ønske det ble endret. At man ble mer åpne for servicehunder. Men jeg skjønner jo at enkelte er redd for hunder.

Hun smiler:

– Jeg er jo ikke redd for hunder, men for mennesker.

Takknemlig for å ta oppvasken

@SuperhundenVito er navnet på Vitos egen Instagramkonto. Snart er han oppi 400 følgere. Mathilde har egen You tube-kanal, der hun i tillegg til å game iblant deler tanker, erfaringer og tips om det hun sliter med. Forbildene hennes er Stephen Fry, Carrie Fisher og Demi Lovato, som alle har vært åpne om sine psykiske plager.

– Det er viktig for meg å ha noen velfungerende å se opp til. Jeg håper at jeg i fremtiden kan leve et noenlunde normalt liv. Ikke bare leve normalt, men også å være fremgangsrik og kanskje ha en impact på andre. Drømmen min er å kunne leve av You tube-kanalen.

På spørsmål om hvor hun er om ti år, drar Mathilde på det:

– Jeg hadde jo ikke trodd at jeg hadde en fremtid i det hele tatt. Jeg trodde ikke skulle leve så lenge. Jeg tar en dag om gangen.

Hun ser seg rundt i leiligheten. Smiler.

– At jeg skulle sitte her i dag er helt utrolig. Folk klager over at de må vaske opp og rydde hjemme, men jeg tror ingen i verden er så glad for å vaske opp som jeg.

Hun kaster et blikk på Vito som har satt seg ved siden av henne. Hun klør ham litt bak øret.

– Vito har ikke hatt det helt lett, han heller. Han trenger meg og jeg trenger ham. Han verdsetter det jeg gir ham og jeg verdsetter det han gir meg. Vi har hatt det litt tøft begge to men nå har vi fått trygghet.

SER FREMOVER: Mathilde drømmer om å kunne leve et helt normalt liv med jobb, og at Vito kan være ved hennes side hele veien. FOTO: Geir Dokken
SER FREMOVER: Mathilde drømmer om å kunne leve et helt normalt liv med jobb, og at Vito kan være ved hennes side hele veien. FOTO: Geir Dokken Vis mer

Mathildes mor har lest gjennom intervjuet og godkjenner at det står på trykk.

LES OGSÅ: Mange med angst er først hos hjertespesialist

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: